I løpet av mine år i Indonesia har det stadig gått mer og mer opp for meg at jeg i samtale med mennesker som ikke deler min tro kommer lengst gjennom å bruke betegnelsen ”etterfølger av Jesus” i steden for ”kristen.” Rart på én måte, men samtidig også forståelig. La meg forsøke å dele noen tanker angående dette fenomenet.
Første gang noen ble kalt kristne var i Antiokia, som vi kan lese i Apostlenes gjerninger 11:26. Siden den gang har begrepet blitt kjent verden over og mange, mange mennesker kaller seg i dag for kristne. De tror på Jesus Kristus og ønsker å leve nært til ham. Ønsker å følge Jesus. Dette er vel og bra, men i den delen av verden hvor jeg bor er ikke bare begrepet ”kristen” forbundet med det Jesus lærte sine etterfølgere; om å leve i fred, og i sannhet – om å elske sin neste som seg selv osv. Når jeg her presenterer meg som kristen er det som om jeg kan se alle fordommene som farer gjennom min samtalepartners hode (ikke alle naturlig nok).
Disse fordommene henger ofte sammen med skiller mellom deres tro og min. Hva som er skrevet om Jesus i min hellige bok og i deres. Om personen jeg samtaler med er lærd så vil han nok også tenke på korstog, krig og vondskap. Flere jeg har møtt sier at kristne her til lands ikke viser respekt for mennesker av vedkommendes religion. At de lar griser løpe fritt i nabolaget og at de ”fryser ut” naboene sine. Til dette kan jeg ikke si annet enn at jeg beklager, og at disse nok ikke helt har grepet innholdet i sin tro, men legger til at det i større målestokk er vanskeligere for de kristne i dette landet enn hva det er for dem fra andre religioner – noe som nok også vil være gjeldende i mange andre land i denne delen av verden, og kanskje også i Norge etterhvert (?).
Det første året vi bodde her ble jeg oppfordret til å kalle meg for ”Nasrani” som i ordboken oversettes som ”kristen.” Slik jeg har fått det forklart vil min samtalepartner gjennom å høre ordet ”nasrani” forstå at jeg tror på Jesus fra Nasaret. Det finnes også en gruppe kristne i India som kalles for ”nasranier,” men det er en annen sak.
Gjennom bruken av ordet ”nasrani” har jeg møtt mindre skepsis, selv om jeg ved et tilfelle – selv om jeg brukte begrepet nasrani og var rundt i mine formuleringer – for første gang fikk mitt pass påskrevet som hykler (eller som ordboken interessant nok også bruker: ”fariseer,” som vi jo kjenner til fra Jesu egen beskrivelse av fariseerne jmf. Matt. 15:7). Mannen jeg samtalte med, som nettopp hadde vasket motorsykkelen min, var veldig interessert i å dele tanker om tro, men var altså veldig klar på at jeg var en hykler siden jeg ikke fulgte hans religion, og at min religion, vi ”nasraniere” nærmest var nøkkelen til alt vondt.
Det var etter denne samtalen at jeg virkelig begynte å tenke over begrepet jeg bruker om meg selv, spesielt i den konteksten hvor jeg lever, men egentlig også sånn på det jevne – hvor enn jeg måtte være. Og når jeg for noen uker siden var så heldig å få være med på et seminar hvor fokuset var rettet mot de unådde folkegruppene i vår del av verden, slo det meg at verken begrepet ”kristen” eller ”nasrani” ble brukt i noen særlig grad. Begrepet som ble brukt var ”Jesu etterfølger(e).” Så bra!
En historie jeg hørte på seminaret var fra et naboland, hvor det er mange hakk vanskeligere å være en etterfølger av Jesus enn hva det er her til lands. Historien handlet om en mann som hadde gitt sitt liv til Jesus og som plutselig en dag ikke møtte opp til sin avtalte medvandringssamtale med en pastor han hadde tillitt til. Pastoren hadde møtt denne nye etterfølgere av Jesus i lengre tid og sammen hadde de brukt mye tid i Bibelen og i bønn, men nå var denne mannen som sunket i jorden.
Pastoren som fortalte dette sa at dette skjedde daglig i deres land, for myndighetene luket fort bort mennesker som konverterte fra sin opprinnelige religon. Pastoren ante ikke hva som hadde skjedd, eller hvor hans elev var, men regnet med at han var på et hemmelig sted hvor han ville bli ”hjulpet” tilbake til sin barndoms tro. Det som skjedde i dette tilfellet var smått utrolig sa pastoren, for plutselig en dag, mer enn fem år senere, kom denne mannen tilbake til pastorens kontor.
Vitnesbyrdet som fulgte er stort, og det sier meg noe om årsaken for å bruke begrepet ”etterfølger av Jesus.” Mannen sa at han flere ganger daglig hadde blitt bedt om å si ordene som ville føre ham tilbake til sin tidligere religion, men at han nektet. På spørsmål om han var kristen hadde mannen svart ”nei!” På spørsmål om han enda hadde sin gamle tro, svarte han også nei. ”Hva er du da?” spurte forhørerne. ”Jeg er en etterfølger av Jesus” svarte mannen og dette ble ikke forhørerne kloke på.
Å være en etterfølger av Jesus forstås av mennesker som tilhører den største religionen her i landet. De har hørt om Jesus, men ikke fått med seg alt. Flere vitnesbyrd finnes (søk på nettet) om mennesker som deler sin tro, om hvordan de ble etterfølgere av Jesus. Svært mange møter Jesus i drømmer og mange deler at Jesus, i drømmen sier til dem: ”Følg meg!” Og mange følger, flere enn det myndigheter og andre tror.
Jeg har begynt å kalle meg en etterfølger av Jesus, eller Jesu etterfølger, og håper at det vil føre til færre konfrontasjoner og forhåndsdømte holdninger hos dem jeg møter. Samtidig må jeg være veldig bevisst hva jeg sier i det øyeblikket jeg deler at jeg er en etterfølger av Jesus, for det vil, på et vis, sette en ”spotlight” på meg. For om jeg sier jeg er en etterfølger av Jesus, men ikke gjør det jeg sier, ikke bruker tid med Jesus – hva vil da de jeg møter forstå av oss som etterfølgere av Jesus? Det samme kan jo sies om bruken av begrepet ”kristen”, men bare ved å uttale ordene ”etterfølger av Jesus” sier jeg noe om meg og mitt forhold til Jesus.
Leste en fin artikkel der begrepet brukes. Les gjerne den: http://www.missionfrontiers.org/issue/article/a-muslim-tribal-chief-is-bringing-jesus-to-his-people
No comments:
Post a Comment