Mantap

Jeg sitter på første rad i bygget som har fått tilnavnet ”Jetro Convention Hall”. Ved siden av meg sitter kirkas biskop. Han er sønn av Jetro, kirkens grunnlegger. Biskopen hadde slag for noen år siden, så jeg har vanskelig med å få med meg alt han sier, men han uttrykker glede over at jeg kunne komme til Sihabonghabong, hvor kirkens hovedkontor ligger.

Det er leir og på benkene bak meg sitter det 200 ungdommer fra ulike GKLI menigheter på Sumatra. De er som vanlige ungdommer. Jeg ser det i øynene deres. De er ivrige og veldig interesert i hva som foregår fra den lille scenen. En av studentene ved kirkens teolgiske høyskole leder lovsangen. Han synger utrolig fint, men kunne hørtes bedre dersom lydtenknikkeren ikke var fullt så opptatt av stram diskant.

Jeg har aldri tidligere opplevd mer levende lovsang i GKLI. Det henger blant annet sammen med at jeg aldri før har opplevd at det har vært fullt band på kirkens tilstelninger. Før har det vært brukt el-piano og gitar, men nå sitter smilende GKLI-ungdommer med el-gitar, bass, klassisk gitar, el-piano og trommer foran seg, og de spiller klare toner. Dette løfter lovsangen. Det som likevel treffer meg hardest er de fine tonene fra de 200 ungdommene. De synger av full hals. De priser Gud.

Møtelederen avslutter sangen med noen visdomsord før han roper: ”GKLI” høyt i mikrofonen. Samtlige som er i ”Jetro Convention Hall” svarer med følgende ord: ”MANTAP!”, som betyr noe i retning av ”utsøkt”, eller ”strålende”. Dette har jeg heller aldri opplevd tidligere, at det oppfordres til å være stolt av kirken sin. I det hele kan jeg si at jeg får følelsen av å være i en sammenheng hvor deltakerne har tro på kirken sin. Slik fremstod det ikke da jeg for noen år siden var på kirkens synodemøte. Da var det kun fokus på pengeproblemer og kirker som manglet fliser til alteret.

Da vi i NLM bestemte at den økonomiske støtten til GKLI årlig skulle minskes til den var på null, var jeg redd at utfallet ville bli et mindre kirkesamfunn her i landet, men det har ikke skjedd. Tvert imot får jeg inntrykk av at kirken i dag står sterkere enn på lenge. Jeg tror oppriktig talt at våre penger, samt vår hyppige tilstedeværelse skapte et tilhørighetsforhold til en utenlandsk organisasjon som ikke var tjenlig på lang sikt. Det ødela nok mer enn det gjorde godt. Samtidig så må vi være så ærliget at vi takker GKLI for invitasjonen vi fikk for flere år siden til å tjene sammen med dem på Sumatra. Det er nemlig ikke sikkert vi hadde vært her, og kan gjøre den tjenesten vi gjør, om det ikke var for GKLI.

Derfor gleder det meg stort at jeg får lov til å prioritere turen til ”kirken i skogen”, som vi på kontoret kaller henne, for Sihabonghabong ligger langt inne i de Indonesiske skoger. Det er ikke få som har vært med inn hit som har spurt meg, underveis, om vi virkelig kan være på rett vei. Men når vi har kjørt omlag halvannen time fra nærmeste by, åpner terrenget seg og flere og flere hus strekker seg langs hovedveien.

GKLI har som motto under denne leiren at Gud skal lede deltakerne (Salme 73.24-25). Kirkens ledere ønsker så se ungdommer som lever sine liv i samsvar med Guds råd. Derfor fikk også jeg invitasjon til å tale over emnet ”Ungdommer i tjeneste for Gud”.

Det jeg deler her er det samme som jeg også deler på bedehus i Norge, men jeg sitter med det inntrykk at ungdommene, og kirkens prester og evangelister her forstår, og ønsker å ta på alvor det faktum at det er vi som er kalt til tjeneste. Ikke bare gjennom å gi av våre penger, men våre liv. Gi til andre det vi har fått av Gud. Frelsen. Nåden. Det evige liv som vi har i vente.

Jeg tror vi lever for godt i Norge til å ville innse at Gud ikke kun har kalt oss til å gi og til å be for arbeidet med å nå mennesker med evangeliet. Vi må ikke havne i den grøften at vi ikke reiser oss fra komfortsonen fordi vi er redd noen vil kalle det ”lovtrelldom” om vi løfter en finger for Jesus. Jesus kom inn i Jeriko og han stoppet opp under treet hvor overtolleren, synderen, Sakkeus satt. Jesus stoppet, så opp og bad Sakkeus om å komme ned, fordi Jesus ville besøke ham.

Sakkeus adlød. Han klatret ned, og selv om menneskene rundt fnyste og tenkte vonde tanker om Jesus, som faktisk gikk inn i huset til synderen, gjorde Jesus nettopp det – for han var kommet for å søke og frelse det som var fortapt. ”I dag er frelse blitt dette hus til del” sa Jesus til Sakkeus og tilhørerne. Ikke fordi det kun var noe som passet seg å si, nei, men fordi Sakkeus lyttet til kallet fra Jesus. Han klatret ned og han åpnet både seg selv og sitt hus for Jesus. Han fikk be om forlatelse, fikk gjøre opp for det vonde han hadde påført andre mennesker, og i gjengjeld fikk han en skatt i himmelen. Et evig liv i vente.

Mange mennesker sitter i på sine grener og venter på at noen skal be dem komme ned. De venter på at Jesus skal komme, men Jesus er ikke her. Jesus går ikke lenger rundt fra by til by og kaller mennesker ned fra trærne. Det betyr ikke at Gud ikke kaller på mennesker i dag, for det gjør han, men han gjør det i dag, eller snarere, vil gjøre det i dag gjennom deg. ”Gå derfor ut” sa Jesus. Vi er ikke kalt til å forholde oss i ro innen våre komfortable sone. Vi er kalt til å gå, til å kalle på syndere som venter på å få høre vårt vitnesbyrd om Jesus. De venter på å få høre Guds ord.

GKLI, som vi i mange tilfeller i NLM, venter at mennesker skal komme inn i våre kirker og bedehus, men svært få som ikke tror på Jesus setter sin fot innenfor dørstolpene i våre bygg. Heldigvis ønsker GKLI å være ei kirke som deler evangeliet med mennesker rundt seg. De ønsker at ungdommene i kirken skal være vitner i sin hverdag. De vil dele Jesus med andre. Utenfor kirken. Vi gjør det vi også, i NLM, men aller helst via misjonærer eller predikanter. Det virker legitimt å kalle seg en misjonsmann/kvinne ved å være ”medlem” av en yttremisjonsorganisasjon, men er vi kalt til å være ”medlemmer”, ”misjonsmenn” og ”kvinner”, eller er vi kalt til å gjøre som misjonens Herre sier, nemlig å gå og dele evangeliet?

Dette er personlig, jeg vet det, men det er rart, synes jeg, at så få mennesker tar imot Jesus når vi er så mange på våre bedehus, på UL og Generalforsamling. ”Høsten er moden, men arbeiderne få” sier Jesus. Høsten ER moden! Mennekset er skapt med en iboende trang etter å søke noe som gir livet dypere mening, Gud. Det jeg ikke forstår er at vi som er så rikt velsignet på bedehus, forkynnere og misjonærer ikke tar større ansvar for dem som befinner seg ”på grenene” utenfor vår stuedør.

Norge er et fritt land. Vi ser at stadig flere setter ord på sin tro. Politikere og andre ledere tillater stadig større frafall fra Guds ord, og hva gjør vi troende? Til nøds sender vi et leserbrev til DagenMagazinet eller Vårt Land, men hva godt gjør det i den store sammenhengen? Svært lite tror jeg. Det vi trenger å gjøre er å sette oss ned med Guds ord, be om Åndens visdom og ledelse når vi leser, og detter la Ånden drive oss til tjeneste for seg.

Du har ingen unnskyldning til ikke være med. Se på de menneskene som ble brukt av Gud i både det Gamle og det Nye Testamentet. Var det supermennesker, med overnaturlige krefter og en hinnsides tillit til Gud? Nei! Det var vanlige mennesker som deg og meg. Vanlige mennesker som fikk sine liv snudd opp ned av Jesus. De gikk fra døden til livet gjennom troen på Jesu soning for vår skyld, som endog til ble gitt oss uforskyldt, av bare nåde. Det virker selvsagt på trosheltene i Skriften at de ikke kunne holde dette for seg selv. De måtte bidra. De måtte gå på Guds ord. De måtte gå med Guds ord.

Og de gjorde det. De tjente i tillit til Gud. De levde sine vanlige liv i den overbevisning at Gud var med, at Gud gav dem ord i rette tid. Forskjellen mellom dengang og nå er at de faktisk gjorde noe. De gikk ut av sin komfortsone og handlet i samsvar med Guds kall. Har Gud frelst deg, har han gitt deg et kall. Du skal dele evngeliet med andre. Du kan ikke skjule deg bak ”åndelige” gjerninger som å gi og be. Du kan ikke bare være en støttespiller. Gud ber ikke om ”delvise” handlinger. Han ber om hele ditt liv. Han ber om hele din tid. Han ber om alt du har. Han forlanger at du går.

Er dette lovtrelldom? Nei. Det er kristendom. Det er slik kristne mennesker levde sine liv etter å ha blitt født på ny. Hvorfor skal det være annerledes for oss i dag? Mange vil nok bruke tradisjonen som skjulested, men det faller også på sin urimelighet. Om vi tror på en hel Bibel, noe jeg håper vi alltid vil gjøre, så tror vi at det Jesus sa til sine disipler, og til sine tilhørere, til Sakkeus, er for oss også.

Noen får et kall til å tjene i andre land, men flertallet kalles til å leve sine liv preget av Jesus der de er. I sin vanlige jobb. Gjør jobben din for Gud. Om sjefen din sier at du skal printe flere kopier av en artikkel, ja så gjør du det, ikke sant. Hvorfor ikke også gjøre det Sjefen ber oss om?

Bare i ditt lønnkammer kan du se hva Guds tanker er for deg. Der vil han vise deg sin vei. Han vil kanskje be deg om å bryte opp fra stedet du bor. Kanskje ikke. Kanskje vil han sende deg til naboen din som stadig handler og sier imot både deg og andre. Kanskje ikke. Om du blir kalt til å reise fra ditt nye hus, hva gjør du da? Om du fikk se at Gud ville bruke deg som teltmaker i et land hvor kristen tro er forbudt, hva ville du gjøre da?

Mange har fått store kall, ta Moses for eksempel. Han skulle gå tilbake til Egypt, hvor han hadde fått sin opplæring. Han skulle be Farao om å la Guds folk forlate Egypt, hvor de hadde vært holdt som slaver i flere hundre år. Hva svarte Moses? Han ville ikke, fordi han hadde så vondt for å tale. For meg personlig høres dette svært kjent ut. Det kunne like gjerne være meg som gav dette svaret, men Gud vet hva han gjør. Han kjenner deg. Alle dine tårer ser han, han vet hvor mange hår du har på hodet. Han vet om deg, hva som er lett for deg, og hva som er utfordrende. Likevel vil Gud bruke deg. Og meg. Han vil nemlig at alle skal få høre om Livet.

Det var ikke uten grunn at Jesus ble sendt til jord. Han ble sendt fordi jorden var i ferd med å gå under. Paulus sier om Jesus at han forlot alt for å gjøre Guds vilje. Jesus gav avkall på tronen i himmelen fordi han ville bringe frelse til vårt hus. Jeg er så glad for at Jesus, gjennom mine foreldre, stoppet ved det treet hvor jeg satt. Jeg er så glad for at jeg klatret ned når Jesus kalte på meg. Jeg er så glad for at jeg skal få kalle meg fri og frelst. Det er ikke av egne gjerninger, for ingen har noe rose seg av i seg selv, men ved Guds nåde, gratis, uforskyldt på grunn av Jesu kjærlighet til nettopp meg.

Derfor er det å følge Jesus personlig, for det handler om deg og ditt forhold til Gud. Gud ser den ene. ”Ikke en spurt vil jorden” synger vi, ”uten at Gud det vet.” Hvor meget mer verdt er ikke vi enn alle verdens spurver? Gud ønsker fellesskap med oss. Han ønsker at vi skal la oss tjene av Ham. Disiplene lurte på om Jesus var gått fra sans og samling da han ville vaske deres føtter, men Jesus var klar over deres tanker. ”Uten at jeg får gjøre dette har du ingen del med meg” sa Jesus til Peter. Gud vil tjene oss personlig. Han vil tale til oss, personlig. Han vil gi oss av sitt liv, slik at vi kan vinne Livet – nå målet, en evighet sammen med Jesus.

Hva så med GKLI? Jeg tror Gud har planer for denne kirken. Jeg tror en vekkelse har startet i kirken, og jeg er glad for at vi i NLM har fått være med å legge til rette for at dette skulle skje. Det er ikke vårt verk at det skjer, lang der i fra, men vi har gjennom mange års arbeid fått være med å spre evangeliet om Jesus til kirkens medlemmer.

Fremtiden ligger i Guds allmektige hender. Hva han vil gjøre i GKLI, i mitt liv, i NLM er jeg ikke sikker på, men jeg vet han har store planer og planen omhandler mennesker som enda ikke tror, som enda sitter på grener, i Norge, i Indonesia og alle verdens land og bare venter på en tjener, sendt fra Gud som vil be vedkommende om å komme ned.

”Søk Herrens mens han enda er å finne”

Ord

Det er ikke enkelt med ord.  Ord har en enorm kraft, og blir daglig brukt til å både såre, glede, lovprise og bygge ned.  Ord blir fort brukt feil.  Eller blir ord mistolket?

Personlig er jeg slik skrudd sammen at jeg ikke er god med ord.  Jeg kan ikke skrive, eller si mange setninger som inneholder ord som gjør at mennesker må slå opp i fremmedordboka for å forstå.  Mitt språk er enkelt, tror jeg, men samtidig vanskelig – for jeg har ikke lett for å forklare meg.  Jeg bruker forklaringer som igjen ofte må forklares.

Vi er mange mennesker på denne kloden og vi er ikke alle like flinke med ord.  Godt er det.  Jeg forstår noen fremmedord, men later ofte som om jeg forstår når jeg på styremøter, eller gjennom bøker og artikler hører ord brukt som sikkert har en korrekt, dyp og god mening.  Som du kanskje forstår blir jeg ikke særlig imponert over kule ord.  Jeg lar meg derimot begeistre av mennesker som kan tale slik at alle forstår, uten å bruke de vanskelige ordne.  Barnespråk er fint.

Når jeg sitter i bedehus og i kirker, får jeg ofte et inntrykk av at talere, møteldere og andre er svært opptatt av å bruke vanskelige ord.  Ikke nødvendigvis politisk korekte ord, som ofte brukes i nyhetene, men det som vi i bedehusland kaller for ”Kaanan-språket.”  Hva er egentlig dette språket?  Det er vel egentlig det språket som bibeloversettere bruker, tenker jeg, i alle all de som oversatte 88-utgaven, og i enda større grad de tidligere utgavene.  Dette bibelspråket er ok for meg, for jeg er oppvokst på bedehuset, og har gått på bibelskole, men jeg forstår at møtefremmede ikke forstår.

Hvor mye vil en ikketroende bedehus gjest forstå av ”renset ren i lammets blod?”  Om ikke gjesten har bakgrunn fra bedehusmiljøet, eller kommer fra en ”luthersk-roseniansk-protestantisk-tradisjons-tradisjon” skal det noe til å henge med i svingene.  Jeg har faktisk hørt mennesker komme ut av bedehus med spørsmål om hva som ble sagt.  De fattet ikke hva den godeste taleren ønsket å formidle.  Språket var ukjent.  Ordene var som gresk, og jeg kan skrive under på at gresk er uforståelig.

Hvorfor brukes Kaanan-språket så hyppig i våre bedehus?  Er det fordi det har blitt de ”innfødtes”  (bedehusfolkets) språk?

Som utsending er det svært viktig at jeg forsøker å lærer språket til folket jeg skal tjene blant.  Ikke bare språket, også kulturen, for språk og kultur henger sammen.  Det er sagt at mennesker som kommer til et nytt land, men som ikke vil lære seg det nye landets språk og skikker, fort vil miste respekt.  De har ikke mye der å gjøre, i mine øyne.  Det er på grensen til respektløst.  Dette er ikke direkte overførbart til bedehuset, for på bedehuset er jo hovedspråket norsk, selv om det i 30-50 minutter ofte skulle vært brukt tolk (under talen).  Likevel kan det anvendes, mener jeg, for vi har samme ønske på bedehuset som vi har her i landet, håper jeg – nemlig at mennesker skal møte Mesteren.  Derfor tror jeg at vi hjemme, på bedehuset må tenke over ordene våre, språket vårt, slik at vi respekterer dem som ikke kan vårt fremmede språk.  Det er de unådde som er målgruppen, er det ikke det?

Kanskje burde det i vår tid vært stilt større krav til dem som deler Guds ord, for Guds ord trenger ikke pakkes inn i Kaanan-språket, mener jeg.  Det kan deles i en enklere ordprakt, med like stor tyngde og alvor som før, men det krever at man som forkynner er villig til å lytte til seg selv.

Jesus brukte bilder i sine taler som mennesker kunne kjenne seg igjen i.  Blant sine disipler var det fra tid til annen noen som ikke forsto, men de skulle forstå senere.  Om vi har møter primært for den troende forsamling er det etter mine tanker helt greit at vi bruker ord og uttrykk som de utenfor ikke forstår, men kanskje også her bør ordvalget forklares, i tilfelle ikke alle er kommet like langt i ”Kaanan-språk-ordboka.”

Møter som derimot samler mennesker som ikke til vanlig går på bedehuset bør være klargjort for talerkrefter med evnen til å formilde Guds ord på en måte som er forståelig.  ”Ja men,” tenker du kanskje.  Ikke misforstå meg, det handler ikke om å umyndiggjøre Guds ord, men å bruke like gode ord for å forklare sannheten, men ord som er kjent utenfor vår lille bedehusklode.

Et eksempel på dette er en godt voksen barneforkynner i kretsen som jeg kommer fra.  Han formidlet på barneleir budskapet om Jesus som frelser og Herre på en måte som min sønn, på fem år forsto, og som han enda kan nevne.  Forkynneren brukte bilder fra Barne-TV.  Han bruke kjente figurer fra Walt Disney, som alle barna på leiren hadde sett, eller hørt om, og på barnas språk brukte han de ulike figurer til å dele Guds ord.  Det er fantastisk synes jeg.

Hvorfor kan ikke slike virkemidler brukes i møte med ungdommer, unge voksne og voksne som ikke er kjent med ordvalgene fra bedehuset?  Hvorfor tror vi at våre vanskelig ord og uttrykk forstås av alle, bare fordi tilhøreren er ”voksen.”

Jeg bladde gjennom et blad fra en krets/region tilhørende NLM nylig, og blikket mitt falt på valg av talere til ulike julemesser som skal avholdes i tiden frem mot jul.  Jeg skal være ærlig og si at jeg ristet på hode av mange av valgene som er tatt.

Gode talere er satt opp til å forkynne Guds ord på steder der mennesker ikke forstå ordene disse forkynnerne ofte bruker.  Jeg håper de har moderert seg, men jeg har ikke hørt rykter om det.  Derfor er jeg spent på hvor mange som kommer til å gå hjem etter årets julemesser med samme tanke som i fjor; ”dette gjør jeg ikke igjen.”

Julemessene samler tilhører som ikke til vanlig kommer på møte og muligheten er stor for å få delt verdens beste budskap.  Det bør talere og møteledere være seg bevisst.  Det bør lokale bedehusstyrer tenke gjennom, før de sender sin ønskeliste over talere.  Det er ikke primært den troendes behov som skal møtes på julemessen, i alle fall er det ikke slik jeg tenker om saken.  Vel skal det være åndelig føde også for dem som hører til på bedehuset, men fokuset burde være dem som ikke deler vår tro.

Høres det vanskelig ut?  Å formidle det beste budskapet, med vanlige ord, til mennesker som kommer på bedehuset?  Jeg synes det personlig, for jeg tror at jeg også er blitt for vant til å bruke ord som ikke burde vært brukt, og kanskje er jeg ofte også dårlig til å forklare hva jeg mente med et ord, eller uttrykk som sannsynligvis ikke ble forstått av tilhøreren.  Gamle vaner er vonde å vende, men det bør likevel strebes etter.  Et forslag for å få til en endring er å gå til innkjøp av nyere oversettelser av hele bibelen, eller det nye testamentet.  Det finnes oversettelser som bruker et vanlig språk, språk som flertallet forstår.  Jeg har selv, selv om jeg er oppvokst på bedehuset, lest avsnitt fra slike oversettelser som fikk meg til å løfte øyenbrynene i undring; ”aha, det er slik det er ja!”

Min oppfordring til alle som forkynner Guds ord er dermed denne: Skaff deg en nyere oversettelse av Guds ord og bruk den til hjelp i forberedelser og taler.  Det er ikke en ny bibel, det er Guds ord, akkurat som din forrige utgave, men på et språk som målgruppen vår forstår.  Kan man ønske mer?

Disippel

Dette begrepet er mye brukt i dag, noe jeg er glad for.  Kanskje har begrepet ”kristen” blitt brukt om en som tror på Jesus i for lang tid, slik at innholdet i begrepet kan ha mistet noe av sin mening?  Uansett synes jeg det er stort at begrepet ”disippel” igjen tas i bruk, og jeg håper ikke at noen reagerer på det, selv om man skal være obs på at ikke begrepet tillegges mer, eller mindre, en hva det bør.  Her er et utdrag av mine tanker om emnet.

Her i landet har jeg knapt hørt ordet ”disippel” brukt.  Ordet ”kristen” brukes derimot hyppig, men jeg er glad jeg er blitt oppfordret til å bruke begrepet ”nasrani”, som kort fortalt sier at jeg er en som tror på Jesus fra Nasaret.  Spesielt i møte med den folkegruppen som har flest tilhengere her i landet er det nyttig å bruke det sistnevnte begrepet.  Grunnen er at det ikke tillegges like mye vrangforestillinger som begrepet ”kristen”.

Men hva så med begrepet ”disippel”?  Wikipedia sier følgende: ”Disippel (fra latin: elev, lærling) ble i eldre tid brukt om en lærling eller elev.”  For meg er dette en fair betegnelse på begrepet.  Jeg ønsker å være en lærling eller elev.  Det som deretter er viktig å finne ut av er hvem en er lærling eller elev under, og jeg har et ønske om å være en Jesu lærling.  Jeg vil følge Jesus, og kanskje derfor tror jeg det er lurt å få med seg hva Capplex sier om begrepet.  De sier: ”disippel (av lat. discipulus, elev), læregutt, -pike, skoleelev; hengiven tilhenger.”

Mye er det samme, men jeg skulle ønske jeg var en disippel i betydning ”en hengiven tilhenger.”  Jeg vil gjerne være hengiven.  Jeg vil gjerne GJØRE som som Jesus, men hvordan kan jeg gjøre dette uten å bruke tid sammen med min læremester.

Jesu disipler fikk i oppdrag å reise ut for å gjøre disipler, jamfør misjonsbefalingen (Matt. 28, 18-20).  Før dette hadde disiplene fulgt Jesus, etter at Jesus først hadde kalt dem til å slippe alt de hadde i hendene for så og følge ham, fordi han ville gjøre dem til ”menneskefiskere” (Matt. 4, 19).  Jesus ville altså utruste dem han kalte, til menn som faktisk gjorde noe, og det de skulle gjøre, lærte de av Mesteren selv.

Når jeg skriver ”menn” gjør jeg det fordi det var menn som ble kalt av Jesus, men jeg nekter å begrense disippellivet til kun å gjelde menn.  Jeg kjenner meg nokså sikker på at Maria, som vi leser om i Lukas 10 ville kalt seg selv en disippel,  hun gjorde i alle fall det som for en disippel var rett.  Hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til hva han hadde å si.  Hun lyttet, som en elev lytter til sin lærer.

For meg handler derfor det å være en disippel om noen viktige ting.  For det første handler det om å være kalt av Jesus.  Kalt til å følge, og med å følge mener jeg at jeg skal leve nært til Jesus.  Bedehus og kirker kommer ikke inn her, etter mitt syn, for det viktigste er at jeg bruker tid sammen med Jesus, alene, der Jesus kan forklare for meg hva som er hans hensikt med mitt liv.  Hvorfor jeg ble kalt.

Jovisst ble jeg kalt til å følge ham, til å bekjenne mine synder og ta et oppgjør med mine feiltrinn og deretter bekjenne troen på Jesus, motta den fantastiske nåden og kunne bekjenne at jeg er fri, og klar for himmelen.  Dette er fundamentet.  Jeg må være frelst, berget og gjort klar for himmelen ved Jesu soning, men dette er en sak mellom Gud og meg.  Det fungerer ikke som et fellesopptakk til Jesu skole.  En blir ikke frelst av å være innenfor et bedehus eller en kirke fra tid til annen.  Ingen blir frelst av å drikke kaffi på kirketrappen, det blir vi først når vi innviterer Jesus inn i våre liv og ber ham om hjelp til å lære oss den rette veien vi skal gå, og følge denne veien.

Heller ikke vil et mindre fellesskap, ei huskirke eller cellegruppe, mannsforening eller ”strikkegruppe” berge noen for evigheten.  Dette er det kun Jesus som kan, derfor skal egenverdien til bedehus, kirker og mindre fellesskap bygges ned i så måte.  De blir aldri en erstatning for den personlige tiden sammen med Jesus.

For det andre er det for meg slik at ettersom jeg er en disippel, så er det ikke lenger overordnet hva jeg måtte mene eller tenke om det ene eller det andre, ei heller min menighetsleder, cellegruppeleder eller generalsekretær.  Det er hva Jesus sier som er rett.  Nå vet jeg godt at teologien roter det til og at vi lager en mengde ulike syn og tanker om ting som kanskje helst skulle vært visket bort, men det tror jeg handler om hva vi ser på som vår tilhørighet.

I min organisasjon, som jeg er veldig glad for å være med i, har det nok ofte vært slik, og er slik, at det for utenforstående virker som om vi setter håndbremsen på så snart det høres snakk om noe som er nytt, eller rettere – innebærer forandring fra det vi er vant med.  Dette ser jeg skjer, og misliker det.  Jeg er derimot glad at NLM ser det som sin oppgave å være utadrettet, at vi vil nå mennesker som ikke enda har hørt om Jesus, læreren som ønsker at alle mennesker skal bli hans disipler.  Det er tøft, synes jeg, at NLM våger å ha et så utfordrende motto som det vi har; ”Verden for Kristus”, men det gir oss naturligvis også utfordringer, spesielt på hjemmebane, i Norge.

Mange mennesker har fortalt meg hvor ille det er med holdninger som kommer fra NLM-hold når det gjelder fellesskap og bedehus.  Mange misliker det sterkt at NLM ikke vil gå god for en type arbeid som, i mine øyne, klart har en misjon, nemlig å vinne mennsker for Kristus.  Saken er at det mange steder blir problematisk fordi ord og uttrykk ikke er i samsvar med det vokabularet vi er vant med fra vi var små, på bedehuset, i NLM.

Samtidig som jeg nevner dette må jeg, som utsending, si at jeg er glad for at ikke alt omfavnes og iverksettes av det som måtte forekomme av nye tanker og idéer.  Grunnen er historien og det kallet NLM har tatt på seg.  Vi skulle være en utadrettet organisasjon med fokus på de unådde, og vi går i den retning på feltene – takk og pris.  Det er nødvendig å ha flere tanker i hode samtidig når man snakker om det å være disippel.  For man er kalt til å være etterfølger, lærling og elev der man er, men man er også kalt til å gå videre med budskapet.  Økte midler til hjemmearbeid i NLM ødelegger for disiplenes mulighet til å nå enda lenger ut med budskapet om verdens frelser.

Snur jeg det blir det slik.  Økte midler til utearbeidet reduserer givere i Norge, for jeg er overbevist om at vi står ovenfor en svært avgjørende tid for organsiasjoner, som den NLM er.  Årsaken er at jeg misliker at det ikke settes fokus på å nå ungdommer, som i senere tid, om man går klokt frem, vil være bærerne av arbeidet på feltene i årene fremover.  Når det sies ”nei” til visjonære ungdommer, og andre (som også er disipler) på grunn av at de driver eller ønsker å drive arbeid som ikke er ”stuerent” i type NLM, fordi de kanskje kaller gruppen sin for andre ting enn misjonsforening eller kvinne-/mannsgruppe, eller fordi de yngres vokabular inneholder begreper som f.eks ”pastor”, ”hyrde” etc – da blir jeg skremt.

Kanskje er jeg for krass, men jeg har opplevd noe av dette selv.  Opplevd å høre at ungdommer får ”nei” fordi de tenker for radikalt, for anerledes i forhold til ”høvdingen(ene)” på bedehuset og i de ulike kretser/regioner.  Jeg har også møtt mennesker som ikke vil bistå mer i det kristne fellesskapet fordi NLM-forsamlingen stadig vil holde seg for seg selv.  Vi må vokte oss.  Vokte oss for å tro at NLM er alt.  Vokte oss for å tro at det vi har ”pønsket” ut er det eneste rette og veien videre, og vokte oss for å bli selvgode.

For det tredje (som er svært nær punkt to) er mitt liv som disippel nødt til å være preget av læren.  Jeg er ikke kalt til å sitte i ro, ingen som tror på Jesus er kalt til å sitte og ”ruge” på nåden.  Nåden skal være drivkraften til å gå videre.  NLM ønsker å være en organisasjon som sender mennesker ut, og gjør det i en viss grad.  Kanskje skulle andre fått ta hånd om skoler og radiostasjoner.  Vi må se på hva Jesus sier, og gå tilbake til det kallet som også NLM snakker varmt om, nemlig å nå ”Verden for Kristus”.  Ja jeg vet at noen blir frelst gjennom skolearbeidet og radioarbeidet.  Jeg vet dette, og det vil forhåpentlivis også bli flere givere til arbeidet blant de unådde.  Håper det.

Det jeg aller helst skulle likt å se var levende fellesskap, det være i kirker, bedehus, i private hjem eller hvor det måtte være, der man møttes for å bli oppbygget av hva Jesus har gjort i den enkelte disippels liv, bli oppfylt av Jesus, men så gå ut igjen for å vinne flere disipler.  Dette tror jeg skjer, men ikke primært på bedehus og i kirker, men også der.  Mindre, levede fellesskap er nok en nøkkel, men samtidig ikke alt.

Å komme sammen som disippelflokk burde gi inspirasjon.  Vi er mange disipler og vi blir stadig flere.  Fellesskapet, i større sammenheng en i hjemmet skal bli oppmuntret og pris Gud for hver gang en ny disippel er lagt til flokken.  Det samme vil jo skje i det mindre fellesskapet, men i det mindre fellesskapet vil den nye frelste få tettere oppfølging, tror jeg, og vil kunne følges opp på en langt bedre måte enn i det store fellesskapet i kirken eller på bedehuset.  Begge fellesskap er til for hverandre, tenker jeg.

At Jesus valgte seg ut 12 disipler er spennende.  Det var ei lita gruppe, og disse fikk rikelig med oppfølging, og jeg skulle gjerne sett at vi la mer vekt på dette både her og der.  Oppfølging er en nøkkel til et langt disippelliv.

Møteuker er en motsetning til oppfølging.  Møteuker kan skape iver over en kort periode, men om noen blir frelst er jeg spent på hvordan de ville blitt fulgt opp i dagens store fellesskap.  Der jeg bodde før var det stort sett kun (satt noe på spissen) møteuker.  Etter hver møteuke/serie gikk det lang tid før det igjen var møte på det lokale bedehuset.  Sprøtt.  Hvem hadde tatt hånd om en nyfrelst etter møteukene?  Hvem hadde tatt oppgaven med å disippelgjøre den nye disippelen?  Hvem ville brukt tid sammen med vedkommende?  Faktisk tror jeg ikke det er så nøye gjennomtenkt.

Vi skulle i alle sammenhenger være opptatt av å bygge levende fellesskap sammensatt av disipler hvor også nye disipler kan legges til, uten at en må sette ned en ny komité.  Jeg skulle ønske vi virkelig fokuserte på å bli levende disipler, som virkelig følger Jesus.

Enhver kirke, organisasjon og fellesskap kan nok brytes ned etter nøye evaluering.  Ingenting av det vi mennesker bygger vil være feilfritt.  Likevel følger vi det vi selv har tro på.  Jeg håper at jeg som disippel raskere fokuserer på Jesus en på hva de andre tenker og mener.  Det viktigste for en disippel er tross alt forholdet til ”Sjefen”!

Tradisjoner

Få ting får meg fortere vrang en følelsen av å bli vingeklippet som følge av at noe er nytt for noen, og dermed ikke er riktig.  På bedehus i Norge opplever flere dette, kanskje daglig.  Generasjon etter generasjon opplever at ting endres, også på bedehuset, men det virker særdeles låst mange steder i dag.  Jeg fikk være vitne til dette da jeg var i Norge mellom periode 1 og 2 i Indonesia.  Ikke bare på Gilja, også andre steder.

Hvorfor kan ikke ungdommer, unge voksne og eldre glede seg over at mennesker ønsker å tjene Gud på sitt bedehus?  Hvorfor må alt gjøres som før?  Hva er det som er så farlig med å prøve nye ting?  Hva er det vi frykter for?  Hvem er det vi frykter?

Skulle gjerne hatt svarene på alle de ovennevnte spørsmålene, men det har jeg ikke.  Likevel har jeg noen tanker, som jeg mer en gjerne deler her på ”Pikiranku”.  Det er jo tross alt min side.  Mine tanker.

Om vi skreller av lag etter lag i tradisjonskampen tror jeg vi ender opp med noe jeg lenge har grudd meg for å nevne, nemlig frykten for å havne i den posisjon der en må erkjenne at en ikke vil forandring fordi det vil bety mer av meg.

Vi har det nemlig godt i det gamle, det vi er vandt til.  Det vi alltid har gjort.  Vi trives med de samme, gamle sangene og vi trives med vår litturgi, men dette skulle ikke handle om uttrykksform, skulle det vel?  Dette handler om tradisjoner.  Og tradisjoner kan ødelegge enormt mye.  Ikke bare for forsamlingen, men også for meg personlig.  For det er jeg som må stille meg spørsmålet om hvorfor jeg er så for, eller i mot det nye.

Vi har i vårt kristne fellesskap tillatt oss å bruke ulike medier i formidlingen av Guds ord.  Vi sprer Guds ord gjennom radio, TV, Internett, aviser og magasiner.  Hvor tenkelig var det for en del år tilbake?  Hvor mange var det for 50-80 år siden som i det hele tatt ville ha en TV i hus?  Hvor mange i dag er ikke enda motstandere av TV fordi kun et mindretall av det som sendes er god føde.  Likevel har de fleste kristne hjem TV.

På bedehuset forekommer det også at nye ting skjer.  Bygg utvides og utvikles.  Panel, stoler/benker, talerstol med mer byttes ut, og det er tilsynelatende greit.  Det er lettere å skifte en stol en å åpne for direkte tale fra Guds ord.  Skummelt å nevne, men jeg tror dette er sant.  I den tradisjonen jeg er oppvokst i, hører vi primært om synd og nåde.  Dette skal jeg ikke rakke ned på, for det er rett å forkynne lov og evangelium, men også her ser vi at det har vært en utvikling.  Loven er ”byttet ut” med evangeliet.  Loven, som på en direkte måte setter ord på mine feil og overtramp mot Guds bud og hvordan jeg gjennom offer kunne oppnå forsoning, er forløst i evangeliet om Jesus som ble menneske, som fornedret seg selv og ble lydig til døden på korset fordi jeg var så utrolig høyt elsket av Gud.  Fordi Gud så at loven stadig dømte meg og jeg stadig falt, og at Han selv var den eneste nøkkelen til min frelse.

Jeg mener ikke at vi ikke skal høre på Åndens tale til oss gjennom vår samvittighet, som forteller oss at vi gjør mot Guds vilje, nei – men vi skal få hvile i at vi kan komme til Jesus med vår svakhet og våre fall, og Gud vil gi oss av sin kjærlighet – sin tilgivelse ved Jesus – nåde!

Når jeg tenker på mitt liv, på alle de tanker og handlinger jeg gjør, vet jeg at jeg er svært lite verdt noen form for nåde, i lys av loven.  Men jeg er frelst, og kan få vende blikket mot Jesus, troens opphavsmann og fullender, og jeg blir tilgitt.  Dette er svært, og viktig at vi forkynner på våre bedehus og i våre kirker, men Bibelen sier mer.

Bibelen taler om mennesker som gikk i tro.  Som hadde fått del i nåden, men som ikke kunne holde budskapet for seg selv, fordi å gjøre det var galt.  Jesus kom for meg personlig, og jeg er glad jeg har fått ta imot Jesus, men det forplikter meg videre til aksjon.  Jeg må gå!  Jeg må dele!  Jeg kan ikke forbli i ”boblen” hvor jeg stadig blir påminnet min skrøpelighet.  Jeg må gå videre, forbi skrøpeligheten og til nåden.  Men kan det stoppe der?

En venn av meg sa at vi på bedehuset i alt for lang tid har fått påfyll i form av melk.  Kanskje er det rart, men tenk på et nyfødt barn.  Det kommer til verden uten evne til å klare seg selv.  Det må gis føde, og føden er melk.  Senere, som barnet vokser opp, skifter fødens fasong og fasthet.  Melken hører enda med, for den er bra for kroppen, men vi må også ha brød, og hvem er Livets brød?  Er det ikke Jesus?

Vi må videre.  Vi må se hva Jesus sier.  Takk din Gud for nåden, men gå videre.  Se hva Jesus sier til sine etterfølgere, dem som har mottatt nåden.  Han sier ”gå!”  Han sier ”følg meg”.  Jesus lærer oss om livet.  Om hvordan vi skal møte mennesker.  Han lærer oss om hvordan vi skal ta oss av hverandre.  Jesus er utrolig praktisk.  Bibelen inneholder ikke en superformula som vi kan følge for å bli den beste menighet/forsamling på denne jorden, men han gir oss mange innblikk i hvordan våre liv kan leves slik at det kan bli til velsignelse for mennesker som trenger å se sitt liv i lys av loven, for så å motta nåden og deretter kunne følge den vei som Jesus har for hvert enkelt menneske.

Det er sagt om menigheter/forsamlinger at dersom disse er redd for forandring, så er det et tegn på deres dødsleie.  Er vi virkelig så frimodige at vi kan holde Jesus fra noen kun fordi vi er redd for endringer i vår egen menighet/forsamling?  Det er dette jeg er redd skjer mange steder.  Jeg har fått inntrykk av at det enkelte steder er viktigere å opprettholde tradisjonen en hva det er å komme seg videre i livet sammen med Jesus.

Grunnen er, som jeg allerede har nevnt, at vi nok er redd for endringer i våre liv.  Vi er så utrolig tilfreds.  Vi har det så godt.  Så godt har vi det at det virker som om vi, med god frimodighet, kan akseptere at noen mennesker forblir på utsiden, altså dør uten å kjenne Jesus, så lenge vi har det godt selv.  Vi må vokte oss!  Vi må be!

At noen har et annet syn på lovsang en meg er greit nok.  At noen vil dele nattverd på en annen måte en meg er også greit, så lenge Jesu ord følges.  At vi samles på ulike tidspunkt for Gudstjeneste er også helt greit for meg, men det er ikke greit at vi ikke våger å gå videre i vår vandring med Jeus.  Jeg prøver ikke å si at jeg er feilfri eller har den rette forståelse av hvordan drive et kristent arbeid – langt der i fra.  Men jeg ønsker at vi som Jesu kirke, Guds menighet skal gå videre.  Jeg har et ønske om at vi skal kutte av kvernsteinen som er tjoret fast til leggen vår, at vi skal bli fri.  Jeg har et ønske om at vi skal bli mer lik Jesus.  At vi skal våge å sette Jesu ord og befaling foran vår egen komfort.  Foran våre tradisjoner.  Tradisjonene våre er laget av oss, ikke av Gud.  Tradisjonen frelser ingen.  De mange samlingene våre i kirker og bedehus frelser ingen, om ikke Jesus blir forkynt direkte og rett, gjennom ord og handing.

Obs.  ”Handling”  Riktig.  Vi er kalt til å handle, og dette er ekstremt vanskelig å svelge i de kretser hvor jeg er oppvokst.  Hvorfor?  Vet ikke helt, men jeg tror det handler om at det blir for personlig.  Samtidig tror jeg også at det for oss blir sett på som et substitutt for nåden.  Nesten som at vi må gjøre oss fortjent til Guds nåde, men det må vi jo ikke.

Gjennom å få være del av et mindre fellesskap hvor tiden ble brukt på bibel og bønn har jeg fått se klarer hva jeg tror Jesus vil med mitt liv og min tjeneste.  Han ville vise meg hvor høyt elsket jeg var på tross av meg selv.  Han frelste meg og satte meg fra døden til livet.  Han kalte meg til tjeneste og har sendt meg ut.  Jeg er i Indonesia og jeg ber om visdom og forstand til å tjene etter Guds vilje.  Jeg gjør det gjennom å bekjenne min tro med ord, men jeg gjør det oftest gjennom å bekjenne min tro gjennom gjerninger.

Hva jeg gjør blir sett før noen hører meg tale.  Hvordan jeg oppfører meg mot mine barn blir lagt merke til.  At jeg er god mot kona mi blir sett av mine naboer.  Er det viktig å tenke på dette?  Ja, det tror jeg, men er det viktig å tenke på dette i forbindelse med emnet ”tradisjoner”?  Ja, det tror jeg også og grunnen er at vi, også i Norge, har mennesker rundt oss som legger merke til hva som skjer i kirken og på bedehuset.  De legger merke til holdninger vi har som kommer ut av disse byggene.  Mennesker rundt oss legger merke til hvordan vi forholder oss til hverandre.  Vi blir sett, og det skal synes på oss at vi er forskjellige fra dem som ikke har tatt imot Guds nåde.  Vi skal være preget av Jesu kjærlighet.

Vi skal ikke akseptere alt, men vi skal håndtere utfordringer som Jesus gjorde.  Han talte hardt og direkte, men talte rett.  Han talte de lærde imot, og ble foraktet for det, men han stoppet ikke.  Grunnen er, tror jeg, at han var kommet for å ”søke og frelse det som var fortapt”.

La meg spørre: Hvor ofte hører vi Jesu kjærlighet forkynt slik at mennesker ser sin nød?  Og hvor ofte gjør vi noe, i tro, som får et medmenneske til å søke etter drivkraften bak vår handling?

Jeg skal være den første til å bekjenne at jeg har baktalt mennesker som ikke tenker helt likt meg selv.  Mennesker som på en oppriktig måte ser sin plass i det jeg kaller for tradisjonen.  Har jeg rett til å baktale?  Nei, det er synd og jeg ber stadig om forlatelse for at jeg gjør dette.  Jeg ønsker å være en del av et fellesskap hvor Jesus er i fokus, og da hjelper det ikke at jeg baktaler, jeg vet det.  Likevel, og jeg forsøker ikke å rettferdiggjør baktalelse, tror jeg at tradisjoner, nye eller gamle, må evalueres.  Vår litturgi må evalueres.  Vår måte å spre verdens beste budskap på må evalueres, og jeg håper det blir evaluert på Guds ord.  På Jesu gjerning, og da må nåden være vårt fundament.

Endringer kan svi.  Erkjennelse av at andres fremgangsmåte har noe godt med seg kan, til fordel for mine tanker og meninger, gjøre vondt, men det er ikke min egen historie som er viktig, det er Guds.  At Gud får være i fokus er det som er viktig.  Ikke bare i våre egne liv, også i våre mindre fellesskap og i våre menigheter/forsamlinger, og i vår generalforsamling.

Hva så på ditt bedehus, eller i di kirke?  Er det mening i å bygge skiller som har sitt utspring i ulike syn på form og farge?  Er det tjenlig å la en oppvoksende generasjon føle seg forbigått fordi de ønsker å skape et fellesskap som er preget av det de ser på som Jesu ønske og vilje?  Hvor mye viktigere er det ikke med samhold og fellesskap en å ri sin prinsipphest?  Brenner de yngre etter å spre Jesu budskap, etter å leve sine liv i samsvar med Guds ord, etter å skape et fellesskap av troende som lever i samsvar med Jesu befaling, så ser ikke jeg hvorfor de skal ties.  Er det ikke etter Guds vilje vil det ikke lykkes, men om det er, så håper jeg forsamlingen av troende er beredt på å ta imot mennesker som vil gi sitt liv til Jesus, noe jeg frykter flere forsamlinger ikke er klar for.

Personlig håper jeg at jeg vil være vis nok til også å søke råd fra dem som er eldre en meg selv.  Som har gått noen flere skritt en meg sammen med Jesus.  Ingen av oss, ung eller gammel, har rett til å si at vi vet best, men ingen av oss har heller rett til å fordømme.  Vi skal prøve det som sies og gjøres på Guds ord, ikke på tradisjoner.

Teologi

Jeg skal ikke påberope meg å ha noe særlig kunnskap om teologi, men har vært innom faget. Etter endt bibelskole sto det enda klarere for meg at jeg skulle reise ut som utsending til et annet land. At jeg ikke hadde noen praktisk bakgrunn, med tanke på tidligere skolegang, førte til at jeg søkte på fireårig studie med tanke på min fremtidige tjeneste. Personlig kunne jeg helst tenke meg å gå ett år ved Fjellhaug, på det som kaltes Kombi-kurs – et kurs for dem som skal ut og som har praktisk yrkeserfaring og utdannelse.

Jeg tok kristendom grunnfag, mellomfag og noen andre emner, deriblant missiologi. Gresk var jeg også innom, og selv om jeg kjenner flere som har hatt glede av å kunne lese Novum Testamentum, har det aldri vært et behov for meg. I mine tanker føyde det seg i rekken av fag som jeg ikke helt greide å se viktigheten av i forhold til min tjeneste blant andre folkeslag.

La meg raskt bemerke at jeg forstår at flere og flere land, hvor NLM har sin tjeneste, krever av utenlandske arbeidere til landet at de har godkjente papirere, og høyere utdanning, men jeg vokste delvis opp i bushen, noen år i alle fall, og hørte aldri noen som spurte utsendingene, de voksne, om betydningen av ord på gresk, ei heller andre emner innen teologien for den saks skyld. Det jeg ville, og kjente meg kalt til, var å være et medmenneske blant mennesker som trengte et møte med frelseren. Helst ute i bushen, blant mennesker som levde totalt forskjellig fra det samfunnet jeg kom fra i Norge.

Derfor ble det til at jeg i de ulike timer på Fjellhaug stilte meg selv følgende spørsmål: ”hvor relevant er dette for min fremtidige tjeneste?” Det skal også legges til at jeg på dette tidspunktet ikke var plassert i noe misjonsland, og som student ved Fjellhaug, i kristendom grunnfag, var jeg heller ingen misjonskandidat, men jeg skulle likevel ut, det visste jeg.

Når så time etter time, år etter år ble brukt på gjennomgang og innføring i ulike teologers tanker og retninger, kjente jeg at jeg ble mer og mer avslappet i forholdet til min fremtidige tjeneste på et eller annet misjonsfelt. Teologi var ikke det jeg ville høre om. Jeg lengtet etter praktisk innføring i andres kultur, hvordan møte mennesker fra andre kulturer. Hvordan bruke kulturelle synspunkter til å spre verdens beste budskap. Hvordan kombinere ord og gjerning, gjennom ulike prosjekter. Slikt var jeg opptatt av, og ønsket å lære mer om, men slikt hørte jeg så og si aldri noe om i studietiden. Ei heller de oppsatte besøkene til klassen vår, av misjonens ledelse, hvor vi skulle få høre om behovene for fremtiden og hvordan arbeidet ved de ulike feltene ble lagt opp ble det noe særlig av. Vi klaget på dette, men til ingen nytte. Hadde det ikke vært for studentenes egen innsats på området hadde vi knapt fått noen informasjon utenfra. Hvor riktig var det – på en misjonshøyskole?

Hvordan det er i dag vet jeg ikke, men ryktene jeg hører er ikke særlig oppmuntrende. At det også fokuseres stadig mer på teologi og diverse grader innen teologi synes jeg også er alt annet enn bra, men jeg vet mange vil være uenig med meg. Greit nok.

Kombinasjonen av å være en ytremisjonsorganisasjon og en teologisk høyborg tror jeg på sikt vil være dårlig, om en tenker rekruttering til ytremisjonsarbeidet, og kanskje også til tjeneste i misjonsmarken Norge. Personlig tror jeg at fokuset på teologi, som jeg selv opplevde på Fjellhaug, gjør at stadig flere blir hjemme. At stadig flere forblir misjonskandidater. At feltene gleder seg over fremtidige nye utsendinger, men at de blir skuffet fordi ”teolgien” enten tok dem (at de vil studere enda lenger, fordype seg innen bestemte teologiske emner og så forbli i Norge som høyskolelærere eller kanskje også som prester/pastorer et eller annet sted), eller at de kanskje fikk så lite utadrettet opplæring at de ikke ser seg skikket til å reise ut. I begge tilfeller har teologien skapt et problem for de mange unådde utenfor norges grenser, og kanskje også i Norge.

Ironisk nok er jeg glad for papiret jeg har fra Fjellhaug, for det har vært med å gi meg oppholds- og arbeidstillatelse i Indonesia. Uten graden jeg fikk etter Fjellhaug kunne jeg ikke ha kommet inn i dette landet som utsending og tjener. Det skal legges til at vi først var plassert i Vest-Afrika, og jeg er ikke sikker på hvor høyt det vektlegges der at utlendinger som skal tjene i landene har høyere utdanning. Slik jeg forstod det, og opplevde det under vår praksistur til Mali, var det lite jeg ville hatt brukt for mine papirer fra Norge.

Det jeg derimot fikk bruk for, både på studieturen og nå, er kunnskapen om andre religioner for den kommer godt til nytte i samtaler med ulike personer jeg møter. Ikke slik å forstå at vi diskuterer teologi, men det er godt å kjenne til hva andre mener i forhold til min tro på Jesus.

Kanskje er jeg for pragmatisk. Kanskje tenker jeg kun på én enkel side av det å være utsending og tjener. Kanskje jeg også burde se på den siden som tilsier at jeg kanskje vil kunne få meg jobb hjemme med mine papirer. Det har vist seg å ikke holde mål for min del, for jeg har ikke hørt at verken NLM, Hero AS eller Gjesdal kommune la vekt på mine papirer, min utdannelse. Det som ble vektlagt var min personlighet og erfaringer. Om jeg var skikket til en stilling eller ikke. Bekreftelsen på at jeg har en grad innen teologi hjalp meg knapt til å få høyere utbetalt lønn. Knapt.

Et annet aspekt som jeg gjerne skulle likt ble diskutert er hvor mye godt teologien egentlig gjør. Selv ser jeg ikke stort annet enn skiller. Vi har så mange retninger innen kristendom, så mange denominasjoner, at det er til å bli svimmel av, og alle påberoper seg å ha den rette teologi. Den rette tolkning av ulike emner, som for eksempel dåp. Det har lett for å gå så langt at vi lager både A-, B-, C- og D-lag innen den kristne tro, for mann klassifiserer hverandre etter hvordan andre står i forhold til vår egen teologi.

I Indonesia er dette ganske så synlig. Om noen spør hvilken kirke jeg går i svarer jeg, som det er, at jeg hyppigst går i Wesley Methodist Church i byen hvor vi bor. ”A-ha” svarer folk da, ”du er metodist.” ”Nei, jeg er lutheraner” svarer jeg, og min samtalepartner blir stående som et levende spørsmålstegn. ”Hæ!”

Jeg går i kirken der jeg går fordi undervisningen er på engelsk. Fordi det er lettere for meg å forstå i sin helhet en Indonesisk. Også fordi mine barn går på engelskspråklig skole og både fruen og jeg ønsker at de skal få med seg noe av det som sies. Jeg husker ikke fra studietiden hva som er forskjellen på en metodist´s teologi og en lutheraner´s, og kanskje blir jeg kalt hjem til Norge for å skrive dette, men det bryr meg ikke så veldig mye – at jeg ikke husker forkjellen altså, å bli hjemsendt ville være forferdelig. Det som er viktig for meg er at jeg kjenner ham som har kalt meg, nemlig Jesus. Det er langt viktigere for meg å vite mest mulig om Jesus enn å vite hva Martin Luther måtte mene om det ene eller det andre.

I Indonesia skulle jeg likt at protestantiske kirker ble litt mer som de karismatiske, for de karismatiske menighetene er mer levende. De er mye mer opptatt av å spre Jesus enn å spre sin teologi, selv om det nok også forekommer. De snakker skjeldnere om teologiske emner enn en lutheraner gjør. En fra Maranathakirken i Indonesia er oftere ute for å dele sin tro, gjennom ord og gjerning, en en lutheraner. Lutheranerne og flere av de andre protestantiske kirkene her i landet har sine utadrettede komitéer, men de forblir komitéer. De går ikke ut, selv om de har fine plakater som sier hva de skal gjøre der ute. Teologien har, i mine øyne, gjort dem mer innadvendt og firkantet enn våre søsken fra andre denominasjoner. Dette er rart synes jeg. Hvilke briller bruker de, de mer karismatiske (kanskje), når de leser Skriften, som ikke lutheranerne bruker?

Å høre forkynnelse om frigjøring fra synd og dom gjennom Jesu død og oppstandelse skulle gjør meg ivrig. Ivrig i tråd med det fantastiske faktum at en er frelst av nåde. Dette igjen fører til langt større iver etter å tjene – i det vi gjerne kaller karismatiske menigheter.

Ok. Jeg vet at det er saker og ting i de mer karismatiske menighetene som jeg ikke holder av, ta for eksempel deres lederskap, som i mine øyne ofte, og i alt for stor grad er bundet opp til én enkelpersons navn og stilling. Når menigheter ber om troskap og lojalitet til sin navngitte leder drar jeg i håndbremsen – for det kan fort bli farlig. For mye fokus på en person, som også er et frelst menneske, tar fort fokuset bort fra frelseren og det er galt. Rett og slett galt. Vi er ikke kalt til å følge mennesker, men Gud. I Norge har vi de senere år sett eksempler på kirkesamfunn som splittes fordi at fokuset var feil. Det blir som å bygge på sand. Når stormen kom, kollapset bygget.

Personer har også lett for å søke en teologi som vil godkjenne dennes private valg i liv og lære. Skummelt. Da blir vi også fort gjennstand for å velge bort frelseren til fordel for egen vinning og annerkjennelse.

Jeg er spent på hva Jesus vil si om teologiene når vi kommer til himmelen. En evangelist fra en baptistkirke sa engang at han trodde evigheten ville vare så lenge fordi Gud ville trenge så lang tid på å forklare for oss hvor feil vi egentlig tok, og hva som egentlig var tanken. Det var sakt i en spøkefull tone, men jeg tror han er inne på noe. Om vi som er frelst og som velger å gjøre som bibelen sier, som kristne gjør, heller hadde fokusert på å vinne mennesker for Jesus i steden for å krangle oss i mellom hadde flere fått møte Jesus og Jesus hadde kunnet komme raskere tilbake. På den måten kunne vi raskere fått oppleve herligeheten sammen med Gud.

Monn tro hva Jesus ville sakt om han kom en tur til verden nå? Han ville nok sakt det samme nå som for to tusen år siden; ”følg MEG så vil JEG gjøre dere til menneskefiskere!” Jeg tror ikke han ville bedt oss om å følge Martin (L), eller noen av de andre teologene som er opphavet til de mange ”splittelsene” i Guds menighet. Jesus ville bedt oss om å følge seg, gjøre som ham, tale om det samme som ham, tjene andre, dele med andre og peke på Gud.

Forskjellig er det å lære om andre religioners lære. Det er nyttig å bruke tid på å forstå andres gudsbilde, eller gudsbilder. Dette gir oss en innsikt i hvordan vi kan bruke det vi tror på, som står i Bibelen, til å samtale med andre slik at Den Hellig Ånd kan få overbevise vår tilhører om sin stilling i forhold til Gud. Den levende Gud. Til emner som dette tror jeg Fjellhaug skulle brukt mer tid, spesielt i forhold til dem som ønsker å bli utrustet til tjeneste for Gud blant andre folkeslag og med en annen tro.

Om en teolog leser dette, og da mener jeg en som har brukt mer tid på å studere teologi enn meg (noe som burde være enkelt), ser du nok at jeg ikke er fri mine teologiske briller jeg heller. Jeg er jo også formet gjennom mine år på jorden, gjennom mine foreldre og min tilhørighet til ei luthersk kirke og en luthersk organisasjon. Klart er jeg det, men jeg håper likevel jeg får satt noe på spissen gjennom mine tanker om teologi. Mye mulig det blir flere tanker senere også.

Misjon...

For meg er begrepet kjent, og jeg har ofte brukt det, spesielt i Norge. Men her, hvor jeg lever nå, i Indonesia, bruker jeg det sjednere. Grunnen er at det forbindes med noe som flertallet i dette landet ikke vil ha noe av. Derfor kaller jeg det for tjeneste, og tenker om uttrykket at det er like innholdsrikt som overskriften.

Hvor kommer så dette fra? Denne tjenesten? Da jeg nylig talte over emnet til 200 ungdommer, langt inne i de Indonesiske skoger, startet jeg med skapelsen. Gud skapte verden, og han så at alt var godt. Gud likte det han så, men djevelen lurte seg inn med sine fristende ord og sa; ”har Gud virkelig sagt?” Han fristet, noe han er #1 på. Og Adam og Eva lot seg friste. De åt av frukten på det forbudte tre og deres øyne ble åpnet. De så at de var nakne, og de fikk kjennskap til rett og galt. Samtidig sto de også for historiens første ”skillsmisse”. Gud ble nemlig vred og skilte seg fra sin ypperste skapning.

Men Gud elsket likevel menneskene, og han hadde, og har, et inderlig ønske om at alle som lever skal søke ham, og bli kjent med ham, ta i mot ham. Derfor måtte noe gjøres, og Gud ble menneske. Sønnen, Jesus, kom til jord og ble et menneske. Han fornedret seg. Ble som meg, og deg. Likevel sluttet det ikke der, for Sønnen hadde et oppdrag. Han var kommet for tjene.

Skulle gjerne vært i rommet da Jesus vasket sine etterfølgeres sure, og støvete bein. Det kan ikke ha vært mye kjekt. Selv slaver på den tiden kunne be om å slippe å vaske andres føtter, men Sønnen gjorde det av fri vilje, for han var kommet for å tjene. Peter forsto det ikke og nektet, men fikk, etter noen direkte ord fra Jesus fart på sakene og ønsket at både hode og armer skulle vaskes.

Jesus gikk så i døden. Fornedret til døden, ja døden på et kors. Ble forbannet, for forbannet er hver den som henger på et tre. Ble torturert på det groveste. Hvorfor? Fordi Gud elsker meg! Fordi Gud ville ikke at hans ypperste skapning skulle leve uten kontakt med Skaperen. Fordi han ville at alle skulle få mulighet til å komme til seg. I evigheten.

Det største forbilde jeg kan ha på tjeneste er Sønnen. Han kom, tjente og gav alt for meg. Dette er jeg glad jeg har fått se litt av, og det utfordrer meg. Det utfordrer meg til tjeneste, for jeg tror ikke jeg kan kalle meg kristen uten å tjene. Er jeg for krass? Er jeg for radikal? Er jeg en streber, en som tror at en må gjøre seg fortjent til å evigheten? Det er jeg ikke kan jeg si med hånden på hjerte. Det jeg derimot er, er en frelst synder som trengte å bli tjent og som ser på gaven, eller nåden om du vil, som et kall, eller en ordre om selv å tjene andre.

For, som jeg hørte en kamerat av meg si i en tale forleden dag, det er mange mennesker i dag som sitter i trær. Kanskje du tenker at nå har det virkelig ”rablet” for karen (altså meg), men se for deg overtolleren Sakkeus. Han var en rik, men foraktet mann. Det står i Bibelen om ”tollere og syndere”, altså var det noe spesielt med dem. Kanskje noe spesielt ille – noen jeg burde holde meg langt borte fra, men det gjorde ikke Sønnen. Han kom inn i Jeriko, gikk bortover veien, og som om det skulle være det mest naturlige av alt på denne jord, stoppet han opp under Morbærtreet hvor overtolleren Sakkeus satt og så sier han; ”Sakkeus, kom ned!”

Hva gjør så Sakkeus? Han klatrer ned. Han hører på Sønnens ordre. Det var nok tross alt ikke hver dag at noen ville ”gjeste hans hus”, men det ville Sønnen. Det som så skjer er at Sakkeus bekjenner sine synder og gjør opp for seg. Forlatelsen fører til handling, og ”frelse ble det hus til del.”

Går Jesus rundt på jorden i dag? I sin kjortel og sine sandaler? Nei han gjør ikke det, men han gjør det likevel. Snålt. Han gjør det vi meg. For jeg vil være en tjener. Jeg har fått tilgivelse av Sønnen for alt det syke jeg har gjort, og tenkt. Og jeg er blitt beordrett til å tjene. Jeg er sendt for å gjøre som Sønnen gjorde, da han stoppet under Sakkeus sitt tre og bad ham om å komme ned. Jeg skal være den som møter mennesker som Sønnen møtte dem.

Jeg skal ikke, og kan ikke ta på meg kappen som frelser, for det har jeg ingenting med, men jeg finner stor trøst i Paulus sine ord om å så, og om å vanne, men at det er Gud som gir vekst. Mennesker som sier de har frelst noen må jeg be om å forklare seg for meg, for jeg tror ikke vi kan gjøre det, men vi kan være redskaper for Ham som kan, og jeg tror at Den Hellige Ånd vil vise oss, og forklare for oss hva som skjer med mennesker vi møter, om han vil.

Det viktige er hva responsen min er på det faktum at jeg er frelst av nåde. Ikke har jeg gjort meg fortjent til nåden, ikke har jeg levd et liv som skulle tilsi at den var naturlig for meg, men jeg er likevel blitt vist nåde – og i rikelig mål, det vet jeg. Problemet mitt er at jeg ikke alltid tjener som jeg burde, selv om jeg vet at det er slik jeg bør respondere på nåden. For den er ikke kun for meg.

En kar sa en gang til meg at om en tar ”misjon” bort fra Bibelen, sitter en igjen med to tomme permer. Det er mye sant i det utsagnet har jeg kommet frem til, men jeg har hørt andre fnyse av det. Det som er viktig å skjelne, tror jeg, er at noen mennesker har ulikt syn på hva det vil si å tjene. Noen tenker at tjeneste er å reise ut av hjemlandet, få seg et visum i et fremmed land, lære nye språk, kjøre Land Cruiser og tale under akasietrær. Dette er en del av tjenesten, men det er ikke hele tjenesten. Kun noen få, om jeg sammenligner med antall kristne mennesker, er kalt til å reise ”utenlands”, men det betyr ikke at de resterende kan sette seg i godstolen og glede seg over de som tjener ”der ute.”

De som ikke er kalt til å reise utenlands skal tjene hjemme. Martin Luther, en ganske kjent tysker, sa at du skulle ”tjene der du er.” Med andre ord skal du tjene hjemme, om du ikke reiser ut for å gjøre det. Personlig har jeg blitt anfektet av tanken om å reise ut, for jeg vet hvor sårt Norge trenger tjenere, men samtidig så er det jo bedehus omtrent på hver kvadratkilometer i vårt land, så det burde være nok av tjenere. Fult så heldige er ikke folket i dette landet, selv om det er også her er mange som tjener. Også nasjonale.

Gud ønsker å tjene deg. Han ønsker å bruke tid sammen med deg. Han kom for å søke det som var fortapt, og han fant deg (om du er kristen, ellers venter han på deg). Gud ønsker et nært forhold til deg. Ikke prøv å fortell meg at du ikke liker å være nær den du elsker. Jeg har nylig lest ei bok som heter ”Crazy Love” av en sann tjener fra USA (Francis Chan). Boka bør være pensum for alle troende. Det jeg har lest, tenkte jeg ikke ville få særlig betydning for meg i mitt liv, men måten jeg uttrykker meg på nå er en følge av at jeg har blitt hjulpet til å se noe som jeg ikke så helt klart tidligere. Nemlig at Gud elsket meg så høyt at han sendte Sønnen til helvete for min skyld, men Sønnen stod opp fra de døde, for opp til himmelen og sitter ved Guds den allmektiges høyre hånd.

Den kjærligheten jeg har for min kone kan ikke sammenlignes med Guds kjærlighet til meg, og jeg har merket i det siste at jeg vokser i kjærlighet til Gud. Jeg vet det er rart at en voksen, norsk mann ordlegger slik – for vi er helst vant med at det er amerikanere som bruker slike fraser, men jeg kommer ikke på noe bedre. Ei heller på norsk.

Å forsøke å leve sitt liv i etterfølgelse av Jesus, være disipler, eller tjenere for Gud, handler om tjeneste. Derfor kan vi ikke ta bort fra Bibelen det faktum at vi skal tjene, for da tar vi bort hva Jesus selv kom for å gjøre. Hva han gjorde!

Tjener du?

Hvorfor?

Tanken om å skulle opprette en blogg hvor mine tanker skulle få tilnærmet fritt spillerom har jeg hatt ei god stund.  Jeg har gått i miljøer hvor tanker deles, og det er godt å få luftet det en tenker på.  Min måte å skrive på tror jeg er direkte, og jeg ønsker å være ganske direkte.  Samtidig ønsker jeg ikke å være "eplekjekk".  Jeg vil være ærlig og ønsker derfor ærlige tilbakemeldinger, om du har noe å kommentere.

Hyppigheten av nye oppslag vil variere, i tråd med hvordan dagene mine er, hvordan tankene jobber.  Ikke alt jeg tenker vil kanskje egne seg på trykk, og da skal jeg forsøke å holde igjen for skrivetrangen.  Noen ganger vil det ikke være mye å skrive "hjem" om heller.  Kanskje vil du synes at stykkene mine er for lange, men sånn er det bare.  Jeg er ikke flink til å uttrykke meg med få ord, så derfor får det bli som det blir.

Gleder meg til å dele mine tanker...