"Norske kristne er feige hjemme"

Fikk oversendt en artikkel hentet fra Vårt Land (VL), publisert 18. januar, som handler om hvor feige vi er som jobber som misjonærer og kristent bistandspersonell i utlandet.  Spesielt når vi kommer hjem til Norge.

Olav Øyhus er bistandsekspert og virker til å ha erfaring på det han prater om.  Selv kjenner jeg meg igjen i noen av beskrivelsene og er derfor glad at han tar opp emnet, for vi trenger en kraftig oppvekker.  Når det er sagt mener ikke jeg at vi som har tjenestegjort i utlandet selv skal være ansvarlig for avkristningen som skjer i Norge, noe må også tas på kirkens kappe, og kristnes som bor permanent i Norge.  Det er for lettvint å klandre misjonærer og bistandsarbeidere, men det er jo godt å ha noen å kaste skylden på.

Da vi kom hjem gledet vi oss til og bare kunne finne ”roen” i vår menighet hjemme.  Etter å ha gitt mye av seg selv og sine erfaringer og tanker var det godt med en etterlengtet pust i bakken på bedehuset – også der en slapp å gi, bare bli fylt opp.  Om Øyhus´ tjeneste for Kirkens Nødhjelp kan jeg ikke uttale meg for mye, men jeg har møtt personell fra den type organisasjoner som ikke akkurat verken gir mye av seg selv utad, eller bruker mye tid på kultur og spårkopplæring i sitt tjenesteland til å kunne bruke tid utenfor ”kontortiden” til tjeneste.  Disse vil jeg tro har mer overskudd ved hjemkomst, men uansett – det blir bare ett lite argument for å gi misjonærer og andre tid til å samle krefter etter hjemkomst, samt tid til å komme inn i samfunnsrytmen.

At bistandsfolk og misjonærer besitter store resurser tror jeg nok.  Også resurser som kan brukes i Norge, og jeg tror kirken, trosbaserte organisasjoner og staten kunne blitt flinkere til å utnytte denne type resurser, men jeg vet ikke hvordan.  Det jeg derimot har litt kjennskap til er viktigheten av å bygge relasjoner.  Øyhus sier hjemvendte misjonærer er feige fordi de ”lukker seg inne i ”den kristne boblen” de er vokst opp i.”  Dette kan fort stemme, men viktigheten av å bygge relasjoner etter å ha kommet hjem etter flere år i utlandet er viktig – men det rettferdiggjør ikke oppfatningen av at kallet til å nå mennesker som ikke er frelst blir lagt igjen på flysetet fra tjenestelandet i Asia, Afrika eller Sør-Amerika.

Jeg møtte en kirkeleder fra Nigeria for noen år siden og han gav meg noe å tenke på, som den gang var i ferd med å gjøre meg klar til første periode i utlandet.  Kirkelederens svar på om hans kirke hadde misjonærer var følgende: ”Vi har ikke nigerianske misjonærer, fordi vi ikke har økonomi til det, men utenlandske misjonærer som reiser hjem fra Nigeria sender vi hjem med historier fra vårt land, samt kallet til også å være misjonærer i sitt hjemland.”  Dette ble en tankevekker for meg, og jeg vil gjerne være en utsending fra Indonesiske kristne når jeg kommer tilbake til Norge.

Som kristen, enten en jobber direkte gjennom utviklingsprogrammer eller kirker, må man være bevisst på sin oppgave.  Programmer skisserer retningslinjer for et prosjekt, men endrer ikke den store oppdrag giverens (Gud) kall til tjeneste.  Samme hva prosjektet heter eller gjør skal kallet til å dele evangeliet ligge ved.  Derfor er jeg glad vi slipper å tenke på Norad her til lands, for Norad og til dels Bistandsnemda ønsker at vi ”legger oss på rygg” for sekulariseringen og politikkens ureligiøse fremdrift.  Et prosjekt kan ikke være eller bli religiøst nøytralt, mener jeg.  Jeg vil prege prosjektet, og dermed mine kristne verdier, like mye som en ”Noradprosjektarbeider,” eller liberal organisasjons personale vil fronte holdninger og verdier som like ofte kolliderer med lokal tradisjon og kultur i landet en tjener.

Dette ble mye, om mangt, men det er godt å dele tanker.  Jeg takker Olav Øyhus for innspill som trigget min refleksjon over emnet, og håper jeg som kristen tar kallet til å gjøre disipler på alvor samme hvor i verden jeg måtte befinne meg.  Tiden vi lever i krever tøffere påstander og solid ryggrad i møte med sekularisering av både kirke og stat.  Kanskje kan en misjonær eller kristen bistandsarbeider (om det er noe forskjell på disse) bistå i debatten med bakgrunn fra sin utenlandstjeneste, hvem vet – men det viktigste blir uansett å leve ut det en sier.  Alt annet er feigt!

WWJD?

For ikke lenge siden leste jeg ei bok om et ”hva ville Jesus gjort?” prosjekt. Det var ei tenåringsbok, men den var bra. Spørsmålet ”hva ville Jesus gjort?” er tankevekkende. Jeg husker at jeg gikk med et bånd på armen hvor bokstavene og spørretegnet ”WWJD?” var vevd inn. Tanken med å gå med dette på armen var at jeg skulle minnes på å spørre meg selv om det jeg gjorde var i tråd med Jesu ønsker og plan. Det skulle være med å holde meg fokusert. Jeg endte opp med å ta det av, for det ble for nærgående, for direkte.

Er det feigt? Eller ærlig? For, å reklamere for noe, eller proklamere noe en ikke lever ut – det er vel mer uærlig, eller feigt. Jeg tenker det i alle fall, selv om det er vanskelig å leve opp til noe i alle sammenhenger, men det er det man burde. Vel. I det siste har jeg igjen tenkt en del over WWJD? og spesielt etter at jeg for litt siden leste en artikkel som jeg fant på nettet, fra ”The Lausanne Global Conversation.”

Jeg har ofte hørt taler om misjon og tjeneste i Guds rike. Jeg er selv utsending og min jobb, eller tjeneste er å dele troen min, gjennom både ord og gjerninger. Jeg har mange tanker om hva som er effektiv misjon, gode strategier og programmer. Jeg har vært med å utforme noen slike programmer, misjonsstrategiske programmer, og de har vært og er gode, tror jeg, men hva ville Jesus gjort? I dag?

Artikkelen jeg leste, av M. Ramsden nevner et utsagn som jeg bet merke i: ”As the world is looking for better methods God is looking for better men,” (E.M. Bounds). Personlig er dette et utfordrende utsagn, og jeg tror det er svært nær sannheten. Tror!

Hebreerbrevet 11 vitner om troshelters mot, tillit og tro – i seier og i fall. Trosheltene levde ut sin tro. De gjorde hva Jesus ville gjort! De gjorde som Jesus gjorde. De lot ikke sine liv bety mer en Guds kjærlighet. De var klar over den mulige følgen av å leve som de gjorde, at det kunne koste dem livet, men fokuset deres var ikke her på jorden, den var rettet mot Gud i himmelen. Jeg må spørre meg selv: Er ikke jeg også kalt av Gud til å gjøre det samme? Er det ikke den samme kjærligheten som Gud også viser meg? Skulle ikke jeg, og du, gjøre som trosheltene i Hebreerbrevet? Sånn egentlig?!

Jeg tror, som kalt av Gud til tjeneste for ham, at vi i dag har samme kall, enten arbeidsstedet er i en bedrift i Norge eller i et unådd område et sted utenfor alfarvei. Forskjellen i dag er at vi først må ha en strategi klar, eller et program. Og aller helst et program som sikrer oss som tjenestemenn. Som sørger for at vi ikke vil, eller kan havne i spente og truende situasjoner fordi vi var for direkte, eller for ivrige etter å dele Jesus med andre. Farlig!

Ifølge forfatteren av artikkelen jeg leste stammer ordet ”martyr” fra ordet ”vitne” og det er spennende. Jesus sier at jeg som tror på ham er hans vitne. Med andre ord er det mulig at jeg vil utsettes for det trosheltene ble utsatt for. Men, om jeg tenker på martyrene som jeg leser om i Bibelen, og om mennesker i dag som faktisk gir sine liv for Jesus, snarere enn falsk trygghet, blir fort fokuset rettet mot dem som gjorde vitnene til martyrer. Det er også tankevekkende. Jeg gruer meg over det som skjer med troende brødre og søstre i verden i dag, men glemmer helt at de nok smilte i det de trakk sitt siste pust – for nå ventet møte med Jesus. De ventet på himmelen.

Jeg er ikke lovet en tjeneste uten hindringer. Tvert i mot. Dersom jeg, sannferdig og rett, deler budskapet om Jesus, så vil det mest sannsynlig føre til reaksjoner, og sannsynligvis sterke reaksjoner (Joh.15). Det er ganske så vilt, men hvorfor begrenser vi tjenesten? Jeg mener, vi lager programmer som ifølge oss selv er gode, men innerst inne er de nok først trygge og sikre før gode og målrettet. Det ser jeg hver dag, og jeg forstår hvorfor vi gjør som vi gjør, men det får meg også til å spørre om mitt fokus.

Noen missiologer og programlagere (jeg) vil nok si at vi som utenlandske misjonærer har lite å bidra med i enkelte områder, fordi områdene er ”tense” eller ”høyrisiko-områder,” områder med få, om noen troende. Derfor sender vi inn nasjonal stab i de ”vanskelige” områdene, og så tar vi oss av opplæringen (fra trygge steder langt borte) samt programmeringen. Personlig ser jeg av og til nytten av å gjøre som nevnt over, å sende nasjonal stab inn i ulike områder, men i mye mindre grad en mange. Personlig tror jeg frykt er det som begrenser oss, men frykt for hva? For mennesker? For Gud? Desverre tror jeg ikke det er det siste. Programmet vårt har bare blitt slik at fornuften må lyttes til først. Vår fornuft, så Guds plan.

Historien sier meg at de første utsendingene til dette landet fryktet Gud langt mer en mennesker. De ble nemlig kokt og spist. Likevel kom flere etter. Jeg hørte en historie om ei mor til to amerikanske utsendinger til den delen av landet som vi er i, at hun, på tross av nyheten om at to av hennes sønner var tatt av kanibaler skal ha uttalt at hadde hun hatt flere sønner ville hun også gledet seg om de reiste ut som Guds vitner.

Hvor er disse martyrene? Vitnene? I himmelen hos Gud! Hva ble resultatet av deres misjon? Et område preget av kirker og tro på Gud. Takk til dem for deres valg, om å gå der Gud kalte dem på tross av farene som ventet. Ville jeg ha valgt det samme?

Mens jeg leste artikkelen sang gruppen Selah sangen: ”I have decided to follow Jesus” i bakgrunnen. Helt tilfeldig! men også tankevekkende. Det er mitt valg å følge Jesus, fordi Jesus har satt meg fri. Han har kalt meg til å være hans bror. Du som deler troen på Jesus er også kalt til å være vitne, og du vil en gang kalles hjem til Gud. Det er den troendes livssyklus. Nå er du i tjeneste. Tjener du et program eller Jesus?

Trosheltene i Hebreerbrevet banet vei for de neste vitnene, oss. Vi skal tjene og tjenestens fokus skal og må være Jesus. Hebr.12, 1-2. Og hva var det Jesus gjorde? Han tjente. Ble menneske. Han er og blir det ypperste forbilde for sann tjeneste. Filipperne 2, 5-11 beskriver dette godt. Planen var klar. Mennesket måtte berges fra sin egen fordervelse, Gud måtte bli menneske for å leve opp til sin egen standard. Jesus ble mennske. Gjorde rett, levde rett og gav sitt liv som en løsepenge for menneskene. Han gav mennesket et mulighet til å bli frelst fra døden, den evige. Jesus ble en martyr for Guds kjærlighet. Men Gud kunne ikke drepes. Han sto opp, og lever i dag. Om dette er jeg, og kanskje du, vitner.

Det handler ikke om å være naiv, ikke tenke sikkerhet og fremdrift. Jeg tror ikke Gud har skapt som som tenkende mennesker uten å gi oss muligheten til å vurdere våre valg, men i valgtakingen må Gud være fokuset. Jeg er ikke kalt til å være dumdristig, nei, men jeg er kalt til å vitne om hva Jesus har gjort for meg, og derfor må kanskje programmet legges til side for faktum er at våre programmer frelser ingen. M. Ramsden skriver følgende: ”Everything must be prayerfully considered, but to refuse God´s call to go because of hardship is to demand something that the first Apostles would struggle to recognize as genuine Christian obedience.”

Sann tjeneste for Gud vil nok føre til ulike prøvelser. Som vitner for Gud skal vi dele det vi har sett og hørt. Om noe virkelig får betydning i våre liv, vil vi dele det med andre, jeg er i alle fall slik. Det får meg til å spørre: Hva betyr nåden for deg? Hva betyr Guds nåde for meg? Verdt å tenke på. Er nåden verdt å dele med andre?

Sanne vitner vil prøves, og om jeg bygger min tjeneste på Jesus tror jeg prøven vil bestås. Ord og gjerninger går hånd i hånd i tjenesten med å formidle Jesus til andre. Kanskje har vi vært for dårlige til å formidle dette i vår tradisjon, og i tilfelle må vi snu trenden, men selv om vi går til arbeid som teltmaker, bygningsmann, vannborer eller prest vil vi nok i tjenesten erfare forfølgelse. Vi eller dem vi tjener sammen med. Jeg tror vi skal våge å forberede oss på forfølgelse, vi tjener tross alt en Herre som ble forfulgt, og vi er ikke lovet mindre forfølgelse enn vår Mester.

Å være korsfestet med Kristus vil få følger. Hva om vi innlemmer dette i vår forståelse av tjeneste, at vi ikke utelater dette når programmet settes opp.

Jeg vil be om nåde, visdom og tillit til å kunne leve ut det jeg forkynner. Personlig tror jeg det er en nøkkel for å kunne vinne mennesker. Det jeg tror på og deler må være synlig i mitt liv, ellers vil jeg bare presentere teorier og spekulasjoner. ”What the world is looking for is concrete transformation” M. Ramsden.

WWJD?