Det er ikke enkelt med ord. Ord har en enorm kraft, og blir daglig brukt til å både såre, glede, lovprise og bygge ned. Ord blir fort brukt feil. Eller blir ord mistolket?
Personlig er jeg slik skrudd sammen at jeg ikke er god med ord. Jeg kan ikke skrive, eller si mange setninger som inneholder ord som gjør at mennesker må slå opp i fremmedordboka for å forstå. Mitt språk er enkelt, tror jeg, men samtidig vanskelig – for jeg har ikke lett for å forklare meg. Jeg bruker forklaringer som igjen ofte må forklares.
Vi er mange mennesker på denne kloden og vi er ikke alle like flinke med ord. Godt er det. Jeg forstår noen fremmedord, men later ofte som om jeg forstår når jeg på styremøter, eller gjennom bøker og artikler hører ord brukt som sikkert har en korrekt, dyp og god mening. Som du kanskje forstår blir jeg ikke særlig imponert over kule ord. Jeg lar meg derimot begeistre av mennesker som kan tale slik at alle forstår, uten å bruke de vanskelige ordne. Barnespråk er fint.
Når jeg sitter i bedehus og i kirker, får jeg ofte et inntrykk av at talere, møteldere og andre er svært opptatt av å bruke vanskelige ord. Ikke nødvendigvis politisk korekte ord, som ofte brukes i nyhetene, men det som vi i bedehusland kaller for ”Kaanan-språket.” Hva er egentlig dette språket? Det er vel egentlig det språket som bibeloversettere bruker, tenker jeg, i alle all de som oversatte 88-utgaven, og i enda større grad de tidligere utgavene. Dette bibelspråket er ok for meg, for jeg er oppvokst på bedehuset, og har gått på bibelskole, men jeg forstår at møtefremmede ikke forstår.
Hvor mye vil en ikketroende bedehus gjest forstå av ”renset ren i lammets blod?” Om ikke gjesten har bakgrunn fra bedehusmiljøet, eller kommer fra en ”luthersk-roseniansk-protestantisk-tradisjons-tradisjon” skal det noe til å henge med i svingene. Jeg har faktisk hørt mennesker komme ut av bedehus med spørsmål om hva som ble sagt. De fattet ikke hva den godeste taleren ønsket å formidle. Språket var ukjent. Ordene var som gresk, og jeg kan skrive under på at gresk er uforståelig.
Hvorfor brukes Kaanan-språket så hyppig i våre bedehus? Er det fordi det har blitt de ”innfødtes” (bedehusfolkets) språk?
Som utsending er det svært viktig at jeg forsøker å lærer språket til folket jeg skal tjene blant. Ikke bare språket, også kulturen, for språk og kultur henger sammen. Det er sagt at mennesker som kommer til et nytt land, men som ikke vil lære seg det nye landets språk og skikker, fort vil miste respekt. De har ikke mye der å gjøre, i mine øyne. Det er på grensen til respektløst. Dette er ikke direkte overførbart til bedehuset, for på bedehuset er jo hovedspråket norsk, selv om det i 30-50 minutter ofte skulle vært brukt tolk (under talen). Likevel kan det anvendes, mener jeg, for vi har samme ønske på bedehuset som vi har her i landet, håper jeg – nemlig at mennesker skal møte Mesteren. Derfor tror jeg at vi hjemme, på bedehuset må tenke over ordene våre, språket vårt, slik at vi respekterer dem som ikke kan vårt fremmede språk. Det er de unådde som er målgruppen, er det ikke det?
Kanskje burde det i vår tid vært stilt større krav til dem som deler Guds ord, for Guds ord trenger ikke pakkes inn i Kaanan-språket, mener jeg. Det kan deles i en enklere ordprakt, med like stor tyngde og alvor som før, men det krever at man som forkynner er villig til å lytte til seg selv.
Jesus brukte bilder i sine taler som mennesker kunne kjenne seg igjen i. Blant sine disipler var det fra tid til annen noen som ikke forsto, men de skulle forstå senere. Om vi har møter primært for den troende forsamling er det etter mine tanker helt greit at vi bruker ord og uttrykk som de utenfor ikke forstår, men kanskje også her bør ordvalget forklares, i tilfelle ikke alle er kommet like langt i ”Kaanan-språk-ordboka.”
Møter som derimot samler mennesker som ikke til vanlig går på bedehuset bør være klargjort for talerkrefter med evnen til å formilde Guds ord på en måte som er forståelig. ”Ja men,” tenker du kanskje. Ikke misforstå meg, det handler ikke om å umyndiggjøre Guds ord, men å bruke like gode ord for å forklare sannheten, men ord som er kjent utenfor vår lille bedehusklode.
Et eksempel på dette er en godt voksen barneforkynner i kretsen som jeg kommer fra. Han formidlet på barneleir budskapet om Jesus som frelser og Herre på en måte som min sønn, på fem år forsto, og som han enda kan nevne. Forkynneren brukte bilder fra Barne-TV. Han bruke kjente figurer fra Walt Disney, som alle barna på leiren hadde sett, eller hørt om, og på barnas språk brukte han de ulike figurer til å dele Guds ord. Det er fantastisk synes jeg.
Hvorfor kan ikke slike virkemidler brukes i møte med ungdommer, unge voksne og voksne som ikke er kjent med ordvalgene fra bedehuset? Hvorfor tror vi at våre vanskelig ord og uttrykk forstås av alle, bare fordi tilhøreren er ”voksen.”
Jeg bladde gjennom et blad fra en krets/region tilhørende NLM nylig, og blikket mitt falt på valg av talere til ulike julemesser som skal avholdes i tiden frem mot jul. Jeg skal være ærlig og si at jeg ristet på hode av mange av valgene som er tatt.
Gode talere er satt opp til å forkynne Guds ord på steder der mennesker ikke forstå ordene disse forkynnerne ofte bruker. Jeg håper de har moderert seg, men jeg har ikke hørt rykter om det. Derfor er jeg spent på hvor mange som kommer til å gå hjem etter årets julemesser med samme tanke som i fjor; ”dette gjør jeg ikke igjen.”
Julemessene samler tilhører som ikke til vanlig kommer på møte og muligheten er stor for å få delt verdens beste budskap. Det bør talere og møteledere være seg bevisst. Det bør lokale bedehusstyrer tenke gjennom, før de sender sin ønskeliste over talere. Det er ikke primært den troendes behov som skal møtes på julemessen, i alle fall er det ikke slik jeg tenker om saken. Vel skal det være åndelig føde også for dem som hører til på bedehuset, men fokuset burde være dem som ikke deler vår tro.
Høres det vanskelig ut? Å formidle det beste budskapet, med vanlige ord, til mennesker som kommer på bedehuset? Jeg synes det personlig, for jeg tror at jeg også er blitt for vant til å bruke ord som ikke burde vært brukt, og kanskje er jeg ofte også dårlig til å forklare hva jeg mente med et ord, eller uttrykk som sannsynligvis ikke ble forstått av tilhøreren. Gamle vaner er vonde å vende, men det bør likevel strebes etter. Et forslag for å få til en endring er å gå til innkjøp av nyere oversettelser av hele bibelen, eller det nye testamentet. Det finnes oversettelser som bruker et vanlig språk, språk som flertallet forstår. Jeg har selv, selv om jeg er oppvokst på bedehuset, lest avsnitt fra slike oversettelser som fikk meg til å løfte øyenbrynene i undring; ”aha, det er slik det er ja!”
Min oppfordring til alle som forkynner Guds ord er dermed denne: Skaff deg en nyere oversettelse av Guds ord og bruk den til hjelp i forberedelser og taler. Det er ikke en ny bibel, det er Guds ord, akkurat som din forrige utgave, men på et språk som målgruppen vår forstår. Kan man ønske mer?
