Jeg er født og oppvokst i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og kjenner at jeg blir mer og mer glad i organisasjonen. Årsaken er at NLM har så sterkt nedskrevet fokus på å nå de unådde med evangeliet. NLM har en klinkende klar visjon, Verden for Kristus, og jeg kjenner ikke til andre trosbaserte organisasjoner i Norge som er like radikale. Visjonen til NLM skal si noe om hvem vi er, hva vi gjør og hva vi vil, men jeg synes det virker som om visjonen begynner å miste fotfeste i enkelte miljøer i Norge. Kanskje også på feltene?
For, om vi på mindre steder i Norge blir mer opptatt av vår egen identitet enn at vi skal vinne nye for Kristus, tror jeg begynnelsen på slutten er iverksatt. Om vi tror et arbeid, på et sted hvor også andre trosbaserte organisasjoner har sine samlinger på samme hus, kan sidestilles og drives alene – tror jeg vi gjør en grov feil. Dette finnes det nok eksempler på, og kanskje finnes også eksempler mot mine tanker, og om så er tilfelle tar jeg av meg hatten for at visjon og identitet på slike steder fører til at mennesker kommer på møter, tar imot Guds nåde og at misjonærer sendes ut (fra bedehuset, ikke nødvendigvis til andre land, men klart en bonus).
På steder der forsamlingshuset er eid av flere organisasjoner, og hvor det fra flertallet ønskes samarbeid, kan jeg ikke forstå hvorfor vi i NLM skal stå på sidelinjen. At vi på død og liv skal ha noe eget, noe som vi kan kalle NLM. Årsaken er at jeg ikke ser noen fremtid for NLM på et slikt sted. Jeg er ikke i tvil om at NLM på slike steder, om noen år, vil være uten arbeid i det hele tatt på forsamlingshuset.
Det gjelder å følge med i timen! Jeg er veldig glad for at NLM har prinsipper og regler. At vi er stolte av vår historie og visjon og at vi har identitet, men historien ønsker vi vel skal fortsette? Det er lov å stille spørsmål til samarbeid på tvers av organisasjoner, og det er viktig med klare grenser i forhold til hva som er ønskelig og ikke i et samarbeid. Dette går det an å prate om, og kanskje til og med diskutere, men det bør ikke være uprøvd. Å bli invitert til et samarbeid er et ønske fra noen om at vi fra NLM skal bidra med noe, sannsynligvis vår identitet og visjon, for at det eksisterende arbeidet skal bli sterkere lokalt. Jeg skulle ønske det fantes historier som forteller at det var vi fra NLM som noen steder inviterte andre til samarbeid, men dem har jeg ikke hørt. Finnes de?
For noen år siden arbeidet jeg som ungdomsarbeider på et sted der NLMs lokale ledere hadde inngått et samarbeid med to andre forsamlinger (ei kirke og en annen trosbasert organisasjon). Målet var å spre budskapet om Jesus som verdens frelser til ungdommene på stedet. Det var et brennende ønske fra alle parters ledere om at tenåringsarbeidet og ungdomsarbeidet måtte styrkes, for ingen hadde et sterkt arbeid av denne typen. Hva skjedde? Ledere ble enige om hva som var målet, for alle ønsket det samme. Sted for møter, ønsker for samlingene og enkle rapporteringsprinsipper ble vedtatt og så startet arbeidet.
For en periode var arbeidet svært fruktbart. Vi møtte svært mange tenåringer og ungdommer. Vi fikk veldig mange i tale og mange kom regelmessig på møter der fokuset var Jesus, i en ramme som var formet av tenåringene selv. Jeg mener enda jeg var med på noe som kunne skapt ei tryggere fremtid for NLM, for arbeidet var preget av rauset slik at målet kunne nås. At det til tider var flere tenåringer med bakgrunn fra andre organisasjoner og kirker spilte ikke så stor rolle, for målet var viktigere enn organisasjonens navn samt at vi var enige om at NLM, det var meg. En av de lokale NLM lederne sa det slik: ”Det er du som er NLM for ungdommene!” Klokt sagt, og det stemte.
Hva ville NLM fått bety for tenåringer og deres foreldre på dette stedet om NLM ikke hadde blitt med i samarbeidet? Hva ville dette sagt om NLMs visjon? Ville vi blitt sett på som en radikal misjonsorganisasjon med et brennende ønske om å nå Verden for Kristus? Eller ville det blitt stilt mange spørsmål om vår reelle identitet? Hva jeg mener tror jeg er åpenbart. Man bygger ikke identitet og et bærekraftig arbeid av alltid å være seg selv nok. Tvert imot tror jeg vi graver på vår egen grav om vi ikke tar imot invitasjoner der vi får være med å prege et stor, felles arbeid. Jeg har ingen tro på at min NLM tilhørighet vil gi meg en fordel når jeg kommer til himmelen, men jeg får av og til følelsen av at noen tenker slik.
På lokale bedehus hvor flertallet av eierorganisasjonene har en indremisjonshistorie mener jeg vi må gjøre alt vi kan for å få inn vår visjon. Det har blitt meg fortalt at det på enkelte steder er et ønske om at NLM skal bidra mer i fellesskapet på bedehuset fordi de andre ønsker mer av det som er NLMs styrke, nemlig ytremisjon. Hvordan kan en si nei til slikt, og ustraffet? NLMs regionale ledere bør komme på banen og oppfordre til samarbeid. Det er på tide å se fremover, ikke hvile på en historie fra en tid der både ung og gammel hadde et sterkere forhold til sin organisasjon. Nå må vi se på visjonen. Vi må igjen våge å være radikale, for vi skal ikke vinne mennesker for NLM, men for himmelen.
På de ulike felter hvor NLM har sin tjeneste kan det kanskje noen ganger slå ut motsatt. At det inngås samarbeid uten at en har tenkt grundig gjennom hvordan ens identitet, visjon og mål kan opprettholdes og nås. Som ansatt ett eller annet sted vil det være smart å følge arbeidsgiverens instruks og regler. Slik er det også for meg, i NLM. Jeg kan ha mange tanker om ulike saker, og de kommer kanskje for klart frem her, men likevel ønsker jeg å være lojal mot min arbeidsgiver. Så lenge det ikke plutselig skulle gå på bekostning av min tro, at jeg ble bedt om å tro på noe jeg ikke kunne.
Å samarbeide på tvers av denominasjoner er bra, så lenge vi har et kart å forholde oss til i forhold til enkelte teologiske emner – som jeg ikke frykter, men som kan føre til at fokuset i samarbeidet ikke lenger er i samsvar med det som var planen. Om vi samarbeider med ulike organisasjoner må vi også være oss bevisst vår identitet, for det lurer mange utfordringer der ute. Gode erfaringer og mange års rutine kan få for mye fokus i forhold til reelle fakta om arbeidets mål. Kan jeg, for eksempel, som utsending for NLM gå god for et prosjekt der målet er nådd om levestandarden på prosjektstedet ble forbedret etter endt prosjektperiode? Eller bør jeg si at prosjektet kun er halvgått, om ikke den åndelige situasjonen på prosjektstedet også var forandret?
Mitt svar er at det er svært mye enklere å lindre legemlig nød enn åndelig, for vi har ikke en kamp kun mot det synlige. Den åndelige kampen vil merkes når vi ser på målet og fokuserer vår tjeneste på å nå verden for Kristus. Vi vil kjenne kampen i oss selv og rundt oss. Det er lettere å gå til et område hvor motstanden vil være mindre, men sjelden tror jeg det er Guds valg for oss, selv om vi også ser de mange gode argumentene for å gå til slike områder.
Identiteten vår skal være preget av et ønske om å gjøre det vi tror på. Derfor må vi ikke bli navlebeskuende i hjemmearbeidet, og ei heller ukritiske i ytremisjonsarbeidet. Er min tanke!
