Mantap

Jeg sitter på første rad i bygget som har fått tilnavnet ”Jetro Convention Hall”. Ved siden av meg sitter kirkas biskop. Han er sønn av Jetro, kirkens grunnlegger. Biskopen hadde slag for noen år siden, så jeg har vanskelig med å få med meg alt han sier, men han uttrykker glede over at jeg kunne komme til Sihabonghabong, hvor kirkens hovedkontor ligger.

Det er leir og på benkene bak meg sitter det 200 ungdommer fra ulike GKLI menigheter på Sumatra. De er som vanlige ungdommer. Jeg ser det i øynene deres. De er ivrige og veldig interesert i hva som foregår fra den lille scenen. En av studentene ved kirkens teolgiske høyskole leder lovsangen. Han synger utrolig fint, men kunne hørtes bedre dersom lydtenknikkeren ikke var fullt så opptatt av stram diskant.

Jeg har aldri tidligere opplevd mer levende lovsang i GKLI. Det henger blant annet sammen med at jeg aldri før har opplevd at det har vært fullt band på kirkens tilstelninger. Før har det vært brukt el-piano og gitar, men nå sitter smilende GKLI-ungdommer med el-gitar, bass, klassisk gitar, el-piano og trommer foran seg, og de spiller klare toner. Dette løfter lovsangen. Det som likevel treffer meg hardest er de fine tonene fra de 200 ungdommene. De synger av full hals. De priser Gud.

Møtelederen avslutter sangen med noen visdomsord før han roper: ”GKLI” høyt i mikrofonen. Samtlige som er i ”Jetro Convention Hall” svarer med følgende ord: ”MANTAP!”, som betyr noe i retning av ”utsøkt”, eller ”strålende”. Dette har jeg heller aldri opplevd tidligere, at det oppfordres til å være stolt av kirken sin. I det hele kan jeg si at jeg får følelsen av å være i en sammenheng hvor deltakerne har tro på kirken sin. Slik fremstod det ikke da jeg for noen år siden var på kirkens synodemøte. Da var det kun fokus på pengeproblemer og kirker som manglet fliser til alteret.

Da vi i NLM bestemte at den økonomiske støtten til GKLI årlig skulle minskes til den var på null, var jeg redd at utfallet ville bli et mindre kirkesamfunn her i landet, men det har ikke skjedd. Tvert imot får jeg inntrykk av at kirken i dag står sterkere enn på lenge. Jeg tror oppriktig talt at våre penger, samt vår hyppige tilstedeværelse skapte et tilhørighetsforhold til en utenlandsk organisasjon som ikke var tjenlig på lang sikt. Det ødela nok mer enn det gjorde godt. Samtidig så må vi være så ærliget at vi takker GKLI for invitasjonen vi fikk for flere år siden til å tjene sammen med dem på Sumatra. Det er nemlig ikke sikkert vi hadde vært her, og kan gjøre den tjenesten vi gjør, om det ikke var for GKLI.

Derfor gleder det meg stort at jeg får lov til å prioritere turen til ”kirken i skogen”, som vi på kontoret kaller henne, for Sihabonghabong ligger langt inne i de Indonesiske skoger. Det er ikke få som har vært med inn hit som har spurt meg, underveis, om vi virkelig kan være på rett vei. Men når vi har kjørt omlag halvannen time fra nærmeste by, åpner terrenget seg og flere og flere hus strekker seg langs hovedveien.

GKLI har som motto under denne leiren at Gud skal lede deltakerne (Salme 73.24-25). Kirkens ledere ønsker så se ungdommer som lever sine liv i samsvar med Guds råd. Derfor fikk også jeg invitasjon til å tale over emnet ”Ungdommer i tjeneste for Gud”.

Det jeg deler her er det samme som jeg også deler på bedehus i Norge, men jeg sitter med det inntrykk at ungdommene, og kirkens prester og evangelister her forstår, og ønsker å ta på alvor det faktum at det er vi som er kalt til tjeneste. Ikke bare gjennom å gi av våre penger, men våre liv. Gi til andre det vi har fått av Gud. Frelsen. Nåden. Det evige liv som vi har i vente.

Jeg tror vi lever for godt i Norge til å ville innse at Gud ikke kun har kalt oss til å gi og til å be for arbeidet med å nå mennesker med evangeliet. Vi må ikke havne i den grøften at vi ikke reiser oss fra komfortsonen fordi vi er redd noen vil kalle det ”lovtrelldom” om vi løfter en finger for Jesus. Jesus kom inn i Jeriko og han stoppet opp under treet hvor overtolleren, synderen, Sakkeus satt. Jesus stoppet, så opp og bad Sakkeus om å komme ned, fordi Jesus ville besøke ham.

Sakkeus adlød. Han klatret ned, og selv om menneskene rundt fnyste og tenkte vonde tanker om Jesus, som faktisk gikk inn i huset til synderen, gjorde Jesus nettopp det – for han var kommet for å søke og frelse det som var fortapt. ”I dag er frelse blitt dette hus til del” sa Jesus til Sakkeus og tilhørerne. Ikke fordi det kun var noe som passet seg å si, nei, men fordi Sakkeus lyttet til kallet fra Jesus. Han klatret ned og han åpnet både seg selv og sitt hus for Jesus. Han fikk be om forlatelse, fikk gjøre opp for det vonde han hadde påført andre mennesker, og i gjengjeld fikk han en skatt i himmelen. Et evig liv i vente.

Mange mennesker sitter i på sine grener og venter på at noen skal be dem komme ned. De venter på at Jesus skal komme, men Jesus er ikke her. Jesus går ikke lenger rundt fra by til by og kaller mennesker ned fra trærne. Det betyr ikke at Gud ikke kaller på mennesker i dag, for det gjør han, men han gjør det i dag, eller snarere, vil gjøre det i dag gjennom deg. ”Gå derfor ut” sa Jesus. Vi er ikke kalt til å forholde oss i ro innen våre komfortable sone. Vi er kalt til å gå, til å kalle på syndere som venter på å få høre vårt vitnesbyrd om Jesus. De venter på å få høre Guds ord.

GKLI, som vi i mange tilfeller i NLM, venter at mennesker skal komme inn i våre kirker og bedehus, men svært få som ikke tror på Jesus setter sin fot innenfor dørstolpene i våre bygg. Heldigvis ønsker GKLI å være ei kirke som deler evangeliet med mennesker rundt seg. De ønsker at ungdommene i kirken skal være vitner i sin hverdag. De vil dele Jesus med andre. Utenfor kirken. Vi gjør det vi også, i NLM, men aller helst via misjonærer eller predikanter. Det virker legitimt å kalle seg en misjonsmann/kvinne ved å være ”medlem” av en yttremisjonsorganisasjon, men er vi kalt til å være ”medlemmer”, ”misjonsmenn” og ”kvinner”, eller er vi kalt til å gjøre som misjonens Herre sier, nemlig å gå og dele evangeliet?

Dette er personlig, jeg vet det, men det er rart, synes jeg, at så få mennesker tar imot Jesus når vi er så mange på våre bedehus, på UL og Generalforsamling. ”Høsten er moden, men arbeiderne få” sier Jesus. Høsten ER moden! Mennekset er skapt med en iboende trang etter å søke noe som gir livet dypere mening, Gud. Det jeg ikke forstår er at vi som er så rikt velsignet på bedehus, forkynnere og misjonærer ikke tar større ansvar for dem som befinner seg ”på grenene” utenfor vår stuedør.

Norge er et fritt land. Vi ser at stadig flere setter ord på sin tro. Politikere og andre ledere tillater stadig større frafall fra Guds ord, og hva gjør vi troende? Til nøds sender vi et leserbrev til DagenMagazinet eller Vårt Land, men hva godt gjør det i den store sammenhengen? Svært lite tror jeg. Det vi trenger å gjøre er å sette oss ned med Guds ord, be om Åndens visdom og ledelse når vi leser, og detter la Ånden drive oss til tjeneste for seg.

Du har ingen unnskyldning til ikke være med. Se på de menneskene som ble brukt av Gud i både det Gamle og det Nye Testamentet. Var det supermennesker, med overnaturlige krefter og en hinnsides tillit til Gud? Nei! Det var vanlige mennesker som deg og meg. Vanlige mennesker som fikk sine liv snudd opp ned av Jesus. De gikk fra døden til livet gjennom troen på Jesu soning for vår skyld, som endog til ble gitt oss uforskyldt, av bare nåde. Det virker selvsagt på trosheltene i Skriften at de ikke kunne holde dette for seg selv. De måtte bidra. De måtte gå på Guds ord. De måtte gå med Guds ord.

Og de gjorde det. De tjente i tillit til Gud. De levde sine vanlige liv i den overbevisning at Gud var med, at Gud gav dem ord i rette tid. Forskjellen mellom dengang og nå er at de faktisk gjorde noe. De gikk ut av sin komfortsone og handlet i samsvar med Guds kall. Har Gud frelst deg, har han gitt deg et kall. Du skal dele evngeliet med andre. Du kan ikke skjule deg bak ”åndelige” gjerninger som å gi og be. Du kan ikke bare være en støttespiller. Gud ber ikke om ”delvise” handlinger. Han ber om hele ditt liv. Han ber om hele din tid. Han ber om alt du har. Han forlanger at du går.

Er dette lovtrelldom? Nei. Det er kristendom. Det er slik kristne mennesker levde sine liv etter å ha blitt født på ny. Hvorfor skal det være annerledes for oss i dag? Mange vil nok bruke tradisjonen som skjulested, men det faller også på sin urimelighet. Om vi tror på en hel Bibel, noe jeg håper vi alltid vil gjøre, så tror vi at det Jesus sa til sine disipler, og til sine tilhørere, til Sakkeus, er for oss også.

Noen får et kall til å tjene i andre land, men flertallet kalles til å leve sine liv preget av Jesus der de er. I sin vanlige jobb. Gjør jobben din for Gud. Om sjefen din sier at du skal printe flere kopier av en artikkel, ja så gjør du det, ikke sant. Hvorfor ikke også gjøre det Sjefen ber oss om?

Bare i ditt lønnkammer kan du se hva Guds tanker er for deg. Der vil han vise deg sin vei. Han vil kanskje be deg om å bryte opp fra stedet du bor. Kanskje ikke. Kanskje vil han sende deg til naboen din som stadig handler og sier imot både deg og andre. Kanskje ikke. Om du blir kalt til å reise fra ditt nye hus, hva gjør du da? Om du fikk se at Gud ville bruke deg som teltmaker i et land hvor kristen tro er forbudt, hva ville du gjøre da?

Mange har fått store kall, ta Moses for eksempel. Han skulle gå tilbake til Egypt, hvor han hadde fått sin opplæring. Han skulle be Farao om å la Guds folk forlate Egypt, hvor de hadde vært holdt som slaver i flere hundre år. Hva svarte Moses? Han ville ikke, fordi han hadde så vondt for å tale. For meg personlig høres dette svært kjent ut. Det kunne like gjerne være meg som gav dette svaret, men Gud vet hva han gjør. Han kjenner deg. Alle dine tårer ser han, han vet hvor mange hår du har på hodet. Han vet om deg, hva som er lett for deg, og hva som er utfordrende. Likevel vil Gud bruke deg. Og meg. Han vil nemlig at alle skal få høre om Livet.

Det var ikke uten grunn at Jesus ble sendt til jord. Han ble sendt fordi jorden var i ferd med å gå under. Paulus sier om Jesus at han forlot alt for å gjøre Guds vilje. Jesus gav avkall på tronen i himmelen fordi han ville bringe frelse til vårt hus. Jeg er så glad for at Jesus, gjennom mine foreldre, stoppet ved det treet hvor jeg satt. Jeg er så glad for at jeg klatret ned når Jesus kalte på meg. Jeg er så glad for at jeg skal få kalle meg fri og frelst. Det er ikke av egne gjerninger, for ingen har noe rose seg av i seg selv, men ved Guds nåde, gratis, uforskyldt på grunn av Jesu kjærlighet til nettopp meg.

Derfor er det å følge Jesus personlig, for det handler om deg og ditt forhold til Gud. Gud ser den ene. ”Ikke en spurt vil jorden” synger vi, ”uten at Gud det vet.” Hvor meget mer verdt er ikke vi enn alle verdens spurver? Gud ønsker fellesskap med oss. Han ønsker at vi skal la oss tjene av Ham. Disiplene lurte på om Jesus var gått fra sans og samling da han ville vaske deres føtter, men Jesus var klar over deres tanker. ”Uten at jeg får gjøre dette har du ingen del med meg” sa Jesus til Peter. Gud vil tjene oss personlig. Han vil tale til oss, personlig. Han vil gi oss av sitt liv, slik at vi kan vinne Livet – nå målet, en evighet sammen med Jesus.

Hva så med GKLI? Jeg tror Gud har planer for denne kirken. Jeg tror en vekkelse har startet i kirken, og jeg er glad for at vi i NLM har fått være med å legge til rette for at dette skulle skje. Det er ikke vårt verk at det skjer, lang der i fra, men vi har gjennom mange års arbeid fått være med å spre evangeliet om Jesus til kirkens medlemmer.

Fremtiden ligger i Guds allmektige hender. Hva han vil gjøre i GKLI, i mitt liv, i NLM er jeg ikke sikker på, men jeg vet han har store planer og planen omhandler mennesker som enda ikke tror, som enda sitter på grener, i Norge, i Indonesia og alle verdens land og bare venter på en tjener, sendt fra Gud som vil be vedkommende om å komme ned.

”Søk Herrens mens han enda er å finne”