Teologi

Jeg skal ikke påberope meg å ha noe særlig kunnskap om teologi, men har vært innom faget. Etter endt bibelskole sto det enda klarere for meg at jeg skulle reise ut som utsending til et annet land. At jeg ikke hadde noen praktisk bakgrunn, med tanke på tidligere skolegang, førte til at jeg søkte på fireårig studie med tanke på min fremtidige tjeneste. Personlig kunne jeg helst tenke meg å gå ett år ved Fjellhaug, på det som kaltes Kombi-kurs – et kurs for dem som skal ut og som har praktisk yrkeserfaring og utdannelse.

Jeg tok kristendom grunnfag, mellomfag og noen andre emner, deriblant missiologi. Gresk var jeg også innom, og selv om jeg kjenner flere som har hatt glede av å kunne lese Novum Testamentum, har det aldri vært et behov for meg. I mine tanker føyde det seg i rekken av fag som jeg ikke helt greide å se viktigheten av i forhold til min tjeneste blant andre folkeslag.

La meg raskt bemerke at jeg forstår at flere og flere land, hvor NLM har sin tjeneste, krever av utenlandske arbeidere til landet at de har godkjente papirere, og høyere utdanning, men jeg vokste delvis opp i bushen, noen år i alle fall, og hørte aldri noen som spurte utsendingene, de voksne, om betydningen av ord på gresk, ei heller andre emner innen teologien for den saks skyld. Det jeg ville, og kjente meg kalt til, var å være et medmenneske blant mennesker som trengte et møte med frelseren. Helst ute i bushen, blant mennesker som levde totalt forskjellig fra det samfunnet jeg kom fra i Norge.

Derfor ble det til at jeg i de ulike timer på Fjellhaug stilte meg selv følgende spørsmål: ”hvor relevant er dette for min fremtidige tjeneste?” Det skal også legges til at jeg på dette tidspunktet ikke var plassert i noe misjonsland, og som student ved Fjellhaug, i kristendom grunnfag, var jeg heller ingen misjonskandidat, men jeg skulle likevel ut, det visste jeg.

Når så time etter time, år etter år ble brukt på gjennomgang og innføring i ulike teologers tanker og retninger, kjente jeg at jeg ble mer og mer avslappet i forholdet til min fremtidige tjeneste på et eller annet misjonsfelt. Teologi var ikke det jeg ville høre om. Jeg lengtet etter praktisk innføring i andres kultur, hvordan møte mennesker fra andre kulturer. Hvordan bruke kulturelle synspunkter til å spre verdens beste budskap. Hvordan kombinere ord og gjerning, gjennom ulike prosjekter. Slikt var jeg opptatt av, og ønsket å lære mer om, men slikt hørte jeg så og si aldri noe om i studietiden. Ei heller de oppsatte besøkene til klassen vår, av misjonens ledelse, hvor vi skulle få høre om behovene for fremtiden og hvordan arbeidet ved de ulike feltene ble lagt opp ble det noe særlig av. Vi klaget på dette, men til ingen nytte. Hadde det ikke vært for studentenes egen innsats på området hadde vi knapt fått noen informasjon utenfra. Hvor riktig var det – på en misjonshøyskole?

Hvordan det er i dag vet jeg ikke, men ryktene jeg hører er ikke særlig oppmuntrende. At det også fokuseres stadig mer på teologi og diverse grader innen teologi synes jeg også er alt annet enn bra, men jeg vet mange vil være uenig med meg. Greit nok.

Kombinasjonen av å være en ytremisjonsorganisasjon og en teologisk høyborg tror jeg på sikt vil være dårlig, om en tenker rekruttering til ytremisjonsarbeidet, og kanskje også til tjeneste i misjonsmarken Norge. Personlig tror jeg at fokuset på teologi, som jeg selv opplevde på Fjellhaug, gjør at stadig flere blir hjemme. At stadig flere forblir misjonskandidater. At feltene gleder seg over fremtidige nye utsendinger, men at de blir skuffet fordi ”teolgien” enten tok dem (at de vil studere enda lenger, fordype seg innen bestemte teologiske emner og så forbli i Norge som høyskolelærere eller kanskje også som prester/pastorer et eller annet sted), eller at de kanskje fikk så lite utadrettet opplæring at de ikke ser seg skikket til å reise ut. I begge tilfeller har teologien skapt et problem for de mange unådde utenfor norges grenser, og kanskje også i Norge.

Ironisk nok er jeg glad for papiret jeg har fra Fjellhaug, for det har vært med å gi meg oppholds- og arbeidstillatelse i Indonesia. Uten graden jeg fikk etter Fjellhaug kunne jeg ikke ha kommet inn i dette landet som utsending og tjener. Det skal legges til at vi først var plassert i Vest-Afrika, og jeg er ikke sikker på hvor høyt det vektlegges der at utlendinger som skal tjene i landene har høyere utdanning. Slik jeg forstod det, og opplevde det under vår praksistur til Mali, var det lite jeg ville hatt brukt for mine papirer fra Norge.

Det jeg derimot fikk bruk for, både på studieturen og nå, er kunnskapen om andre religioner for den kommer godt til nytte i samtaler med ulike personer jeg møter. Ikke slik å forstå at vi diskuterer teologi, men det er godt å kjenne til hva andre mener i forhold til min tro på Jesus.

Kanskje er jeg for pragmatisk. Kanskje tenker jeg kun på én enkel side av det å være utsending og tjener. Kanskje jeg også burde se på den siden som tilsier at jeg kanskje vil kunne få meg jobb hjemme med mine papirer. Det har vist seg å ikke holde mål for min del, for jeg har ikke hørt at verken NLM, Hero AS eller Gjesdal kommune la vekt på mine papirer, min utdannelse. Det som ble vektlagt var min personlighet og erfaringer. Om jeg var skikket til en stilling eller ikke. Bekreftelsen på at jeg har en grad innen teologi hjalp meg knapt til å få høyere utbetalt lønn. Knapt.

Et annet aspekt som jeg gjerne skulle likt ble diskutert er hvor mye godt teologien egentlig gjør. Selv ser jeg ikke stort annet enn skiller. Vi har så mange retninger innen kristendom, så mange denominasjoner, at det er til å bli svimmel av, og alle påberoper seg å ha den rette teologi. Den rette tolkning av ulike emner, som for eksempel dåp. Det har lett for å gå så langt at vi lager både A-, B-, C- og D-lag innen den kristne tro, for mann klassifiserer hverandre etter hvordan andre står i forhold til vår egen teologi.

I Indonesia er dette ganske så synlig. Om noen spør hvilken kirke jeg går i svarer jeg, som det er, at jeg hyppigst går i Wesley Methodist Church i byen hvor vi bor. ”A-ha” svarer folk da, ”du er metodist.” ”Nei, jeg er lutheraner” svarer jeg, og min samtalepartner blir stående som et levende spørsmålstegn. ”Hæ!”

Jeg går i kirken der jeg går fordi undervisningen er på engelsk. Fordi det er lettere for meg å forstå i sin helhet en Indonesisk. Også fordi mine barn går på engelskspråklig skole og både fruen og jeg ønsker at de skal få med seg noe av det som sies. Jeg husker ikke fra studietiden hva som er forskjellen på en metodist´s teologi og en lutheraner´s, og kanskje blir jeg kalt hjem til Norge for å skrive dette, men det bryr meg ikke så veldig mye – at jeg ikke husker forkjellen altså, å bli hjemsendt ville være forferdelig. Det som er viktig for meg er at jeg kjenner ham som har kalt meg, nemlig Jesus. Det er langt viktigere for meg å vite mest mulig om Jesus enn å vite hva Martin Luther måtte mene om det ene eller det andre.

I Indonesia skulle jeg likt at protestantiske kirker ble litt mer som de karismatiske, for de karismatiske menighetene er mer levende. De er mye mer opptatt av å spre Jesus enn å spre sin teologi, selv om det nok også forekommer. De snakker skjeldnere om teologiske emner enn en lutheraner gjør. En fra Maranathakirken i Indonesia er oftere ute for å dele sin tro, gjennom ord og gjerning, en en lutheraner. Lutheranerne og flere av de andre protestantiske kirkene her i landet har sine utadrettede komitéer, men de forblir komitéer. De går ikke ut, selv om de har fine plakater som sier hva de skal gjøre der ute. Teologien har, i mine øyne, gjort dem mer innadvendt og firkantet enn våre søsken fra andre denominasjoner. Dette er rart synes jeg. Hvilke briller bruker de, de mer karismatiske (kanskje), når de leser Skriften, som ikke lutheranerne bruker?

Å høre forkynnelse om frigjøring fra synd og dom gjennom Jesu død og oppstandelse skulle gjør meg ivrig. Ivrig i tråd med det fantastiske faktum at en er frelst av nåde. Dette igjen fører til langt større iver etter å tjene – i det vi gjerne kaller karismatiske menigheter.

Ok. Jeg vet at det er saker og ting i de mer karismatiske menighetene som jeg ikke holder av, ta for eksempel deres lederskap, som i mine øyne ofte, og i alt for stor grad er bundet opp til én enkelpersons navn og stilling. Når menigheter ber om troskap og lojalitet til sin navngitte leder drar jeg i håndbremsen – for det kan fort bli farlig. For mye fokus på en person, som også er et frelst menneske, tar fort fokuset bort fra frelseren og det er galt. Rett og slett galt. Vi er ikke kalt til å følge mennesker, men Gud. I Norge har vi de senere år sett eksempler på kirkesamfunn som splittes fordi at fokuset var feil. Det blir som å bygge på sand. Når stormen kom, kollapset bygget.

Personer har også lett for å søke en teologi som vil godkjenne dennes private valg i liv og lære. Skummelt. Da blir vi også fort gjennstand for å velge bort frelseren til fordel for egen vinning og annerkjennelse.

Jeg er spent på hva Jesus vil si om teologiene når vi kommer til himmelen. En evangelist fra en baptistkirke sa engang at han trodde evigheten ville vare så lenge fordi Gud ville trenge så lang tid på å forklare for oss hvor feil vi egentlig tok, og hva som egentlig var tanken. Det var sakt i en spøkefull tone, men jeg tror han er inne på noe. Om vi som er frelst og som velger å gjøre som bibelen sier, som kristne gjør, heller hadde fokusert på å vinne mennesker for Jesus i steden for å krangle oss i mellom hadde flere fått møte Jesus og Jesus hadde kunnet komme raskere tilbake. På den måten kunne vi raskere fått oppleve herligeheten sammen med Gud.

Monn tro hva Jesus ville sakt om han kom en tur til verden nå? Han ville nok sakt det samme nå som for to tusen år siden; ”følg MEG så vil JEG gjøre dere til menneskefiskere!” Jeg tror ikke han ville bedt oss om å følge Martin (L), eller noen av de andre teologene som er opphavet til de mange ”splittelsene” i Guds menighet. Jesus ville bedt oss om å følge seg, gjøre som ham, tale om det samme som ham, tjene andre, dele med andre og peke på Gud.

Forskjellig er det å lære om andre religioners lære. Det er nyttig å bruke tid på å forstå andres gudsbilde, eller gudsbilder. Dette gir oss en innsikt i hvordan vi kan bruke det vi tror på, som står i Bibelen, til å samtale med andre slik at Den Hellig Ånd kan få overbevise vår tilhører om sin stilling i forhold til Gud. Den levende Gud. Til emner som dette tror jeg Fjellhaug skulle brukt mer tid, spesielt i forhold til dem som ønsker å bli utrustet til tjeneste for Gud blant andre folkeslag og med en annen tro.

Om en teolog leser dette, og da mener jeg en som har brukt mer tid på å studere teologi enn meg (noe som burde være enkelt), ser du nok at jeg ikke er fri mine teologiske briller jeg heller. Jeg er jo også formet gjennom mine år på jorden, gjennom mine foreldre og min tilhørighet til ei luthersk kirke og en luthersk organisasjon. Klart er jeg det, men jeg håper likevel jeg får satt noe på spissen gjennom mine tanker om teologi. Mye mulig det blir flere tanker senere også.