Dette begrepet er mye brukt i dag, noe jeg er glad for. Kanskje har begrepet ”kristen” blitt brukt om en som tror på Jesus i for lang tid, slik at innholdet i begrepet kan ha mistet noe av sin mening? Uansett synes jeg det er stort at begrepet ”disippel” igjen tas i bruk, og jeg håper ikke at noen reagerer på det, selv om man skal være obs på at ikke begrepet tillegges mer, eller mindre, en hva det bør. Her er et utdrag av mine tanker om emnet.
Her i landet har jeg knapt hørt ordet ”disippel” brukt. Ordet ”kristen” brukes derimot hyppig, men jeg er glad jeg er blitt oppfordret til å bruke begrepet ”nasrani”, som kort fortalt sier at jeg er en som tror på Jesus fra Nasaret. Spesielt i møte med den folkegruppen som har flest tilhengere her i landet er det nyttig å bruke det sistnevnte begrepet. Grunnen er at det ikke tillegges like mye vrangforestillinger som begrepet ”kristen”.
Men hva så med begrepet ”disippel”? Wikipedia sier følgende: ”Disippel (fra latin: elev, lærling) ble i eldre tid brukt om en lærling eller elev.” For meg er dette en fair betegnelse på begrepet. Jeg ønsker å være en lærling eller elev. Det som deretter er viktig å finne ut av er hvem en er lærling eller elev under, og jeg har et ønske om å være en Jesu lærling. Jeg vil følge Jesus, og kanskje derfor tror jeg det er lurt å få med seg hva Capplex sier om begrepet. De sier: ”disippel (av lat. discipulus, elev), læregutt, -pike, skoleelev; hengiven tilhenger.”
Mye er det samme, men jeg skulle ønske jeg var en disippel i betydning ”en hengiven tilhenger.” Jeg vil gjerne være hengiven. Jeg vil gjerne GJØRE som som Jesus, men hvordan kan jeg gjøre dette uten å bruke tid sammen med min læremester.
Jesu disipler fikk i oppdrag å reise ut for å gjøre disipler, jamfør misjonsbefalingen (Matt. 28, 18-20). Før dette hadde disiplene fulgt Jesus, etter at Jesus først hadde kalt dem til å slippe alt de hadde i hendene for så og følge ham, fordi han ville gjøre dem til ”menneskefiskere” (Matt. 4, 19). Jesus ville altså utruste dem han kalte, til menn som faktisk gjorde noe, og det de skulle gjøre, lærte de av Mesteren selv.
Når jeg skriver ”menn” gjør jeg det fordi det var menn som ble kalt av Jesus, men jeg nekter å begrense disippellivet til kun å gjelde menn. Jeg kjenner meg nokså sikker på at Maria, som vi leser om i Lukas 10 ville kalt seg selv en disippel, hun gjorde i alle fall det som for en disippel var rett. Hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til hva han hadde å si. Hun lyttet, som en elev lytter til sin lærer.
For meg handler derfor det å være en disippel om noen viktige ting. For det første handler det om å være kalt av Jesus. Kalt til å følge, og med å følge mener jeg at jeg skal leve nært til Jesus. Bedehus og kirker kommer ikke inn her, etter mitt syn, for det viktigste er at jeg bruker tid sammen med Jesus, alene, der Jesus kan forklare for meg hva som er hans hensikt med mitt liv. Hvorfor jeg ble kalt.
Jovisst ble jeg kalt til å følge ham, til å bekjenne mine synder og ta et oppgjør med mine feiltrinn og deretter bekjenne troen på Jesus, motta den fantastiske nåden og kunne bekjenne at jeg er fri, og klar for himmelen. Dette er fundamentet. Jeg må være frelst, berget og gjort klar for himmelen ved Jesu soning, men dette er en sak mellom Gud og meg. Det fungerer ikke som et fellesopptakk til Jesu skole. En blir ikke frelst av å være innenfor et bedehus eller en kirke fra tid til annen. Ingen blir frelst av å drikke kaffi på kirketrappen, det blir vi først når vi innviterer Jesus inn i våre liv og ber ham om hjelp til å lære oss den rette veien vi skal gå, og følge denne veien.
Heller ikke vil et mindre fellesskap, ei huskirke eller cellegruppe, mannsforening eller ”strikkegruppe” berge noen for evigheten. Dette er det kun Jesus som kan, derfor skal egenverdien til bedehus, kirker og mindre fellesskap bygges ned i så måte. De blir aldri en erstatning for den personlige tiden sammen med Jesus.
For det andre er det for meg slik at ettersom jeg er en disippel, så er det ikke lenger overordnet hva jeg måtte mene eller tenke om det ene eller det andre, ei heller min menighetsleder, cellegruppeleder eller generalsekretær. Det er hva Jesus sier som er rett. Nå vet jeg godt at teologien roter det til og at vi lager en mengde ulike syn og tanker om ting som kanskje helst skulle vært visket bort, men det tror jeg handler om hva vi ser på som vår tilhørighet.
I min organisasjon, som jeg er veldig glad for å være med i, har det nok ofte vært slik, og er slik, at det for utenforstående virker som om vi setter håndbremsen på så snart det høres snakk om noe som er nytt, eller rettere – innebærer forandring fra det vi er vant med. Dette ser jeg skjer, og misliker det. Jeg er derimot glad at NLM ser det som sin oppgave å være utadrettet, at vi vil nå mennesker som ikke enda har hørt om Jesus, læreren som ønsker at alle mennesker skal bli hans disipler. Det er tøft, synes jeg, at NLM våger å ha et så utfordrende motto som det vi har; ”Verden for Kristus”, men det gir oss naturligvis også utfordringer, spesielt på hjemmebane, i Norge.
Mange mennesker har fortalt meg hvor ille det er med holdninger som kommer fra NLM-hold når det gjelder fellesskap og bedehus. Mange misliker det sterkt at NLM ikke vil gå god for en type arbeid som, i mine øyne, klart har en misjon, nemlig å vinne mennsker for Kristus. Saken er at det mange steder blir problematisk fordi ord og uttrykk ikke er i samsvar med det vokabularet vi er vant med fra vi var små, på bedehuset, i NLM.
Samtidig som jeg nevner dette må jeg, som utsending, si at jeg er glad for at ikke alt omfavnes og iverksettes av det som måtte forekomme av nye tanker og idéer. Grunnen er historien og det kallet NLM har tatt på seg. Vi skulle være en utadrettet organisasjon med fokus på de unådde, og vi går i den retning på feltene – takk og pris. Det er nødvendig å ha flere tanker i hode samtidig når man snakker om det å være disippel. For man er kalt til å være etterfølger, lærling og elev der man er, men man er også kalt til å gå videre med budskapet. Økte midler til hjemmearbeid i NLM ødelegger for disiplenes mulighet til å nå enda lenger ut med budskapet om verdens frelser.
Snur jeg det blir det slik. Økte midler til utearbeidet reduserer givere i Norge, for jeg er overbevist om at vi står ovenfor en svært avgjørende tid for organsiasjoner, som den NLM er. Årsaken er at jeg misliker at det ikke settes fokus på å nå ungdommer, som i senere tid, om man går klokt frem, vil være bærerne av arbeidet på feltene i årene fremover. Når det sies ”nei” til visjonære ungdommer, og andre (som også er disipler) på grunn av at de driver eller ønsker å drive arbeid som ikke er ”stuerent” i type NLM, fordi de kanskje kaller gruppen sin for andre ting enn misjonsforening eller kvinne-/mannsgruppe, eller fordi de yngres vokabular inneholder begreper som f.eks ”pastor”, ”hyrde” etc – da blir jeg skremt.
Kanskje er jeg for krass, men jeg har opplevd noe av dette selv. Opplevd å høre at ungdommer får ”nei” fordi de tenker for radikalt, for anerledes i forhold til ”høvdingen(ene)” på bedehuset og i de ulike kretser/regioner. Jeg har også møtt mennesker som ikke vil bistå mer i det kristne fellesskapet fordi NLM-forsamlingen stadig vil holde seg for seg selv. Vi må vokte oss. Vokte oss for å tro at NLM er alt. Vokte oss for å tro at det vi har ”pønsket” ut er det eneste rette og veien videre, og vokte oss for å bli selvgode.
For det tredje (som er svært nær punkt to) er mitt liv som disippel nødt til å være preget av læren. Jeg er ikke kalt til å sitte i ro, ingen som tror på Jesus er kalt til å sitte og ”ruge” på nåden. Nåden skal være drivkraften til å gå videre. NLM ønsker å være en organisasjon som sender mennesker ut, og gjør det i en viss grad. Kanskje skulle andre fått ta hånd om skoler og radiostasjoner. Vi må se på hva Jesus sier, og gå tilbake til det kallet som også NLM snakker varmt om, nemlig å nå ”Verden for Kristus”. Ja jeg vet at noen blir frelst gjennom skolearbeidet og radioarbeidet. Jeg vet dette, og det vil forhåpentlivis også bli flere givere til arbeidet blant de unådde. Håper det.
Det jeg aller helst skulle likt å se var levende fellesskap, det være i kirker, bedehus, i private hjem eller hvor det måtte være, der man møttes for å bli oppbygget av hva Jesus har gjort i den enkelte disippels liv, bli oppfylt av Jesus, men så gå ut igjen for å vinne flere disipler. Dette tror jeg skjer, men ikke primært på bedehus og i kirker, men også der. Mindre, levede fellesskap er nok en nøkkel, men samtidig ikke alt.
Å komme sammen som disippelflokk burde gi inspirasjon. Vi er mange disipler og vi blir stadig flere. Fellesskapet, i større sammenheng en i hjemmet skal bli oppmuntret og pris Gud for hver gang en ny disippel er lagt til flokken. Det samme vil jo skje i det mindre fellesskapet, men i det mindre fellesskapet vil den nye frelste få tettere oppfølging, tror jeg, og vil kunne følges opp på en langt bedre måte enn i det store fellesskapet i kirken eller på bedehuset. Begge fellesskap er til for hverandre, tenker jeg.
At Jesus valgte seg ut 12 disipler er spennende. Det var ei lita gruppe, og disse fikk rikelig med oppfølging, og jeg skulle gjerne sett at vi la mer vekt på dette både her og der. Oppfølging er en nøkkel til et langt disippelliv.
Møteuker er en motsetning til oppfølging. Møteuker kan skape iver over en kort periode, men om noen blir frelst er jeg spent på hvordan de ville blitt fulgt opp i dagens store fellesskap. Der jeg bodde før var det stort sett kun (satt noe på spissen) møteuker. Etter hver møteuke/serie gikk det lang tid før det igjen var møte på det lokale bedehuset. Sprøtt. Hvem hadde tatt hånd om en nyfrelst etter møteukene? Hvem hadde tatt oppgaven med å disippelgjøre den nye disippelen? Hvem ville brukt tid sammen med vedkommende? Faktisk tror jeg ikke det er så nøye gjennomtenkt.
Vi skulle i alle sammenhenger være opptatt av å bygge levende fellesskap sammensatt av disipler hvor også nye disipler kan legges til, uten at en må sette ned en ny komité. Jeg skulle ønske vi virkelig fokuserte på å bli levende disipler, som virkelig følger Jesus.
Enhver kirke, organisasjon og fellesskap kan nok brytes ned etter nøye evaluering. Ingenting av det vi mennesker bygger vil være feilfritt. Likevel følger vi det vi selv har tro på. Jeg håper at jeg som disippel raskere fokuserer på Jesus en på hva de andre tenker og mener. Det viktigste for en disippel er tross alt forholdet til ”Sjefen”!
