Tradisjoner

Få ting får meg fortere vrang en følelsen av å bli vingeklippet som følge av at noe er nytt for noen, og dermed ikke er riktig.  På bedehus i Norge opplever flere dette, kanskje daglig.  Generasjon etter generasjon opplever at ting endres, også på bedehuset, men det virker særdeles låst mange steder i dag.  Jeg fikk være vitne til dette da jeg var i Norge mellom periode 1 og 2 i Indonesia.  Ikke bare på Gilja, også andre steder.

Hvorfor kan ikke ungdommer, unge voksne og eldre glede seg over at mennesker ønsker å tjene Gud på sitt bedehus?  Hvorfor må alt gjøres som før?  Hva er det som er så farlig med å prøve nye ting?  Hva er det vi frykter for?  Hvem er det vi frykter?

Skulle gjerne hatt svarene på alle de ovennevnte spørsmålene, men det har jeg ikke.  Likevel har jeg noen tanker, som jeg mer en gjerne deler her på ”Pikiranku”.  Det er jo tross alt min side.  Mine tanker.

Om vi skreller av lag etter lag i tradisjonskampen tror jeg vi ender opp med noe jeg lenge har grudd meg for å nevne, nemlig frykten for å havne i den posisjon der en må erkjenne at en ikke vil forandring fordi det vil bety mer av meg.

Vi har det nemlig godt i det gamle, det vi er vandt til.  Det vi alltid har gjort.  Vi trives med de samme, gamle sangene og vi trives med vår litturgi, men dette skulle ikke handle om uttrykksform, skulle det vel?  Dette handler om tradisjoner.  Og tradisjoner kan ødelegge enormt mye.  Ikke bare for forsamlingen, men også for meg personlig.  For det er jeg som må stille meg spørsmålet om hvorfor jeg er så for, eller i mot det nye.

Vi har i vårt kristne fellesskap tillatt oss å bruke ulike medier i formidlingen av Guds ord.  Vi sprer Guds ord gjennom radio, TV, Internett, aviser og magasiner.  Hvor tenkelig var det for en del år tilbake?  Hvor mange var det for 50-80 år siden som i det hele tatt ville ha en TV i hus?  Hvor mange i dag er ikke enda motstandere av TV fordi kun et mindretall av det som sendes er god føde.  Likevel har de fleste kristne hjem TV.

På bedehuset forekommer det også at nye ting skjer.  Bygg utvides og utvikles.  Panel, stoler/benker, talerstol med mer byttes ut, og det er tilsynelatende greit.  Det er lettere å skifte en stol en å åpne for direkte tale fra Guds ord.  Skummelt å nevne, men jeg tror dette er sant.  I den tradisjonen jeg er oppvokst i, hører vi primært om synd og nåde.  Dette skal jeg ikke rakke ned på, for det er rett å forkynne lov og evangelium, men også her ser vi at det har vært en utvikling.  Loven er ”byttet ut” med evangeliet.  Loven, som på en direkte måte setter ord på mine feil og overtramp mot Guds bud og hvordan jeg gjennom offer kunne oppnå forsoning, er forløst i evangeliet om Jesus som ble menneske, som fornedret seg selv og ble lydig til døden på korset fordi jeg var så utrolig høyt elsket av Gud.  Fordi Gud så at loven stadig dømte meg og jeg stadig falt, og at Han selv var den eneste nøkkelen til min frelse.

Jeg mener ikke at vi ikke skal høre på Åndens tale til oss gjennom vår samvittighet, som forteller oss at vi gjør mot Guds vilje, nei – men vi skal få hvile i at vi kan komme til Jesus med vår svakhet og våre fall, og Gud vil gi oss av sin kjærlighet – sin tilgivelse ved Jesus – nåde!

Når jeg tenker på mitt liv, på alle de tanker og handlinger jeg gjør, vet jeg at jeg er svært lite verdt noen form for nåde, i lys av loven.  Men jeg er frelst, og kan få vende blikket mot Jesus, troens opphavsmann og fullender, og jeg blir tilgitt.  Dette er svært, og viktig at vi forkynner på våre bedehus og i våre kirker, men Bibelen sier mer.

Bibelen taler om mennesker som gikk i tro.  Som hadde fått del i nåden, men som ikke kunne holde budskapet for seg selv, fordi å gjøre det var galt.  Jesus kom for meg personlig, og jeg er glad jeg har fått ta imot Jesus, men det forplikter meg videre til aksjon.  Jeg må gå!  Jeg må dele!  Jeg kan ikke forbli i ”boblen” hvor jeg stadig blir påminnet min skrøpelighet.  Jeg må gå videre, forbi skrøpeligheten og til nåden.  Men kan det stoppe der?

En venn av meg sa at vi på bedehuset i alt for lang tid har fått påfyll i form av melk.  Kanskje er det rart, men tenk på et nyfødt barn.  Det kommer til verden uten evne til å klare seg selv.  Det må gis føde, og føden er melk.  Senere, som barnet vokser opp, skifter fødens fasong og fasthet.  Melken hører enda med, for den er bra for kroppen, men vi må også ha brød, og hvem er Livets brød?  Er det ikke Jesus?

Vi må videre.  Vi må se hva Jesus sier.  Takk din Gud for nåden, men gå videre.  Se hva Jesus sier til sine etterfølgere, dem som har mottatt nåden.  Han sier ”gå!”  Han sier ”følg meg”.  Jesus lærer oss om livet.  Om hvordan vi skal møte mennesker.  Han lærer oss om hvordan vi skal ta oss av hverandre.  Jesus er utrolig praktisk.  Bibelen inneholder ikke en superformula som vi kan følge for å bli den beste menighet/forsamling på denne jorden, men han gir oss mange innblikk i hvordan våre liv kan leves slik at det kan bli til velsignelse for mennesker som trenger å se sitt liv i lys av loven, for så å motta nåden og deretter kunne følge den vei som Jesus har for hvert enkelt menneske.

Det er sagt om menigheter/forsamlinger at dersom disse er redd for forandring, så er det et tegn på deres dødsleie.  Er vi virkelig så frimodige at vi kan holde Jesus fra noen kun fordi vi er redd for endringer i vår egen menighet/forsamling?  Det er dette jeg er redd skjer mange steder.  Jeg har fått inntrykk av at det enkelte steder er viktigere å opprettholde tradisjonen en hva det er å komme seg videre i livet sammen med Jesus.

Grunnen er, som jeg allerede har nevnt, at vi nok er redd for endringer i våre liv.  Vi er så utrolig tilfreds.  Vi har det så godt.  Så godt har vi det at det virker som om vi, med god frimodighet, kan akseptere at noen mennesker forblir på utsiden, altså dør uten å kjenne Jesus, så lenge vi har det godt selv.  Vi må vokte oss!  Vi må be!

At noen har et annet syn på lovsang en meg er greit nok.  At noen vil dele nattverd på en annen måte en meg er også greit, så lenge Jesu ord følges.  At vi samles på ulike tidspunkt for Gudstjeneste er også helt greit for meg, men det er ikke greit at vi ikke våger å gå videre i vår vandring med Jeus.  Jeg prøver ikke å si at jeg er feilfri eller har den rette forståelse av hvordan drive et kristent arbeid – langt der i fra.  Men jeg ønsker at vi som Jesu kirke, Guds menighet skal gå videre.  Jeg har et ønske om at vi skal kutte av kvernsteinen som er tjoret fast til leggen vår, at vi skal bli fri.  Jeg har et ønske om at vi skal bli mer lik Jesus.  At vi skal våge å sette Jesu ord og befaling foran vår egen komfort.  Foran våre tradisjoner.  Tradisjonene våre er laget av oss, ikke av Gud.  Tradisjonen frelser ingen.  De mange samlingene våre i kirker og bedehus frelser ingen, om ikke Jesus blir forkynt direkte og rett, gjennom ord og handing.

Obs.  ”Handling”  Riktig.  Vi er kalt til å handle, og dette er ekstremt vanskelig å svelge i de kretser hvor jeg er oppvokst.  Hvorfor?  Vet ikke helt, men jeg tror det handler om at det blir for personlig.  Samtidig tror jeg også at det for oss blir sett på som et substitutt for nåden.  Nesten som at vi må gjøre oss fortjent til Guds nåde, men det må vi jo ikke.

Gjennom å få være del av et mindre fellesskap hvor tiden ble brukt på bibel og bønn har jeg fått se klarer hva jeg tror Jesus vil med mitt liv og min tjeneste.  Han ville vise meg hvor høyt elsket jeg var på tross av meg selv.  Han frelste meg og satte meg fra døden til livet.  Han kalte meg til tjeneste og har sendt meg ut.  Jeg er i Indonesia og jeg ber om visdom og forstand til å tjene etter Guds vilje.  Jeg gjør det gjennom å bekjenne min tro med ord, men jeg gjør det oftest gjennom å bekjenne min tro gjennom gjerninger.

Hva jeg gjør blir sett før noen hører meg tale.  Hvordan jeg oppfører meg mot mine barn blir lagt merke til.  At jeg er god mot kona mi blir sett av mine naboer.  Er det viktig å tenke på dette?  Ja, det tror jeg, men er det viktig å tenke på dette i forbindelse med emnet ”tradisjoner”?  Ja, det tror jeg også og grunnen er at vi, også i Norge, har mennesker rundt oss som legger merke til hva som skjer i kirken og på bedehuset.  De legger merke til holdninger vi har som kommer ut av disse byggene.  Mennesker rundt oss legger merke til hvordan vi forholder oss til hverandre.  Vi blir sett, og det skal synes på oss at vi er forskjellige fra dem som ikke har tatt imot Guds nåde.  Vi skal være preget av Jesu kjærlighet.

Vi skal ikke akseptere alt, men vi skal håndtere utfordringer som Jesus gjorde.  Han talte hardt og direkte, men talte rett.  Han talte de lærde imot, og ble foraktet for det, men han stoppet ikke.  Grunnen er, tror jeg, at han var kommet for å ”søke og frelse det som var fortapt”.

La meg spørre: Hvor ofte hører vi Jesu kjærlighet forkynt slik at mennesker ser sin nød?  Og hvor ofte gjør vi noe, i tro, som får et medmenneske til å søke etter drivkraften bak vår handling?

Jeg skal være den første til å bekjenne at jeg har baktalt mennesker som ikke tenker helt likt meg selv.  Mennesker som på en oppriktig måte ser sin plass i det jeg kaller for tradisjonen.  Har jeg rett til å baktale?  Nei, det er synd og jeg ber stadig om forlatelse for at jeg gjør dette.  Jeg ønsker å være en del av et fellesskap hvor Jesus er i fokus, og da hjelper det ikke at jeg baktaler, jeg vet det.  Likevel, og jeg forsøker ikke å rettferdiggjør baktalelse, tror jeg at tradisjoner, nye eller gamle, må evalueres.  Vår litturgi må evalueres.  Vår måte å spre verdens beste budskap på må evalueres, og jeg håper det blir evaluert på Guds ord.  På Jesu gjerning, og da må nåden være vårt fundament.

Endringer kan svi.  Erkjennelse av at andres fremgangsmåte har noe godt med seg kan, til fordel for mine tanker og meninger, gjøre vondt, men det er ikke min egen historie som er viktig, det er Guds.  At Gud får være i fokus er det som er viktig.  Ikke bare i våre egne liv, også i våre mindre fellesskap og i våre menigheter/forsamlinger, og i vår generalforsamling.

Hva så på ditt bedehus, eller i di kirke?  Er det mening i å bygge skiller som har sitt utspring i ulike syn på form og farge?  Er det tjenlig å la en oppvoksende generasjon føle seg forbigått fordi de ønsker å skape et fellesskap som er preget av det de ser på som Jesu ønske og vilje?  Hvor mye viktigere er det ikke med samhold og fellesskap en å ri sin prinsipphest?  Brenner de yngre etter å spre Jesu budskap, etter å leve sine liv i samsvar med Guds ord, etter å skape et fellesskap av troende som lever i samsvar med Jesu befaling, så ser ikke jeg hvorfor de skal ties.  Er det ikke etter Guds vilje vil det ikke lykkes, men om det er, så håper jeg forsamlingen av troende er beredt på å ta imot mennesker som vil gi sitt liv til Jesus, noe jeg frykter flere forsamlinger ikke er klar for.

Personlig håper jeg at jeg vil være vis nok til også å søke råd fra dem som er eldre en meg selv.  Som har gått noen flere skritt en meg sammen med Jesus.  Ingen av oss, ung eller gammel, har rett til å si at vi vet best, men ingen av oss har heller rett til å fordømme.  Vi skal prøve det som sies og gjøres på Guds ord, ikke på tradisjoner.

Teologi

Jeg skal ikke påberope meg å ha noe særlig kunnskap om teologi, men har vært innom faget. Etter endt bibelskole sto det enda klarere for meg at jeg skulle reise ut som utsending til et annet land. At jeg ikke hadde noen praktisk bakgrunn, med tanke på tidligere skolegang, førte til at jeg søkte på fireårig studie med tanke på min fremtidige tjeneste. Personlig kunne jeg helst tenke meg å gå ett år ved Fjellhaug, på det som kaltes Kombi-kurs – et kurs for dem som skal ut og som har praktisk yrkeserfaring og utdannelse.

Jeg tok kristendom grunnfag, mellomfag og noen andre emner, deriblant missiologi. Gresk var jeg også innom, og selv om jeg kjenner flere som har hatt glede av å kunne lese Novum Testamentum, har det aldri vært et behov for meg. I mine tanker føyde det seg i rekken av fag som jeg ikke helt greide å se viktigheten av i forhold til min tjeneste blant andre folkeslag.

La meg raskt bemerke at jeg forstår at flere og flere land, hvor NLM har sin tjeneste, krever av utenlandske arbeidere til landet at de har godkjente papirere, og høyere utdanning, men jeg vokste delvis opp i bushen, noen år i alle fall, og hørte aldri noen som spurte utsendingene, de voksne, om betydningen av ord på gresk, ei heller andre emner innen teologien for den saks skyld. Det jeg ville, og kjente meg kalt til, var å være et medmenneske blant mennesker som trengte et møte med frelseren. Helst ute i bushen, blant mennesker som levde totalt forskjellig fra det samfunnet jeg kom fra i Norge.

Derfor ble det til at jeg i de ulike timer på Fjellhaug stilte meg selv følgende spørsmål: ”hvor relevant er dette for min fremtidige tjeneste?” Det skal også legges til at jeg på dette tidspunktet ikke var plassert i noe misjonsland, og som student ved Fjellhaug, i kristendom grunnfag, var jeg heller ingen misjonskandidat, men jeg skulle likevel ut, det visste jeg.

Når så time etter time, år etter år ble brukt på gjennomgang og innføring i ulike teologers tanker og retninger, kjente jeg at jeg ble mer og mer avslappet i forholdet til min fremtidige tjeneste på et eller annet misjonsfelt. Teologi var ikke det jeg ville høre om. Jeg lengtet etter praktisk innføring i andres kultur, hvordan møte mennesker fra andre kulturer. Hvordan bruke kulturelle synspunkter til å spre verdens beste budskap. Hvordan kombinere ord og gjerning, gjennom ulike prosjekter. Slikt var jeg opptatt av, og ønsket å lære mer om, men slikt hørte jeg så og si aldri noe om i studietiden. Ei heller de oppsatte besøkene til klassen vår, av misjonens ledelse, hvor vi skulle få høre om behovene for fremtiden og hvordan arbeidet ved de ulike feltene ble lagt opp ble det noe særlig av. Vi klaget på dette, men til ingen nytte. Hadde det ikke vært for studentenes egen innsats på området hadde vi knapt fått noen informasjon utenfra. Hvor riktig var det – på en misjonshøyskole?

Hvordan det er i dag vet jeg ikke, men ryktene jeg hører er ikke særlig oppmuntrende. At det også fokuseres stadig mer på teologi og diverse grader innen teologi synes jeg også er alt annet enn bra, men jeg vet mange vil være uenig med meg. Greit nok.

Kombinasjonen av å være en ytremisjonsorganisasjon og en teologisk høyborg tror jeg på sikt vil være dårlig, om en tenker rekruttering til ytremisjonsarbeidet, og kanskje også til tjeneste i misjonsmarken Norge. Personlig tror jeg at fokuset på teologi, som jeg selv opplevde på Fjellhaug, gjør at stadig flere blir hjemme. At stadig flere forblir misjonskandidater. At feltene gleder seg over fremtidige nye utsendinger, men at de blir skuffet fordi ”teolgien” enten tok dem (at de vil studere enda lenger, fordype seg innen bestemte teologiske emner og så forbli i Norge som høyskolelærere eller kanskje også som prester/pastorer et eller annet sted), eller at de kanskje fikk så lite utadrettet opplæring at de ikke ser seg skikket til å reise ut. I begge tilfeller har teologien skapt et problem for de mange unådde utenfor norges grenser, og kanskje også i Norge.

Ironisk nok er jeg glad for papiret jeg har fra Fjellhaug, for det har vært med å gi meg oppholds- og arbeidstillatelse i Indonesia. Uten graden jeg fikk etter Fjellhaug kunne jeg ikke ha kommet inn i dette landet som utsending og tjener. Det skal legges til at vi først var plassert i Vest-Afrika, og jeg er ikke sikker på hvor høyt det vektlegges der at utlendinger som skal tjene i landene har høyere utdanning. Slik jeg forstod det, og opplevde det under vår praksistur til Mali, var det lite jeg ville hatt brukt for mine papirer fra Norge.

Det jeg derimot fikk bruk for, både på studieturen og nå, er kunnskapen om andre religioner for den kommer godt til nytte i samtaler med ulike personer jeg møter. Ikke slik å forstå at vi diskuterer teologi, men det er godt å kjenne til hva andre mener i forhold til min tro på Jesus.

Kanskje er jeg for pragmatisk. Kanskje tenker jeg kun på én enkel side av det å være utsending og tjener. Kanskje jeg også burde se på den siden som tilsier at jeg kanskje vil kunne få meg jobb hjemme med mine papirer. Det har vist seg å ikke holde mål for min del, for jeg har ikke hørt at verken NLM, Hero AS eller Gjesdal kommune la vekt på mine papirer, min utdannelse. Det som ble vektlagt var min personlighet og erfaringer. Om jeg var skikket til en stilling eller ikke. Bekreftelsen på at jeg har en grad innen teologi hjalp meg knapt til å få høyere utbetalt lønn. Knapt.

Et annet aspekt som jeg gjerne skulle likt ble diskutert er hvor mye godt teologien egentlig gjør. Selv ser jeg ikke stort annet enn skiller. Vi har så mange retninger innen kristendom, så mange denominasjoner, at det er til å bli svimmel av, og alle påberoper seg å ha den rette teologi. Den rette tolkning av ulike emner, som for eksempel dåp. Det har lett for å gå så langt at vi lager både A-, B-, C- og D-lag innen den kristne tro, for mann klassifiserer hverandre etter hvordan andre står i forhold til vår egen teologi.

I Indonesia er dette ganske så synlig. Om noen spør hvilken kirke jeg går i svarer jeg, som det er, at jeg hyppigst går i Wesley Methodist Church i byen hvor vi bor. ”A-ha” svarer folk da, ”du er metodist.” ”Nei, jeg er lutheraner” svarer jeg, og min samtalepartner blir stående som et levende spørsmålstegn. ”Hæ!”

Jeg går i kirken der jeg går fordi undervisningen er på engelsk. Fordi det er lettere for meg å forstå i sin helhet en Indonesisk. Også fordi mine barn går på engelskspråklig skole og både fruen og jeg ønsker at de skal få med seg noe av det som sies. Jeg husker ikke fra studietiden hva som er forskjellen på en metodist´s teologi og en lutheraner´s, og kanskje blir jeg kalt hjem til Norge for å skrive dette, men det bryr meg ikke så veldig mye – at jeg ikke husker forkjellen altså, å bli hjemsendt ville være forferdelig. Det som er viktig for meg er at jeg kjenner ham som har kalt meg, nemlig Jesus. Det er langt viktigere for meg å vite mest mulig om Jesus enn å vite hva Martin Luther måtte mene om det ene eller det andre.

I Indonesia skulle jeg likt at protestantiske kirker ble litt mer som de karismatiske, for de karismatiske menighetene er mer levende. De er mye mer opptatt av å spre Jesus enn å spre sin teologi, selv om det nok også forekommer. De snakker skjeldnere om teologiske emner enn en lutheraner gjør. En fra Maranathakirken i Indonesia er oftere ute for å dele sin tro, gjennom ord og gjerning, en en lutheraner. Lutheranerne og flere av de andre protestantiske kirkene her i landet har sine utadrettede komitéer, men de forblir komitéer. De går ikke ut, selv om de har fine plakater som sier hva de skal gjøre der ute. Teologien har, i mine øyne, gjort dem mer innadvendt og firkantet enn våre søsken fra andre denominasjoner. Dette er rart synes jeg. Hvilke briller bruker de, de mer karismatiske (kanskje), når de leser Skriften, som ikke lutheranerne bruker?

Å høre forkynnelse om frigjøring fra synd og dom gjennom Jesu død og oppstandelse skulle gjør meg ivrig. Ivrig i tråd med det fantastiske faktum at en er frelst av nåde. Dette igjen fører til langt større iver etter å tjene – i det vi gjerne kaller karismatiske menigheter.

Ok. Jeg vet at det er saker og ting i de mer karismatiske menighetene som jeg ikke holder av, ta for eksempel deres lederskap, som i mine øyne ofte, og i alt for stor grad er bundet opp til én enkelpersons navn og stilling. Når menigheter ber om troskap og lojalitet til sin navngitte leder drar jeg i håndbremsen – for det kan fort bli farlig. For mye fokus på en person, som også er et frelst menneske, tar fort fokuset bort fra frelseren og det er galt. Rett og slett galt. Vi er ikke kalt til å følge mennesker, men Gud. I Norge har vi de senere år sett eksempler på kirkesamfunn som splittes fordi at fokuset var feil. Det blir som å bygge på sand. Når stormen kom, kollapset bygget.

Personer har også lett for å søke en teologi som vil godkjenne dennes private valg i liv og lære. Skummelt. Da blir vi også fort gjennstand for å velge bort frelseren til fordel for egen vinning og annerkjennelse.

Jeg er spent på hva Jesus vil si om teologiene når vi kommer til himmelen. En evangelist fra en baptistkirke sa engang at han trodde evigheten ville vare så lenge fordi Gud ville trenge så lang tid på å forklare for oss hvor feil vi egentlig tok, og hva som egentlig var tanken. Det var sakt i en spøkefull tone, men jeg tror han er inne på noe. Om vi som er frelst og som velger å gjøre som bibelen sier, som kristne gjør, heller hadde fokusert på å vinne mennesker for Jesus i steden for å krangle oss i mellom hadde flere fått møte Jesus og Jesus hadde kunnet komme raskere tilbake. På den måten kunne vi raskere fått oppleve herligeheten sammen med Gud.

Monn tro hva Jesus ville sakt om han kom en tur til verden nå? Han ville nok sakt det samme nå som for to tusen år siden; ”følg MEG så vil JEG gjøre dere til menneskefiskere!” Jeg tror ikke han ville bedt oss om å følge Martin (L), eller noen av de andre teologene som er opphavet til de mange ”splittelsene” i Guds menighet. Jesus ville bedt oss om å følge seg, gjøre som ham, tale om det samme som ham, tjene andre, dele med andre og peke på Gud.

Forskjellig er det å lære om andre religioners lære. Det er nyttig å bruke tid på å forstå andres gudsbilde, eller gudsbilder. Dette gir oss en innsikt i hvordan vi kan bruke det vi tror på, som står i Bibelen, til å samtale med andre slik at Den Hellig Ånd kan få overbevise vår tilhører om sin stilling i forhold til Gud. Den levende Gud. Til emner som dette tror jeg Fjellhaug skulle brukt mer tid, spesielt i forhold til dem som ønsker å bli utrustet til tjeneste for Gud blant andre folkeslag og med en annen tro.

Om en teolog leser dette, og da mener jeg en som har brukt mer tid på å studere teologi enn meg (noe som burde være enkelt), ser du nok at jeg ikke er fri mine teologiske briller jeg heller. Jeg er jo også formet gjennom mine år på jorden, gjennom mine foreldre og min tilhørighet til ei luthersk kirke og en luthersk organisasjon. Klart er jeg det, men jeg håper likevel jeg får satt noe på spissen gjennom mine tanker om teologi. Mye mulig det blir flere tanker senere også.

Misjon...

For meg er begrepet kjent, og jeg har ofte brukt det, spesielt i Norge. Men her, hvor jeg lever nå, i Indonesia, bruker jeg det sjednere. Grunnen er at det forbindes med noe som flertallet i dette landet ikke vil ha noe av. Derfor kaller jeg det for tjeneste, og tenker om uttrykket at det er like innholdsrikt som overskriften.

Hvor kommer så dette fra? Denne tjenesten? Da jeg nylig talte over emnet til 200 ungdommer, langt inne i de Indonesiske skoger, startet jeg med skapelsen. Gud skapte verden, og han så at alt var godt. Gud likte det han så, men djevelen lurte seg inn med sine fristende ord og sa; ”har Gud virkelig sagt?” Han fristet, noe han er #1 på. Og Adam og Eva lot seg friste. De åt av frukten på det forbudte tre og deres øyne ble åpnet. De så at de var nakne, og de fikk kjennskap til rett og galt. Samtidig sto de også for historiens første ”skillsmisse”. Gud ble nemlig vred og skilte seg fra sin ypperste skapning.

Men Gud elsket likevel menneskene, og han hadde, og har, et inderlig ønske om at alle som lever skal søke ham, og bli kjent med ham, ta i mot ham. Derfor måtte noe gjøres, og Gud ble menneske. Sønnen, Jesus, kom til jord og ble et menneske. Han fornedret seg. Ble som meg, og deg. Likevel sluttet det ikke der, for Sønnen hadde et oppdrag. Han var kommet for tjene.

Skulle gjerne vært i rommet da Jesus vasket sine etterfølgeres sure, og støvete bein. Det kan ikke ha vært mye kjekt. Selv slaver på den tiden kunne be om å slippe å vaske andres føtter, men Sønnen gjorde det av fri vilje, for han var kommet for å tjene. Peter forsto det ikke og nektet, men fikk, etter noen direkte ord fra Jesus fart på sakene og ønsket at både hode og armer skulle vaskes.

Jesus gikk så i døden. Fornedret til døden, ja døden på et kors. Ble forbannet, for forbannet er hver den som henger på et tre. Ble torturert på det groveste. Hvorfor? Fordi Gud elsker meg! Fordi Gud ville ikke at hans ypperste skapning skulle leve uten kontakt med Skaperen. Fordi han ville at alle skulle få mulighet til å komme til seg. I evigheten.

Det største forbilde jeg kan ha på tjeneste er Sønnen. Han kom, tjente og gav alt for meg. Dette er jeg glad jeg har fått se litt av, og det utfordrer meg. Det utfordrer meg til tjeneste, for jeg tror ikke jeg kan kalle meg kristen uten å tjene. Er jeg for krass? Er jeg for radikal? Er jeg en streber, en som tror at en må gjøre seg fortjent til å evigheten? Det er jeg ikke kan jeg si med hånden på hjerte. Det jeg derimot er, er en frelst synder som trengte å bli tjent og som ser på gaven, eller nåden om du vil, som et kall, eller en ordre om selv å tjene andre.

For, som jeg hørte en kamerat av meg si i en tale forleden dag, det er mange mennesker i dag som sitter i trær. Kanskje du tenker at nå har det virkelig ”rablet” for karen (altså meg), men se for deg overtolleren Sakkeus. Han var en rik, men foraktet mann. Det står i Bibelen om ”tollere og syndere”, altså var det noe spesielt med dem. Kanskje noe spesielt ille – noen jeg burde holde meg langt borte fra, men det gjorde ikke Sønnen. Han kom inn i Jeriko, gikk bortover veien, og som om det skulle være det mest naturlige av alt på denne jord, stoppet han opp under Morbærtreet hvor overtolleren Sakkeus satt og så sier han; ”Sakkeus, kom ned!”

Hva gjør så Sakkeus? Han klatrer ned. Han hører på Sønnens ordre. Det var nok tross alt ikke hver dag at noen ville ”gjeste hans hus”, men det ville Sønnen. Det som så skjer er at Sakkeus bekjenner sine synder og gjør opp for seg. Forlatelsen fører til handling, og ”frelse ble det hus til del.”

Går Jesus rundt på jorden i dag? I sin kjortel og sine sandaler? Nei han gjør ikke det, men han gjør det likevel. Snålt. Han gjør det vi meg. For jeg vil være en tjener. Jeg har fått tilgivelse av Sønnen for alt det syke jeg har gjort, og tenkt. Og jeg er blitt beordrett til å tjene. Jeg er sendt for å gjøre som Sønnen gjorde, da han stoppet under Sakkeus sitt tre og bad ham om å komme ned. Jeg skal være den som møter mennesker som Sønnen møtte dem.

Jeg skal ikke, og kan ikke ta på meg kappen som frelser, for det har jeg ingenting med, men jeg finner stor trøst i Paulus sine ord om å så, og om å vanne, men at det er Gud som gir vekst. Mennesker som sier de har frelst noen må jeg be om å forklare seg for meg, for jeg tror ikke vi kan gjøre det, men vi kan være redskaper for Ham som kan, og jeg tror at Den Hellige Ånd vil vise oss, og forklare for oss hva som skjer med mennesker vi møter, om han vil.

Det viktige er hva responsen min er på det faktum at jeg er frelst av nåde. Ikke har jeg gjort meg fortjent til nåden, ikke har jeg levd et liv som skulle tilsi at den var naturlig for meg, men jeg er likevel blitt vist nåde – og i rikelig mål, det vet jeg. Problemet mitt er at jeg ikke alltid tjener som jeg burde, selv om jeg vet at det er slik jeg bør respondere på nåden. For den er ikke kun for meg.

En kar sa en gang til meg at om en tar ”misjon” bort fra Bibelen, sitter en igjen med to tomme permer. Det er mye sant i det utsagnet har jeg kommet frem til, men jeg har hørt andre fnyse av det. Det som er viktig å skjelne, tror jeg, er at noen mennesker har ulikt syn på hva det vil si å tjene. Noen tenker at tjeneste er å reise ut av hjemlandet, få seg et visum i et fremmed land, lære nye språk, kjøre Land Cruiser og tale under akasietrær. Dette er en del av tjenesten, men det er ikke hele tjenesten. Kun noen få, om jeg sammenligner med antall kristne mennesker, er kalt til å reise ”utenlands”, men det betyr ikke at de resterende kan sette seg i godstolen og glede seg over de som tjener ”der ute.”

De som ikke er kalt til å reise utenlands skal tjene hjemme. Martin Luther, en ganske kjent tysker, sa at du skulle ”tjene der du er.” Med andre ord skal du tjene hjemme, om du ikke reiser ut for å gjøre det. Personlig har jeg blitt anfektet av tanken om å reise ut, for jeg vet hvor sårt Norge trenger tjenere, men samtidig så er det jo bedehus omtrent på hver kvadratkilometer i vårt land, så det burde være nok av tjenere. Fult så heldige er ikke folket i dette landet, selv om det er også her er mange som tjener. Også nasjonale.

Gud ønsker å tjene deg. Han ønsker å bruke tid sammen med deg. Han kom for å søke det som var fortapt, og han fant deg (om du er kristen, ellers venter han på deg). Gud ønsker et nært forhold til deg. Ikke prøv å fortell meg at du ikke liker å være nær den du elsker. Jeg har nylig lest ei bok som heter ”Crazy Love” av en sann tjener fra USA (Francis Chan). Boka bør være pensum for alle troende. Det jeg har lest, tenkte jeg ikke ville få særlig betydning for meg i mitt liv, men måten jeg uttrykker meg på nå er en følge av at jeg har blitt hjulpet til å se noe som jeg ikke så helt klart tidligere. Nemlig at Gud elsket meg så høyt at han sendte Sønnen til helvete for min skyld, men Sønnen stod opp fra de døde, for opp til himmelen og sitter ved Guds den allmektiges høyre hånd.

Den kjærligheten jeg har for min kone kan ikke sammenlignes med Guds kjærlighet til meg, og jeg har merket i det siste at jeg vokser i kjærlighet til Gud. Jeg vet det er rart at en voksen, norsk mann ordlegger slik – for vi er helst vant med at det er amerikanere som bruker slike fraser, men jeg kommer ikke på noe bedre. Ei heller på norsk.

Å forsøke å leve sitt liv i etterfølgelse av Jesus, være disipler, eller tjenere for Gud, handler om tjeneste. Derfor kan vi ikke ta bort fra Bibelen det faktum at vi skal tjene, for da tar vi bort hva Jesus selv kom for å gjøre. Hva han gjorde!

Tjener du?

Hvorfor?

Tanken om å skulle opprette en blogg hvor mine tanker skulle få tilnærmet fritt spillerom har jeg hatt ei god stund.  Jeg har gått i miljøer hvor tanker deles, og det er godt å få luftet det en tenker på.  Min måte å skrive på tror jeg er direkte, og jeg ønsker å være ganske direkte.  Samtidig ønsker jeg ikke å være "eplekjekk".  Jeg vil være ærlig og ønsker derfor ærlige tilbakemeldinger, om du har noe å kommentere.

Hyppigheten av nye oppslag vil variere, i tråd med hvordan dagene mine er, hvordan tankene jobber.  Ikke alt jeg tenker vil kanskje egne seg på trykk, og da skal jeg forsøke å holde igjen for skrivetrangen.  Noen ganger vil det ikke være mye å skrive "hjem" om heller.  Kanskje vil du synes at stykkene mine er for lange, men sånn er det bare.  Jeg er ikke flink til å uttrykke meg med få ord, så derfor får det bli som det blir.

Gleder meg til å dele mine tanker...