Retning og valg!

Som forberedelse til en konferanse jeg skal delta på har jeg den siste tiden lest meg opp på noen metoder for spredningen av vårt gode budskap til mennesker som ikke tror.  Det virker på meg som om mange utsendinger til muslimske land er forkjempere for en strategi der man ikke lenger gjør noe stort vesen av om et troende menneske kaller seg kristen eller muslim.  Det er også akseptert, ja ønskelig, at en forblir i moskeen og at bønner og trosbekjennelsen i Islam brukes.  Noen Jesus-troende utsendinger ser det også tjenlig og ”liksom konvertere” for å komme tettere inn på målgruppen.

C5 (skala fra 1-6) er en metode/tenkning og ”innsidebevegelsen” en annen.  Jeg synes stort sett det er ”skumle” tanker som presenteres og ser at metodene fort kan/vil føre til synkretisme.  Samtidig forstår jeg at metodene løftes frem, for de er på mange måter logiske og på sett og vis ufarlige – og ufarlig er vel bra når man tenker seg tjeneste blant mange av de unådde folkegruppene?

Minuset med å tenke ”ufarlig” er, tror jeg, at vi begrenser Guds makt.  Martyrene vi finner i bibelen kunne nok levd i skjul med sin tro, men da hadde de ikke vært tro mot sin Herre.  Jeg mener Romerbrevet 10 setter tingene klart på plass i forhold til bekjennelse og frelse.  Videre er det for meg vanskelig å se noen mulighet for å skjule seg selv og sin tro dersom man velger å leve etter ordene i Matteus 11:6 – ”Og salig er den som ikke tar anstøt av meg.”

Lett for meg å si, vil nok noen mene, som sannsynligvis slipper forfølgelse i dag, og som nok har rett i det, men jeg ber likevel om at jeg, dersom jeg skulle møte forfølgelse for min tro, ikke velger å gjemme meg i andres hus eller bruke andres trosbekjennelse for å slippe smerte og tortur.  Jeg ønsker å tro på min Gud og på Den Hellige Ånds ledelse og vern.  Ord vil bli gitt oss troende, dersom vi stilles til ”veggs” for vår tro (Lukas 12) – la derfor Ånden virke, ikke begrens Guds kraft, slik mange metoder og programmer, i mine øyne legger opp til.

Runder av tankene med et sitat fra E.M. Bounds: ”As the world is looking for better methods God is looking for better men.”  Jeg tror han har rett.

Disippelgjøring

Når jeg leser bøker, av annen sjanger en romaner, eventyr og noveller, vekkes ofte tanker til live.  En kamerat har pressisert for meg at jeg nok lider av temmelig sterk kort-tids hukommelse, og jeg tror han kan ha rett.  Ikke rart min gode lærer på barneskolen ba meg spørre meg selv etter hver leste side: ”Hva leste jeg nå?”  Derfor blir ofte tankene raskt satt på papiret, og derfor ikke alltid like godt bearbeidet, men likefult er det tanker.

Over en lengre periode har jeg lest i ei bok med den fengende tittelen: ”Truth that sticks – how to communicate velcro truth in a teflon world,” skrevet av Avery T. Willis JR. og Mark Snowden.  Boken handler om formidling av Bibelen.  Den tar ikke for seg prekenlærens punkter, slik jeg husker dem fra Fjellhaug, der en bibelteksts kontekst gjennomgås før en setter opp tre punkter for å pressisere tekstens innhold og viktighet, og deretter avslutter med dens aktualitet i dag (dog uten å legge for mange sterke føringer, generelt sett).  Denne boken handler ikke om direkte prekenlære, men om hvordan formidle bibelteksten, slik den står, til mennesker som ikke leser Bibelen fordi de ikke kan lese, eller fordi de ikke vil.  Faktum er jo, at stadig flere mennesker ikke lenger vil lese, og trenger ikke lese fordi det meste av litteratur etc kan skaffes via lydfiler og film.

Forfatterne av boken har erfaring fra ulik kristen tjeneste, i inn- og utland (for dem USA og andre steder i verden, blant annet Indonesia).  De har erfaring på formidling og de har mange gode poeng.  Jeg anbefaler alle å lese boken.  Den setter tanken i sving, og utfordrer til tjeneste.  Tjeneste både i lokal kirke og bedehus og i fremmede land.  Óg, den har veldig mange gode tips for bruk i smågrupper.

Naturlig blir det for meg å ta fatt i tanker omkring tjenesten i fremmede land, fordi jeg selv er i et ”fremmed” land, selv om jeg begynner å få et visst inntrykk av dette landet jeg tjener i.  Det første jeg tenker på er et utsagn jeg hørte for noen år siden; ”tar vi bort misjon fra Bibelen, sitter vi igjen med to tomme permer” (husker ikke hvem som sa dette).  Utsagnet har jeg nevnt for flere, og mottakelsen har vært varierende.  En ungdomsleder flirte og lurte på hva slags ”vas” dette var.  Andre har sagt seg enig.  Jeg tror utsagnet har mye sannhet i seg, for etter å ha lest litt i Bibelen ser jeg at Guds plan handler om menneskers frelse.  Han vil at alle skal bli frelst, noe som betyr at konger, profeter og prester i det Gamle Testamentet (GT) ledet folkene mot det mål at deres synd skulle slettes og deres vandring ende hos Gud i himmelen.  Det samme oppdraget hadde Jesus.  Det samme oppdraget har Den Hellige Ånd som fyller oss, Guds barn.  Som kristen skal jeg følge Jesus, være en disippel, bli lik min lærer og formidle Guds nåde til mennesker rundt meg, slik Jesus, min lærer gjorde.  Dette er oppdraget.

Noen vil nok si at jeg glemmer å ta i betraktning dem som går i kirke og bedehus hjemme, og som trenger opplæring.  Noen vil kanskje si at jeg ser svart – hvitt på situasjonen, at jeg tolker feil.  Vel.  Jeg er ikke så sikker, men åpner for muligheten.  Jeg tror Guds høyeste ønske er å formidle sin kjærlighet til menneskene.  Ikke slik å forstå om kjærligheten at den tillater alt, slik mange tror, men den kjærlighet vist av Gud gjennom sin sønn Jesus Kristus.  Da Gud ble menneske gav han oss et unikt eksempel på misjon.  Gud vil vi skal gjøre som ham, fornedre oss selv (ikke ta oss selv så høytidelig) og peke på Jesus, gjennom ord og gjerning.

Da Jesus gikk omkring på jorden hører vi gjennom evangeliene at han gjorde mye godt.  Han hadde fine taler, taler som vi enda verdsetter og ønsker å leve etter i dag, eller i alle fall burde forsøke å leve etter.  Jesus levde ut det han forkynte, noe som er svært naturlig i og med at han var Gud.  I dette tror jeg det finnes mye lærdom, om vi ser på Jesu fremgangsmåter.  Han gikk sammen med og talte til sine 12 utvalgte disipler, lærte dem nøye gjennom muntlig formidling av Guds ord, men han stoppet også opp og talte til store folkemengder.  Han nyttet ulike redskaper, som båter og bilder hentet fra virkeligheten, og han levde ut det han formidlet.  Han sa ikke at man ikke skulle kaste stein på noen, for så og gjøre det i neste øyeblikk.  Jesus levde det han formidlet, og det trenger vi i dag å tenke på.  Dette mener jeg vi skulle pratet om, og jeg tror det er et økende fokus på dette i enkelte menigheter i dag.  Å formidle hvordan Jesus levde, og ta lærdom av dette til bruk i egen tjeneste er svært viktig.  Desverre opplevde jeg i Norge at mange bedehus primært fungerte som ”rasteplasser.”

Med dette mener jeg å ha opplevd en møtekultur der man møttes for å høre de samme tekstene som tidligere var formidlet, og med samme konklusjon som før - at man er en synder, men samtidig kjøpt fri ved Jesu seier over døden.  Det er nåde, og selve grunnlaget for vår tro og det er utrolig viktig å glede seg i, men det er også ”melken” i våre liv som troende.  Jeg er ingen spesialist på ernæring, noe min lillesøster vil si seg hjertens enig i, men om jeg forsøker å tenke på min yngste datters hverdag gir bilde med melk mening, for hun, som kun er fire måneder lever kun av melk.  Hun vokser på denne melken, og hun vokser raskt.  Likvel må hun etterhvert få mer solid føde.  Hun må senere spise grøt, så potet og snart blir det grovbrød med leverpostei, om vi bare hadde fått tak i det siste her til lands.  Poenget er at etterhvert som vi vokser må vi ta til oss av mer føde enn bare melk, i alle fall om vi vil vokse – og jeg tror dette kan gjelde i våre liv som etterfølgere av Jesus også, som kristne.  Som disipler.

Jesu fortellinger, Guds ord, er føde for sjelen og det er grunlaget for vår åndelige vekst, og vekst som medmennesker.  Det er også føde for vår tjeneste for andre.  Vår misjon.

I boken ”Truth that sticks” samenligner forfatteren sin menighet med et business foretak, en bedrift.  (Ikke bland Gud og mammon tenker jeg fort, men det er ”melken” som slår inn.  Heldigvis tror jeg at jeg er på vei over i et annet stadium en bare å leve på melk).  I en bedrift vil man spørre etter resultater.  Man vil være opptatt av om bedriften gir klingende mynt i kassen.  Ekspansjon vil naturlignok også være noe å spørre etter.  Om målgruppen treffes i henhold til overordnet strategi er et annet moment.  Det er viktige spørsmål og danner grunnlag for en nærgående og nødvendig evaluering.  Hva med menigheten?

Er min forsamling, eller menighets fremdrift i henhold til de avtalte planer og strategier (om vi har noen slike i det hele tatt)?  Vinner vi mennesker, eller er vi fortsatt en god og trygg ”rasteplass” for de etablerte medlemmene?  Våger en forsamling stille spørsmålet til seg selv: ”Hvor mange nye har vi tatt imot i vår forsamling det siste året?” og dersom spørsmålet ikke kan besvares fordi at svaret er null, bør vi snarest stille et nytt spørsmål: ”Hvorfor har vi ikke vunnet noen nye dette året?”  Det brutale svaret er nok ikke at Den Hellige Ånd har glimret med sitt fravær og kall til mennesker, men at vi som forsamling ikke har kommet lengre en at vi koser oss med vår egen ”melk” og er mer opptatt av oss selv og vår komfort en å gjøre det Jesus ba oss om å gjøre, nemlig å ”gjøre disipler.”

I et Utsyn, for lenge siden, sto en artikkel der et ektepar på ferie hadde oppsøkt en NLM-forsamling på feriestedet.  De hadde gått inn i møtelokalet, helt sikkert møtt mange blikk, gått ut av møtelokalet og alt hadde skjedd uten at noen hadde tatt kontakt og vist interesse for de besøkende.  Dette er for meg en alvorlig indikator på at noe er galt, og det får meg til å stille spørsmålene: Kan vi forvente vekkelse når vi på bedehuset ikke er beredt til å ta imot nye mennsker?  Skal vi virkelig forvente at mennesker utenfor vår kristne ”bedehusboble” selv skal kontakte oss, og er det i tilfelle i samsvar med hva Jesus gjorde?  Joda, Jesus tok imot mennesker om natten, som kom til ham fordi de var redde for å bli sett i samtale med Jesus, men møtte ikke Jesus et flertall av mennesker om dagen, og tok han ikke selv kontakt med mennesker.  Og er vi Jesus?

Disippelskap handler for meg om å leve som Jesus og om å gjøre som Jesus har befalt.  Det står noe om forholdet mellom elev og lærer i Bibelen, i Lukas 6, 40.  ”Jesus vil at vi skal gjøre disipler, som han gjorde.  Det var hans tjeneste, og det er vår tjeneste.  Dersom vi følger Jesu eksempel vil vi naturlig drive disippelgjøring som Jesus gjorde” (fritt oversatt fra Truth that Sticks side 127).

En konsekvens av å leve sitt liv i troen på Jesus er å lære av Jesus og dermed også følge hans kall, og kallet er soleklart; Gjør disipler!  Ikke bare på bedehuset, i nærområdet eller i eget hjemland.  Gud er ikke særlig passiv.  Han sendte sin sønn fra himmel til jord, et godt stykke vei – tenker jeg, for å drive aktiv tjeneste – misjon, og Gud er ikke mindre radikal i sin befaling til deg og meg.  Han sier: ”Gå derfor ut og gjør ALLE folkeslag til mine disipler” Matteus 28, 19.  Det står ikke så mye her om å opprettholde ”koseklubben” på bedehuset eller i kirken.  Dette handler om direkte handling, beodret av Gud slik at enden kan komme (se Matteus 24, 14).

Hva tenker vi om tjenesten for Gud?  Tenker vi at tjenesten Jesus hadde var et engangsforetakende der Gud sendte og Jesus lystret ordren?  Tenker vi at det er godt å vite at vi selv fikk del i Jesu nåde som en følge av det oppdrag han gjorde for sin himmelske Far?  Jesus sier til sin Far, om sine disipler at ”likesom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden” (Johannes 17,18).  OK.  Det er sant, men det var om de tolv Jesus sa dette.  Er det rett?  Om det stemmer bør jeg komme hjem fra dette landet fordi det er ikke gitt meg i oppdrag fra Gud å dele Jesus med andre.  Jeg håper det høres like ”sprøtt” ut for deg som det gjør for meg.

Jesus sa at om vi elsker ham, så følger vi hans befaling, les Johannes 14, 21.  Elsker vi Jesus?  Gjør vi disipler?

Jeg skal går gjennom boken ”Truth that Sticks” igjen og håper jeg kan lære enda mer om hvordan jeg kan formidle Jesus med andre.  Jeg trenger det, og jeg er sikker på at Gud vil jeg skal lære mer, slik at jeg er klar når Gud sender noen til meg, eller jeg møter noen som Han vil møte gjennom meg.  Det gjelder å være forberedt.

”Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi hemmelighet.  For det er for dens skyld jeg er i lenker.  Be om at jeg kan åpenbare den ved å tale som jeg bør.  Omgås i visdom med dem som er utenfor.  Kjøp den laglige tid.  La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver” – Kolosserne 4, 3-6.

Identitet

Jeg er født og oppvokst i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og kjenner at jeg blir mer og mer glad i organisasjonen.  Årsaken er at NLM har så sterkt nedskrevet fokus på å nå de unådde med evangeliet.  NLM har en klinkende klar visjon, Verden for Kristus, og jeg kjenner ikke til andre trosbaserte organisasjoner i Norge som er like radikale.  Visjonen til NLM skal si noe om hvem vi er, hva vi gjør og hva vi vil, men jeg synes det virker som om visjonen begynner å miste fotfeste i enkelte miljøer i Norge.  Kanskje også på feltene?

For, om vi på mindre steder i Norge blir mer opptatt av vår egen identitet enn at vi skal vinne nye for Kristus, tror jeg begynnelsen på slutten er iverksatt.  Om vi tror et arbeid, på et sted hvor også andre trosbaserte organisasjoner har sine samlinger på samme hus, kan sidestilles og drives alene – tror jeg vi gjør en grov feil.  Dette finnes det nok eksempler på, og kanskje finnes også eksempler mot mine tanker, og om så er tilfelle tar jeg av meg hatten for at visjon og identitet på slike steder fører til at mennesker kommer på møter, tar imot Guds nåde og at misjonærer sendes ut (fra bedehuset, ikke nødvendigvis til andre land, men klart en bonus).

På steder der forsamlingshuset er eid av flere organisasjoner, og hvor det fra flertallet ønskes samarbeid, kan jeg ikke forstå hvorfor vi i NLM skal stå på sidelinjen.  At vi på død og liv skal ha noe eget, noe som vi kan kalle NLM.  Årsaken er at jeg ikke ser noen fremtid for NLM på et slikt sted.  Jeg er ikke i tvil om at NLM på slike steder, om noen år, vil være uten arbeid i det hele tatt på forsamlingshuset.

Det gjelder å følge med i timen!  Jeg er veldig glad for at NLM har prinsipper og regler.  At vi er stolte av vår historie og visjon og at vi har identitet, men historien ønsker vi vel skal fortsette?  Det er lov å stille spørsmål til samarbeid på tvers av organisasjoner, og det er viktig med klare grenser i forhold til hva som er ønskelig og ikke i et samarbeid.  Dette går det an å prate om, og kanskje til og med diskutere, men det bør ikke være uprøvd.  Å bli invitert til et samarbeid er et ønske fra noen om at vi fra NLM skal bidra med noe, sannsynligvis vår identitet og visjon, for at det eksisterende arbeidet skal bli sterkere lokalt.  Jeg skulle ønske det fantes historier som forteller at det var vi fra NLM som noen steder inviterte andre til samarbeid, men dem har jeg ikke hørt.  Finnes de?

For noen år siden arbeidet jeg som ungdomsarbeider på et sted der NLMs lokale ledere hadde inngått et samarbeid med to andre forsamlinger (ei kirke og en annen trosbasert organisasjon).  Målet var å spre budskapet om Jesus som verdens frelser til ungdommene på stedet.  Det var et brennende ønske fra alle parters ledere om at tenåringsarbeidet og ungdomsarbeidet måtte styrkes, for ingen hadde et sterkt arbeid av denne typen.  Hva skjedde?  Ledere ble enige om hva som var målet, for alle ønsket det samme.  Sted for møter, ønsker for samlingene og enkle rapporteringsprinsipper ble vedtatt og så startet arbeidet.

For en periode var arbeidet svært fruktbart.  Vi møtte svært mange tenåringer og ungdommer.  Vi fikk veldig mange i tale og mange kom regelmessig på møter der fokuset var Jesus, i en ramme som var formet av tenåringene selv.  Jeg mener enda jeg var med på noe som kunne skapt ei tryggere fremtid for NLM, for arbeidet var preget av rauset slik at målet kunne nås.  At det til tider var flere tenåringer med bakgrunn fra andre organisasjoner og kirker spilte ikke så stor rolle, for målet var viktigere enn organisasjonens navn samt at vi var enige om at NLM, det var meg.  En av de lokale NLM lederne sa det slik: ”Det er du som er NLM for ungdommene!”  Klokt sagt, og det stemte.

Hva ville NLM fått bety for tenåringer og deres foreldre på dette stedet om NLM ikke hadde blitt med i samarbeidet?  Hva ville dette sagt om NLMs visjon?  Ville vi blitt sett på som en radikal misjonsorganisasjon med et brennende ønske om å nå Verden for Kristus?  Eller ville det blitt stilt mange spørsmål om vår reelle identitet?  Hva jeg mener tror jeg er åpenbart.  Man bygger ikke identitet og et bærekraftig arbeid av alltid å være seg selv nok.  Tvert imot tror jeg vi graver på vår egen grav om vi ikke tar imot invitasjoner der vi får være med å prege et stor, felles arbeid.  Jeg har ingen tro på at min NLM tilhørighet vil gi meg en fordel når jeg kommer til himmelen, men jeg får av og til følelsen av at noen tenker slik.

På lokale bedehus hvor flertallet av eierorganisasjonene har en indremisjonshistorie mener jeg vi må gjøre alt vi kan for å få inn vår visjon.  Det har blitt meg fortalt at det på enkelte steder er et ønske om at NLM skal bidra mer i fellesskapet på bedehuset fordi de andre ønsker mer av det som er NLMs styrke, nemlig ytremisjon.  Hvordan kan en si nei til slikt, og ustraffet?  NLMs regionale ledere bør komme på banen og oppfordre til samarbeid.  Det er på tide å se fremover, ikke hvile på en historie fra en tid der både ung og gammel hadde et sterkere forhold til sin organisasjon.  Nå må vi se på visjonen.  Vi må igjen våge å være radikale, for vi skal ikke vinne mennesker for NLM, men for himmelen.

På de ulike felter hvor NLM har sin tjeneste kan det kanskje noen ganger slå ut motsatt.  At det inngås samarbeid uten at en har tenkt grundig gjennom hvordan ens identitet, visjon og mål kan opprettholdes og nås.   Som ansatt ett eller annet sted vil det være smart å følge arbeidsgiverens instruks og regler.  Slik er det også for meg, i NLM.  Jeg kan ha mange tanker om ulike saker, og de kommer kanskje for klart frem her, men likevel ønsker jeg å være lojal mot min arbeidsgiver.  Så lenge det ikke plutselig skulle gå på bekostning av min tro, at jeg ble bedt om å tro på noe jeg ikke kunne.

Å samarbeide på tvers av denominasjoner er bra, så lenge vi har et kart å forholde oss til i forhold til enkelte teologiske emner – som jeg ikke frykter, men som kan føre til at fokuset i samarbeidet ikke lenger er i samsvar med det som var planen.  Om vi samarbeider med ulike organisasjoner må vi også være oss bevisst vår identitet, for det lurer mange utfordringer der ute.  Gode erfaringer og mange års rutine kan få for mye fokus i forhold til reelle fakta om arbeidets mål.  Kan jeg, for eksempel, som utsending for NLM gå god for et prosjekt der målet er nådd om levestandarden på prosjektstedet ble forbedret etter endt prosjektperiode?  Eller bør jeg si at prosjektet kun er halvgått, om ikke den åndelige situasjonen på prosjektstedet også var forandret?

Mitt svar er at det er svært mye enklere å lindre legemlig nød enn åndelig, for vi har ikke en kamp kun mot det synlige.  Den åndelige kampen vil merkes når vi ser på målet og fokuserer vår tjeneste på å nå verden for Kristus.  Vi vil kjenne kampen i oss selv og rundt oss.  Det er lettere å gå til et område hvor motstanden vil være mindre, men sjelden tror jeg det er Guds valg for oss, selv om vi også ser de mange gode argumentene for å gå til slike områder.

Identiteten vår skal være preget av et ønske om å gjøre det vi tror på.  Derfor må vi ikke bli navlebeskuende i hjemmearbeidet, og ei heller ukritiske i ytremisjonsarbeidet.  Er min tanke!

"Norske kristne er feige hjemme"

Fikk oversendt en artikkel hentet fra Vårt Land (VL), publisert 18. januar, som handler om hvor feige vi er som jobber som misjonærer og kristent bistandspersonell i utlandet.  Spesielt når vi kommer hjem til Norge.

Olav Øyhus er bistandsekspert og virker til å ha erfaring på det han prater om.  Selv kjenner jeg meg igjen i noen av beskrivelsene og er derfor glad at han tar opp emnet, for vi trenger en kraftig oppvekker.  Når det er sagt mener ikke jeg at vi som har tjenestegjort i utlandet selv skal være ansvarlig for avkristningen som skjer i Norge, noe må også tas på kirkens kappe, og kristnes som bor permanent i Norge.  Det er for lettvint å klandre misjonærer og bistandsarbeidere, men det er jo godt å ha noen å kaste skylden på.

Da vi kom hjem gledet vi oss til og bare kunne finne ”roen” i vår menighet hjemme.  Etter å ha gitt mye av seg selv og sine erfaringer og tanker var det godt med en etterlengtet pust i bakken på bedehuset – også der en slapp å gi, bare bli fylt opp.  Om Øyhus´ tjeneste for Kirkens Nødhjelp kan jeg ikke uttale meg for mye, men jeg har møtt personell fra den type organisasjoner som ikke akkurat verken gir mye av seg selv utad, eller bruker mye tid på kultur og spårkopplæring i sitt tjenesteland til å kunne bruke tid utenfor ”kontortiden” til tjeneste.  Disse vil jeg tro har mer overskudd ved hjemkomst, men uansett – det blir bare ett lite argument for å gi misjonærer og andre tid til å samle krefter etter hjemkomst, samt tid til å komme inn i samfunnsrytmen.

At bistandsfolk og misjonærer besitter store resurser tror jeg nok.  Også resurser som kan brukes i Norge, og jeg tror kirken, trosbaserte organisasjoner og staten kunne blitt flinkere til å utnytte denne type resurser, men jeg vet ikke hvordan.  Det jeg derimot har litt kjennskap til er viktigheten av å bygge relasjoner.  Øyhus sier hjemvendte misjonærer er feige fordi de ”lukker seg inne i ”den kristne boblen” de er vokst opp i.”  Dette kan fort stemme, men viktigheten av å bygge relasjoner etter å ha kommet hjem etter flere år i utlandet er viktig – men det rettferdiggjør ikke oppfatningen av at kallet til å nå mennesker som ikke er frelst blir lagt igjen på flysetet fra tjenestelandet i Asia, Afrika eller Sør-Amerika.

Jeg møtte en kirkeleder fra Nigeria for noen år siden og han gav meg noe å tenke på, som den gang var i ferd med å gjøre meg klar til første periode i utlandet.  Kirkelederens svar på om hans kirke hadde misjonærer var følgende: ”Vi har ikke nigerianske misjonærer, fordi vi ikke har økonomi til det, men utenlandske misjonærer som reiser hjem fra Nigeria sender vi hjem med historier fra vårt land, samt kallet til også å være misjonærer i sitt hjemland.”  Dette ble en tankevekker for meg, og jeg vil gjerne være en utsending fra Indonesiske kristne når jeg kommer tilbake til Norge.

Som kristen, enten en jobber direkte gjennom utviklingsprogrammer eller kirker, må man være bevisst på sin oppgave.  Programmer skisserer retningslinjer for et prosjekt, men endrer ikke den store oppdrag giverens (Gud) kall til tjeneste.  Samme hva prosjektet heter eller gjør skal kallet til å dele evangeliet ligge ved.  Derfor er jeg glad vi slipper å tenke på Norad her til lands, for Norad og til dels Bistandsnemda ønsker at vi ”legger oss på rygg” for sekulariseringen og politikkens ureligiøse fremdrift.  Et prosjekt kan ikke være eller bli religiøst nøytralt, mener jeg.  Jeg vil prege prosjektet, og dermed mine kristne verdier, like mye som en ”Noradprosjektarbeider,” eller liberal organisasjons personale vil fronte holdninger og verdier som like ofte kolliderer med lokal tradisjon og kultur i landet en tjener.

Dette ble mye, om mangt, men det er godt å dele tanker.  Jeg takker Olav Øyhus for innspill som trigget min refleksjon over emnet, og håper jeg som kristen tar kallet til å gjøre disipler på alvor samme hvor i verden jeg måtte befinne meg.  Tiden vi lever i krever tøffere påstander og solid ryggrad i møte med sekularisering av både kirke og stat.  Kanskje kan en misjonær eller kristen bistandsarbeider (om det er noe forskjell på disse) bistå i debatten med bakgrunn fra sin utenlandstjeneste, hvem vet – men det viktigste blir uansett å leve ut det en sier.  Alt annet er feigt!