Når jeg leser bøker, av annen sjanger en romaner, eventyr og noveller, vekkes ofte tanker til live. En kamerat har pressisert for meg at jeg nok lider av temmelig sterk kort-tids hukommelse, og jeg tror han kan ha rett. Ikke rart min gode lærer på barneskolen ba meg spørre meg selv etter hver leste side: ”Hva leste jeg nå?” Derfor blir ofte tankene raskt satt på papiret, og derfor ikke alltid like godt bearbeidet, men likefult er det tanker.
Over en lengre periode har jeg lest i ei bok med den fengende tittelen: ”Truth that sticks – how to communicate velcro truth in a teflon world,” skrevet av Avery T. Willis JR. og Mark Snowden. Boken handler om formidling av Bibelen. Den tar ikke for seg prekenlærens punkter, slik jeg husker dem fra Fjellhaug, der en bibelteksts kontekst gjennomgås før en setter opp tre punkter for å pressisere tekstens innhold og viktighet, og deretter avslutter med dens aktualitet i dag (dog uten å legge for mange sterke føringer, generelt sett). Denne boken handler ikke om direkte prekenlære, men om hvordan formidle bibelteksten, slik den står, til mennesker som ikke leser Bibelen fordi de ikke kan lese, eller fordi de ikke vil. Faktum er jo, at stadig flere mennesker ikke lenger vil lese, og trenger ikke lese fordi det meste av litteratur etc kan skaffes via lydfiler og film.
Forfatterne av boken har erfaring fra ulik kristen tjeneste, i inn- og utland (for dem USA og andre steder i verden, blant annet Indonesia). De har erfaring på formidling og de har mange gode poeng. Jeg anbefaler alle å lese boken. Den setter tanken i sving, og utfordrer til tjeneste. Tjeneste både i lokal kirke og bedehus og i fremmede land. Óg, den har veldig mange gode tips for bruk i smågrupper.
Naturlig blir det for meg å ta fatt i tanker omkring tjenesten i fremmede land, fordi jeg selv er i et ”fremmed” land, selv om jeg begynner å få et visst inntrykk av dette landet jeg tjener i. Det første jeg tenker på er et utsagn jeg hørte for noen år siden; ”tar vi bort misjon fra Bibelen, sitter vi igjen med to tomme permer” (husker ikke hvem som sa dette). Utsagnet har jeg nevnt for flere, og mottakelsen har vært varierende. En ungdomsleder flirte og lurte på hva slags ”vas” dette var. Andre har sagt seg enig. Jeg tror utsagnet har mye sannhet i seg, for etter å ha lest litt i Bibelen ser jeg at Guds plan handler om menneskers frelse. Han vil at alle skal bli frelst, noe som betyr at konger, profeter og prester i det Gamle Testamentet (GT) ledet folkene mot det mål at deres synd skulle slettes og deres vandring ende hos Gud i himmelen. Det samme oppdraget hadde Jesus. Det samme oppdraget har Den Hellige Ånd som fyller oss, Guds barn. Som kristen skal jeg følge Jesus, være en disippel, bli lik min lærer og formidle Guds nåde til mennesker rundt meg, slik Jesus, min lærer gjorde. Dette er oppdraget.
Noen vil nok si at jeg glemmer å ta i betraktning dem som går i kirke og bedehus hjemme, og som trenger opplæring. Noen vil kanskje si at jeg ser svart – hvitt på situasjonen, at jeg tolker feil. Vel. Jeg er ikke så sikker, men åpner for muligheten. Jeg tror Guds høyeste ønske er å formidle sin kjærlighet til menneskene. Ikke slik å forstå om kjærligheten at den tillater alt, slik mange tror, men den kjærlighet vist av Gud gjennom sin sønn Jesus Kristus. Da Gud ble menneske gav han oss et unikt eksempel på misjon. Gud vil vi skal gjøre som ham, fornedre oss selv (ikke ta oss selv så høytidelig) og peke på Jesus, gjennom ord og gjerning.
Da Jesus gikk omkring på jorden hører vi gjennom evangeliene at han gjorde mye godt. Han hadde fine taler, taler som vi enda verdsetter og ønsker å leve etter i dag, eller i alle fall burde forsøke å leve etter. Jesus levde ut det han forkynte, noe som er svært naturlig i og med at han var Gud. I dette tror jeg det finnes mye lærdom, om vi ser på Jesu fremgangsmåter. Han gikk sammen med og talte til sine 12 utvalgte disipler, lærte dem nøye gjennom muntlig formidling av Guds ord, men han stoppet også opp og talte til store folkemengder. Han nyttet ulike redskaper, som båter og bilder hentet fra virkeligheten, og han levde ut det han formidlet. Han sa ikke at man ikke skulle kaste stein på noen, for så og gjøre det i neste øyeblikk. Jesus levde det han formidlet, og det trenger vi i dag å tenke på. Dette mener jeg vi skulle pratet om, og jeg tror det er et økende fokus på dette i enkelte menigheter i dag. Å formidle hvordan Jesus levde, og ta lærdom av dette til bruk i egen tjeneste er svært viktig. Desverre opplevde jeg i Norge at mange bedehus primært fungerte som ”rasteplasser.”
Med dette mener jeg å ha opplevd en møtekultur der man møttes for å høre de samme tekstene som tidligere var formidlet, og med samme konklusjon som før - at man er en synder, men samtidig kjøpt fri ved Jesu seier over døden. Det er nåde, og selve grunnlaget for vår tro og det er utrolig viktig å glede seg i, men det er også ”melken” i våre liv som troende. Jeg er ingen spesialist på ernæring, noe min lillesøster vil si seg hjertens enig i, men om jeg forsøker å tenke på min yngste datters hverdag gir bilde med melk mening, for hun, som kun er fire måneder lever kun av melk. Hun vokser på denne melken, og hun vokser raskt. Likvel må hun etterhvert få mer solid føde. Hun må senere spise grøt, så potet og snart blir det grovbrød med leverpostei, om vi bare hadde fått tak i det siste her til lands. Poenget er at etterhvert som vi vokser må vi ta til oss av mer føde enn bare melk, i alle fall om vi vil vokse – og jeg tror dette kan gjelde i våre liv som etterfølgere av Jesus også, som kristne. Som disipler.
Jesu fortellinger, Guds ord, er føde for sjelen og det er grunlaget for vår åndelige vekst, og vekst som medmennesker. Det er også føde for vår tjeneste for andre. Vår misjon.
I boken ”Truth that sticks” samenligner forfatteren sin menighet med et business foretak, en bedrift. (Ikke bland Gud og mammon tenker jeg fort, men det er ”melken” som slår inn. Heldigvis tror jeg at jeg er på vei over i et annet stadium en bare å leve på melk). I en bedrift vil man spørre etter resultater. Man vil være opptatt av om bedriften gir klingende mynt i kassen. Ekspansjon vil naturlignok også være noe å spørre etter. Om målgruppen treffes i henhold til overordnet strategi er et annet moment. Det er viktige spørsmål og danner grunnlag for en nærgående og nødvendig evaluering. Hva med menigheten?
Er min forsamling, eller menighets fremdrift i henhold til de avtalte planer og strategier (om vi har noen slike i det hele tatt)? Vinner vi mennesker, eller er vi fortsatt en god og trygg ”rasteplass” for de etablerte medlemmene? Våger en forsamling stille spørsmålet til seg selv: ”Hvor mange nye har vi tatt imot i vår forsamling det siste året?” og dersom spørsmålet ikke kan besvares fordi at svaret er null, bør vi snarest stille et nytt spørsmål: ”Hvorfor har vi ikke vunnet noen nye dette året?” Det brutale svaret er nok ikke at Den Hellige Ånd har glimret med sitt fravær og kall til mennesker, men at vi som forsamling ikke har kommet lengre en at vi koser oss med vår egen ”melk” og er mer opptatt av oss selv og vår komfort en å gjøre det Jesus ba oss om å gjøre, nemlig å ”gjøre disipler.”
I et Utsyn, for lenge siden, sto en artikkel der et ektepar på ferie hadde oppsøkt en NLM-forsamling på feriestedet. De hadde gått inn i møtelokalet, helt sikkert møtt mange blikk, gått ut av møtelokalet og alt hadde skjedd uten at noen hadde tatt kontakt og vist interesse for de besøkende. Dette er for meg en alvorlig indikator på at noe er galt, og det får meg til å stille spørsmålene: Kan vi forvente vekkelse når vi på bedehuset ikke er beredt til å ta imot nye mennsker? Skal vi virkelig forvente at mennesker utenfor vår kristne ”bedehusboble” selv skal kontakte oss, og er det i tilfelle i samsvar med hva Jesus gjorde? Joda, Jesus tok imot mennesker om natten, som kom til ham fordi de var redde for å bli sett i samtale med Jesus, men møtte ikke Jesus et flertall av mennesker om dagen, og tok han ikke selv kontakt med mennesker. Og er vi Jesus?
Disippelskap handler for meg om å leve som Jesus og om å gjøre som Jesus har befalt. Det står noe om forholdet mellom elev og lærer i Bibelen, i Lukas 6, 40. ”Jesus vil at vi skal gjøre disipler, som han gjorde. Det var hans tjeneste, og det er vår tjeneste. Dersom vi følger Jesu eksempel vil vi naturlig drive disippelgjøring som Jesus gjorde” (fritt oversatt fra Truth that Sticks side 127).
En konsekvens av å leve sitt liv i troen på Jesus er å lære av Jesus og dermed også følge hans kall, og kallet er soleklart; Gjør disipler! Ikke bare på bedehuset, i nærområdet eller i eget hjemland. Gud er ikke særlig passiv. Han sendte sin sønn fra himmel til jord, et godt stykke vei – tenker jeg, for å drive aktiv tjeneste – misjon, og Gud er ikke mindre radikal i sin befaling til deg og meg. Han sier: ”Gå derfor ut og gjør ALLE folkeslag til mine disipler” Matteus 28, 19. Det står ikke så mye her om å opprettholde ”koseklubben” på bedehuset eller i kirken. Dette handler om direkte handling, beodret av Gud slik at enden kan komme (se Matteus 24, 14).
Hva tenker vi om tjenesten for Gud? Tenker vi at tjenesten Jesus hadde var et engangsforetakende der Gud sendte og Jesus lystret ordren? Tenker vi at det er godt å vite at vi selv fikk del i Jesu nåde som en følge av det oppdrag han gjorde for sin himmelske Far? Jesus sier til sin Far, om sine disipler at ”likesom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden” (Johannes 17,18). OK. Det er sant, men det var om de tolv Jesus sa dette. Er det rett? Om det stemmer bør jeg komme hjem fra dette landet fordi det er ikke gitt meg i oppdrag fra Gud å dele Jesus med andre. Jeg håper det høres like ”sprøtt” ut for deg som det gjør for meg.
Jesus sa at om vi elsker ham, så følger vi hans befaling, les Johannes 14, 21. Elsker vi Jesus? Gjør vi disipler?
Jeg skal går gjennom boken ”Truth that Sticks” igjen og håper jeg kan lære enda mer om hvordan jeg kan formidle Jesus med andre. Jeg trenger det, og jeg er sikker på at Gud vil jeg skal lære mer, slik at jeg er klar når Gud sender noen til meg, eller jeg møter noen som Han vil møte gjennom meg. Det gjelder å være forberedt.
”Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi hemmelighet. For det er for dens skyld jeg er i lenker. Be om at jeg kan åpenbare den ved å tale som jeg bør. Omgås i visdom med dem som er utenfor. Kjøp den laglige tid. La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver” – Kolosserne 4, 3-6.
