For meg er begrepet kjent, og jeg har ofte brukt det, spesielt i Norge. Men her, hvor jeg lever nå, i Indonesia, bruker jeg det sjednere. Grunnen er at det forbindes med noe som flertallet i dette landet ikke vil ha noe av. Derfor kaller jeg det for tjeneste, og tenker om uttrykket at det er like innholdsrikt som overskriften.
Hvor kommer så dette fra? Denne tjenesten? Da jeg nylig talte over emnet til 200 ungdommer, langt inne i de Indonesiske skoger, startet jeg med skapelsen. Gud skapte verden, og han så at alt var godt. Gud likte det han så, men djevelen lurte seg inn med sine fristende ord og sa; ”har Gud virkelig sagt?” Han fristet, noe han er #1 på. Og Adam og Eva lot seg friste. De åt av frukten på det forbudte tre og deres øyne ble åpnet. De så at de var nakne, og de fikk kjennskap til rett og galt. Samtidig sto de også for historiens første ”skillsmisse”. Gud ble nemlig vred og skilte seg fra sin ypperste skapning.
Men Gud elsket likevel menneskene, og han hadde, og har, et inderlig ønske om at alle som lever skal søke ham, og bli kjent med ham, ta i mot ham. Derfor måtte noe gjøres, og Gud ble menneske. Sønnen, Jesus, kom til jord og ble et menneske. Han fornedret seg. Ble som meg, og deg. Likevel sluttet det ikke der, for Sønnen hadde et oppdrag. Han var kommet for tjene.
Skulle gjerne vært i rommet da Jesus vasket sine etterfølgeres sure, og støvete bein. Det kan ikke ha vært mye kjekt. Selv slaver på den tiden kunne be om å slippe å vaske andres føtter, men Sønnen gjorde det av fri vilje, for han var kommet for å tjene. Peter forsto det ikke og nektet, men fikk, etter noen direkte ord fra Jesus fart på sakene og ønsket at både hode og armer skulle vaskes.
Jesus gikk så i døden. Fornedret til døden, ja døden på et kors. Ble forbannet, for forbannet er hver den som henger på et tre. Ble torturert på det groveste. Hvorfor? Fordi Gud elsker meg! Fordi Gud ville ikke at hans ypperste skapning skulle leve uten kontakt med Skaperen. Fordi han ville at alle skulle få mulighet til å komme til seg. I evigheten.
Det største forbilde jeg kan ha på tjeneste er Sønnen. Han kom, tjente og gav alt for meg. Dette er jeg glad jeg har fått se litt av, og det utfordrer meg. Det utfordrer meg til tjeneste, for jeg tror ikke jeg kan kalle meg kristen uten å tjene. Er jeg for krass? Er jeg for radikal? Er jeg en streber, en som tror at en må gjøre seg fortjent til å evigheten? Det er jeg ikke kan jeg si med hånden på hjerte. Det jeg derimot er, er en frelst synder som trengte å bli tjent og som ser på gaven, eller nåden om du vil, som et kall, eller en ordre om selv å tjene andre.
For, som jeg hørte en kamerat av meg si i en tale forleden dag, det er mange mennesker i dag som sitter i trær. Kanskje du tenker at nå har det virkelig ”rablet” for karen (altså meg), men se for deg overtolleren Sakkeus. Han var en rik, men foraktet mann. Det står i Bibelen om ”tollere og syndere”, altså var det noe spesielt med dem. Kanskje noe spesielt ille – noen jeg burde holde meg langt borte fra, men det gjorde ikke Sønnen. Han kom inn i Jeriko, gikk bortover veien, og som om det skulle være det mest naturlige av alt på denne jord, stoppet han opp under Morbærtreet hvor overtolleren Sakkeus satt og så sier han; ”Sakkeus, kom ned!”
Hva gjør så Sakkeus? Han klatrer ned. Han hører på Sønnens ordre. Det var nok tross alt ikke hver dag at noen ville ”gjeste hans hus”, men det ville Sønnen. Det som så skjer er at Sakkeus bekjenner sine synder og gjør opp for seg. Forlatelsen fører til handling, og ”frelse ble det hus til del.”
Går Jesus rundt på jorden i dag? I sin kjortel og sine sandaler? Nei han gjør ikke det, men han gjør det likevel. Snålt. Han gjør det vi meg. For jeg vil være en tjener. Jeg har fått tilgivelse av Sønnen for alt det syke jeg har gjort, og tenkt. Og jeg er blitt beordrett til å tjene. Jeg er sendt for å gjøre som Sønnen gjorde, da han stoppet under Sakkeus sitt tre og bad ham om å komme ned. Jeg skal være den som møter mennesker som Sønnen møtte dem.
Jeg skal ikke, og kan ikke ta på meg kappen som frelser, for det har jeg ingenting med, men jeg finner stor trøst i Paulus sine ord om å så, og om å vanne, men at det er Gud som gir vekst. Mennesker som sier de har frelst noen må jeg be om å forklare seg for meg, for jeg tror ikke vi kan gjøre det, men vi kan være redskaper for Ham som kan, og jeg tror at Den Hellige Ånd vil vise oss, og forklare for oss hva som skjer med mennesker vi møter, om han vil.
Det viktige er hva responsen min er på det faktum at jeg er frelst av nåde. Ikke har jeg gjort meg fortjent til nåden, ikke har jeg levd et liv som skulle tilsi at den var naturlig for meg, men jeg er likevel blitt vist nåde – og i rikelig mål, det vet jeg. Problemet mitt er at jeg ikke alltid tjener som jeg burde, selv om jeg vet at det er slik jeg bør respondere på nåden. For den er ikke kun for meg.
En kar sa en gang til meg at om en tar ”misjon” bort fra Bibelen, sitter en igjen med to tomme permer. Det er mye sant i det utsagnet har jeg kommet frem til, men jeg har hørt andre fnyse av det. Det som er viktig å skjelne, tror jeg, er at noen mennesker har ulikt syn på hva det vil si å tjene. Noen tenker at tjeneste er å reise ut av hjemlandet, få seg et visum i et fremmed land, lære nye språk, kjøre Land Cruiser og tale under akasietrær. Dette er en del av tjenesten, men det er ikke hele tjenesten. Kun noen få, om jeg sammenligner med antall kristne mennesker, er kalt til å reise ”utenlands”, men det betyr ikke at de resterende kan sette seg i godstolen og glede seg over de som tjener ”der ute.”
De som ikke er kalt til å reise utenlands skal tjene hjemme. Martin Luther, en ganske kjent tysker, sa at du skulle ”tjene der du er.” Med andre ord skal du tjene hjemme, om du ikke reiser ut for å gjøre det. Personlig har jeg blitt anfektet av tanken om å reise ut, for jeg vet hvor sårt Norge trenger tjenere, men samtidig så er det jo bedehus omtrent på hver kvadratkilometer i vårt land, så det burde være nok av tjenere. Fult så heldige er ikke folket i dette landet, selv om det er også her er mange som tjener. Også nasjonale.
Gud ønsker å tjene deg. Han ønsker å bruke tid sammen med deg. Han kom for å søke det som var fortapt, og han fant deg (om du er kristen, ellers venter han på deg). Gud ønsker et nært forhold til deg. Ikke prøv å fortell meg at du ikke liker å være nær den du elsker. Jeg har nylig lest ei bok som heter ”Crazy Love” av en sann tjener fra USA (Francis Chan). Boka bør være pensum for alle troende. Det jeg har lest, tenkte jeg ikke ville få særlig betydning for meg i mitt liv, men måten jeg uttrykker meg på nå er en følge av at jeg har blitt hjulpet til å se noe som jeg ikke så helt klart tidligere. Nemlig at Gud elsket meg så høyt at han sendte Sønnen til helvete for min skyld, men Sønnen stod opp fra de døde, for opp til himmelen og sitter ved Guds den allmektiges høyre hånd.
Den kjærligheten jeg har for min kone kan ikke sammenlignes med Guds kjærlighet til meg, og jeg har merket i det siste at jeg vokser i kjærlighet til Gud. Jeg vet det er rart at en voksen, norsk mann ordlegger slik – for vi er helst vant med at det er amerikanere som bruker slike fraser, men jeg kommer ikke på noe bedre. Ei heller på norsk.
Å forsøke å leve sitt liv i etterfølgelse av Jesus, være disipler, eller tjenere for Gud, handler om tjeneste. Derfor kan vi ikke ta bort fra Bibelen det faktum at vi skal tjene, for da tar vi bort hva Jesus selv kom for å gjøre. Hva han gjorde!
Tjener du?
No comments:
Post a Comment