Identitet

Jeg er født og oppvokst i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og kjenner at jeg blir mer og mer glad i organisasjonen.  Årsaken er at NLM har så sterkt nedskrevet fokus på å nå de unådde med evangeliet.  NLM har en klinkende klar visjon, Verden for Kristus, og jeg kjenner ikke til andre trosbaserte organisasjoner i Norge som er like radikale.  Visjonen til NLM skal si noe om hvem vi er, hva vi gjør og hva vi vil, men jeg synes det virker som om visjonen begynner å miste fotfeste i enkelte miljøer i Norge.  Kanskje også på feltene?

For, om vi på mindre steder i Norge blir mer opptatt av vår egen identitet enn at vi skal vinne nye for Kristus, tror jeg begynnelsen på slutten er iverksatt.  Om vi tror et arbeid, på et sted hvor også andre trosbaserte organisasjoner har sine samlinger på samme hus, kan sidestilles og drives alene – tror jeg vi gjør en grov feil.  Dette finnes det nok eksempler på, og kanskje finnes også eksempler mot mine tanker, og om så er tilfelle tar jeg av meg hatten for at visjon og identitet på slike steder fører til at mennesker kommer på møter, tar imot Guds nåde og at misjonærer sendes ut (fra bedehuset, ikke nødvendigvis til andre land, men klart en bonus).

På steder der forsamlingshuset er eid av flere organisasjoner, og hvor det fra flertallet ønskes samarbeid, kan jeg ikke forstå hvorfor vi i NLM skal stå på sidelinjen.  At vi på død og liv skal ha noe eget, noe som vi kan kalle NLM.  Årsaken er at jeg ikke ser noen fremtid for NLM på et slikt sted.  Jeg er ikke i tvil om at NLM på slike steder, om noen år, vil være uten arbeid i det hele tatt på forsamlingshuset.

Det gjelder å følge med i timen!  Jeg er veldig glad for at NLM har prinsipper og regler.  At vi er stolte av vår historie og visjon og at vi har identitet, men historien ønsker vi vel skal fortsette?  Det er lov å stille spørsmål til samarbeid på tvers av organisasjoner, og det er viktig med klare grenser i forhold til hva som er ønskelig og ikke i et samarbeid.  Dette går det an å prate om, og kanskje til og med diskutere, men det bør ikke være uprøvd.  Å bli invitert til et samarbeid er et ønske fra noen om at vi fra NLM skal bidra med noe, sannsynligvis vår identitet og visjon, for at det eksisterende arbeidet skal bli sterkere lokalt.  Jeg skulle ønske det fantes historier som forteller at det var vi fra NLM som noen steder inviterte andre til samarbeid, men dem har jeg ikke hørt.  Finnes de?

For noen år siden arbeidet jeg som ungdomsarbeider på et sted der NLMs lokale ledere hadde inngått et samarbeid med to andre forsamlinger (ei kirke og en annen trosbasert organisasjon).  Målet var å spre budskapet om Jesus som verdens frelser til ungdommene på stedet.  Det var et brennende ønske fra alle parters ledere om at tenåringsarbeidet og ungdomsarbeidet måtte styrkes, for ingen hadde et sterkt arbeid av denne typen.  Hva skjedde?  Ledere ble enige om hva som var målet, for alle ønsket det samme.  Sted for møter, ønsker for samlingene og enkle rapporteringsprinsipper ble vedtatt og så startet arbeidet.

For en periode var arbeidet svært fruktbart.  Vi møtte svært mange tenåringer og ungdommer.  Vi fikk veldig mange i tale og mange kom regelmessig på møter der fokuset var Jesus, i en ramme som var formet av tenåringene selv.  Jeg mener enda jeg var med på noe som kunne skapt ei tryggere fremtid for NLM, for arbeidet var preget av rauset slik at målet kunne nås.  At det til tider var flere tenåringer med bakgrunn fra andre organisasjoner og kirker spilte ikke så stor rolle, for målet var viktigere enn organisasjonens navn samt at vi var enige om at NLM, det var meg.  En av de lokale NLM lederne sa det slik: ”Det er du som er NLM for ungdommene!”  Klokt sagt, og det stemte.

Hva ville NLM fått bety for tenåringer og deres foreldre på dette stedet om NLM ikke hadde blitt med i samarbeidet?  Hva ville dette sagt om NLMs visjon?  Ville vi blitt sett på som en radikal misjonsorganisasjon med et brennende ønske om å nå Verden for Kristus?  Eller ville det blitt stilt mange spørsmål om vår reelle identitet?  Hva jeg mener tror jeg er åpenbart.  Man bygger ikke identitet og et bærekraftig arbeid av alltid å være seg selv nok.  Tvert imot tror jeg vi graver på vår egen grav om vi ikke tar imot invitasjoner der vi får være med å prege et stor, felles arbeid.  Jeg har ingen tro på at min NLM tilhørighet vil gi meg en fordel når jeg kommer til himmelen, men jeg får av og til følelsen av at noen tenker slik.

På lokale bedehus hvor flertallet av eierorganisasjonene har en indremisjonshistorie mener jeg vi må gjøre alt vi kan for å få inn vår visjon.  Det har blitt meg fortalt at det på enkelte steder er et ønske om at NLM skal bidra mer i fellesskapet på bedehuset fordi de andre ønsker mer av det som er NLMs styrke, nemlig ytremisjon.  Hvordan kan en si nei til slikt, og ustraffet?  NLMs regionale ledere bør komme på banen og oppfordre til samarbeid.  Det er på tide å se fremover, ikke hvile på en historie fra en tid der både ung og gammel hadde et sterkere forhold til sin organisasjon.  Nå må vi se på visjonen.  Vi må igjen våge å være radikale, for vi skal ikke vinne mennesker for NLM, men for himmelen.

På de ulike felter hvor NLM har sin tjeneste kan det kanskje noen ganger slå ut motsatt.  At det inngås samarbeid uten at en har tenkt grundig gjennom hvordan ens identitet, visjon og mål kan opprettholdes og nås.   Som ansatt ett eller annet sted vil det være smart å følge arbeidsgiverens instruks og regler.  Slik er det også for meg, i NLM.  Jeg kan ha mange tanker om ulike saker, og de kommer kanskje for klart frem her, men likevel ønsker jeg å være lojal mot min arbeidsgiver.  Så lenge det ikke plutselig skulle gå på bekostning av min tro, at jeg ble bedt om å tro på noe jeg ikke kunne.

Å samarbeide på tvers av denominasjoner er bra, så lenge vi har et kart å forholde oss til i forhold til enkelte teologiske emner – som jeg ikke frykter, men som kan føre til at fokuset i samarbeidet ikke lenger er i samsvar med det som var planen.  Om vi samarbeider med ulike organisasjoner må vi også være oss bevisst vår identitet, for det lurer mange utfordringer der ute.  Gode erfaringer og mange års rutine kan få for mye fokus i forhold til reelle fakta om arbeidets mål.  Kan jeg, for eksempel, som utsending for NLM gå god for et prosjekt der målet er nådd om levestandarden på prosjektstedet ble forbedret etter endt prosjektperiode?  Eller bør jeg si at prosjektet kun er halvgått, om ikke den åndelige situasjonen på prosjektstedet også var forandret?

Mitt svar er at det er svært mye enklere å lindre legemlig nød enn åndelig, for vi har ikke en kamp kun mot det synlige.  Den åndelige kampen vil merkes når vi ser på målet og fokuserer vår tjeneste på å nå verden for Kristus.  Vi vil kjenne kampen i oss selv og rundt oss.  Det er lettere å gå til et område hvor motstanden vil være mindre, men sjelden tror jeg det er Guds valg for oss, selv om vi også ser de mange gode argumentene for å gå til slike områder.

Identiteten vår skal være preget av et ønske om å gjøre det vi tror på.  Derfor må vi ikke bli navlebeskuende i hjemmearbeidet, og ei heller ukritiske i ytremisjonsarbeidet.  Er min tanke!

"Norske kristne er feige hjemme"

Fikk oversendt en artikkel hentet fra Vårt Land (VL), publisert 18. januar, som handler om hvor feige vi er som jobber som misjonærer og kristent bistandspersonell i utlandet.  Spesielt når vi kommer hjem til Norge.

Olav Øyhus er bistandsekspert og virker til å ha erfaring på det han prater om.  Selv kjenner jeg meg igjen i noen av beskrivelsene og er derfor glad at han tar opp emnet, for vi trenger en kraftig oppvekker.  Når det er sagt mener ikke jeg at vi som har tjenestegjort i utlandet selv skal være ansvarlig for avkristningen som skjer i Norge, noe må også tas på kirkens kappe, og kristnes som bor permanent i Norge.  Det er for lettvint å klandre misjonærer og bistandsarbeidere, men det er jo godt å ha noen å kaste skylden på.

Da vi kom hjem gledet vi oss til og bare kunne finne ”roen” i vår menighet hjemme.  Etter å ha gitt mye av seg selv og sine erfaringer og tanker var det godt med en etterlengtet pust i bakken på bedehuset – også der en slapp å gi, bare bli fylt opp.  Om Øyhus´ tjeneste for Kirkens Nødhjelp kan jeg ikke uttale meg for mye, men jeg har møtt personell fra den type organisasjoner som ikke akkurat verken gir mye av seg selv utad, eller bruker mye tid på kultur og spårkopplæring i sitt tjenesteland til å kunne bruke tid utenfor ”kontortiden” til tjeneste.  Disse vil jeg tro har mer overskudd ved hjemkomst, men uansett – det blir bare ett lite argument for å gi misjonærer og andre tid til å samle krefter etter hjemkomst, samt tid til å komme inn i samfunnsrytmen.

At bistandsfolk og misjonærer besitter store resurser tror jeg nok.  Også resurser som kan brukes i Norge, og jeg tror kirken, trosbaserte organisasjoner og staten kunne blitt flinkere til å utnytte denne type resurser, men jeg vet ikke hvordan.  Det jeg derimot har litt kjennskap til er viktigheten av å bygge relasjoner.  Øyhus sier hjemvendte misjonærer er feige fordi de ”lukker seg inne i ”den kristne boblen” de er vokst opp i.”  Dette kan fort stemme, men viktigheten av å bygge relasjoner etter å ha kommet hjem etter flere år i utlandet er viktig – men det rettferdiggjør ikke oppfatningen av at kallet til å nå mennesker som ikke er frelst blir lagt igjen på flysetet fra tjenestelandet i Asia, Afrika eller Sør-Amerika.

Jeg møtte en kirkeleder fra Nigeria for noen år siden og han gav meg noe å tenke på, som den gang var i ferd med å gjøre meg klar til første periode i utlandet.  Kirkelederens svar på om hans kirke hadde misjonærer var følgende: ”Vi har ikke nigerianske misjonærer, fordi vi ikke har økonomi til det, men utenlandske misjonærer som reiser hjem fra Nigeria sender vi hjem med historier fra vårt land, samt kallet til også å være misjonærer i sitt hjemland.”  Dette ble en tankevekker for meg, og jeg vil gjerne være en utsending fra Indonesiske kristne når jeg kommer tilbake til Norge.

Som kristen, enten en jobber direkte gjennom utviklingsprogrammer eller kirker, må man være bevisst på sin oppgave.  Programmer skisserer retningslinjer for et prosjekt, men endrer ikke den store oppdrag giverens (Gud) kall til tjeneste.  Samme hva prosjektet heter eller gjør skal kallet til å dele evangeliet ligge ved.  Derfor er jeg glad vi slipper å tenke på Norad her til lands, for Norad og til dels Bistandsnemda ønsker at vi ”legger oss på rygg” for sekulariseringen og politikkens ureligiøse fremdrift.  Et prosjekt kan ikke være eller bli religiøst nøytralt, mener jeg.  Jeg vil prege prosjektet, og dermed mine kristne verdier, like mye som en ”Noradprosjektarbeider,” eller liberal organisasjons personale vil fronte holdninger og verdier som like ofte kolliderer med lokal tradisjon og kultur i landet en tjener.

Dette ble mye, om mangt, men det er godt å dele tanker.  Jeg takker Olav Øyhus for innspill som trigget min refleksjon over emnet, og håper jeg som kristen tar kallet til å gjøre disipler på alvor samme hvor i verden jeg måtte befinne meg.  Tiden vi lever i krever tøffere påstander og solid ryggrad i møte med sekularisering av både kirke og stat.  Kanskje kan en misjonær eller kristen bistandsarbeider (om det er noe forskjell på disse) bistå i debatten med bakgrunn fra sin utenlandstjeneste, hvem vet – men det viktigste blir uansett å leve ut det en sier.  Alt annet er feigt!

WWJD?

For ikke lenge siden leste jeg ei bok om et ”hva ville Jesus gjort?” prosjekt. Det var ei tenåringsbok, men den var bra. Spørsmålet ”hva ville Jesus gjort?” er tankevekkende. Jeg husker at jeg gikk med et bånd på armen hvor bokstavene og spørretegnet ”WWJD?” var vevd inn. Tanken med å gå med dette på armen var at jeg skulle minnes på å spørre meg selv om det jeg gjorde var i tråd med Jesu ønsker og plan. Det skulle være med å holde meg fokusert. Jeg endte opp med å ta det av, for det ble for nærgående, for direkte.

Er det feigt? Eller ærlig? For, å reklamere for noe, eller proklamere noe en ikke lever ut – det er vel mer uærlig, eller feigt. Jeg tenker det i alle fall, selv om det er vanskelig å leve opp til noe i alle sammenhenger, men det er det man burde. Vel. I det siste har jeg igjen tenkt en del over WWJD? og spesielt etter at jeg for litt siden leste en artikkel som jeg fant på nettet, fra ”The Lausanne Global Conversation.”

Jeg har ofte hørt taler om misjon og tjeneste i Guds rike. Jeg er selv utsending og min jobb, eller tjeneste er å dele troen min, gjennom både ord og gjerninger. Jeg har mange tanker om hva som er effektiv misjon, gode strategier og programmer. Jeg har vært med å utforme noen slike programmer, misjonsstrategiske programmer, og de har vært og er gode, tror jeg, men hva ville Jesus gjort? I dag?

Artikkelen jeg leste, av M. Ramsden nevner et utsagn som jeg bet merke i: ”As the world is looking for better methods God is looking for better men,” (E.M. Bounds). Personlig er dette et utfordrende utsagn, og jeg tror det er svært nær sannheten. Tror!

Hebreerbrevet 11 vitner om troshelters mot, tillit og tro – i seier og i fall. Trosheltene levde ut sin tro. De gjorde hva Jesus ville gjort! De gjorde som Jesus gjorde. De lot ikke sine liv bety mer en Guds kjærlighet. De var klar over den mulige følgen av å leve som de gjorde, at det kunne koste dem livet, men fokuset deres var ikke her på jorden, den var rettet mot Gud i himmelen. Jeg må spørre meg selv: Er ikke jeg også kalt av Gud til å gjøre det samme? Er det ikke den samme kjærligheten som Gud også viser meg? Skulle ikke jeg, og du, gjøre som trosheltene i Hebreerbrevet? Sånn egentlig?!

Jeg tror, som kalt av Gud til tjeneste for ham, at vi i dag har samme kall, enten arbeidsstedet er i en bedrift i Norge eller i et unådd område et sted utenfor alfarvei. Forskjellen i dag er at vi først må ha en strategi klar, eller et program. Og aller helst et program som sikrer oss som tjenestemenn. Som sørger for at vi ikke vil, eller kan havne i spente og truende situasjoner fordi vi var for direkte, eller for ivrige etter å dele Jesus med andre. Farlig!

Ifølge forfatteren av artikkelen jeg leste stammer ordet ”martyr” fra ordet ”vitne” og det er spennende. Jesus sier at jeg som tror på ham er hans vitne. Med andre ord er det mulig at jeg vil utsettes for det trosheltene ble utsatt for. Men, om jeg tenker på martyrene som jeg leser om i Bibelen, og om mennesker i dag som faktisk gir sine liv for Jesus, snarere enn falsk trygghet, blir fort fokuset rettet mot dem som gjorde vitnene til martyrer. Det er også tankevekkende. Jeg gruer meg over det som skjer med troende brødre og søstre i verden i dag, men glemmer helt at de nok smilte i det de trakk sitt siste pust – for nå ventet møte med Jesus. De ventet på himmelen.

Jeg er ikke lovet en tjeneste uten hindringer. Tvert i mot. Dersom jeg, sannferdig og rett, deler budskapet om Jesus, så vil det mest sannsynlig føre til reaksjoner, og sannsynligvis sterke reaksjoner (Joh.15). Det er ganske så vilt, men hvorfor begrenser vi tjenesten? Jeg mener, vi lager programmer som ifølge oss selv er gode, men innerst inne er de nok først trygge og sikre før gode og målrettet. Det ser jeg hver dag, og jeg forstår hvorfor vi gjør som vi gjør, men det får meg også til å spørre om mitt fokus.

Noen missiologer og programlagere (jeg) vil nok si at vi som utenlandske misjonærer har lite å bidra med i enkelte områder, fordi områdene er ”tense” eller ”høyrisiko-områder,” områder med få, om noen troende. Derfor sender vi inn nasjonal stab i de ”vanskelige” områdene, og så tar vi oss av opplæringen (fra trygge steder langt borte) samt programmeringen. Personlig ser jeg av og til nytten av å gjøre som nevnt over, å sende nasjonal stab inn i ulike områder, men i mye mindre grad en mange. Personlig tror jeg frykt er det som begrenser oss, men frykt for hva? For mennesker? For Gud? Desverre tror jeg ikke det er det siste. Programmet vårt har bare blitt slik at fornuften må lyttes til først. Vår fornuft, så Guds plan.

Historien sier meg at de første utsendingene til dette landet fryktet Gud langt mer en mennesker. De ble nemlig kokt og spist. Likevel kom flere etter. Jeg hørte en historie om ei mor til to amerikanske utsendinger til den delen av landet som vi er i, at hun, på tross av nyheten om at to av hennes sønner var tatt av kanibaler skal ha uttalt at hadde hun hatt flere sønner ville hun også gledet seg om de reiste ut som Guds vitner.

Hvor er disse martyrene? Vitnene? I himmelen hos Gud! Hva ble resultatet av deres misjon? Et område preget av kirker og tro på Gud. Takk til dem for deres valg, om å gå der Gud kalte dem på tross av farene som ventet. Ville jeg ha valgt det samme?

Mens jeg leste artikkelen sang gruppen Selah sangen: ”I have decided to follow Jesus” i bakgrunnen. Helt tilfeldig! men også tankevekkende. Det er mitt valg å følge Jesus, fordi Jesus har satt meg fri. Han har kalt meg til å være hans bror. Du som deler troen på Jesus er også kalt til å være vitne, og du vil en gang kalles hjem til Gud. Det er den troendes livssyklus. Nå er du i tjeneste. Tjener du et program eller Jesus?

Trosheltene i Hebreerbrevet banet vei for de neste vitnene, oss. Vi skal tjene og tjenestens fokus skal og må være Jesus. Hebr.12, 1-2. Og hva var det Jesus gjorde? Han tjente. Ble menneske. Han er og blir det ypperste forbilde for sann tjeneste. Filipperne 2, 5-11 beskriver dette godt. Planen var klar. Mennesket måtte berges fra sin egen fordervelse, Gud måtte bli menneske for å leve opp til sin egen standard. Jesus ble mennske. Gjorde rett, levde rett og gav sitt liv som en løsepenge for menneskene. Han gav mennesket et mulighet til å bli frelst fra døden, den evige. Jesus ble en martyr for Guds kjærlighet. Men Gud kunne ikke drepes. Han sto opp, og lever i dag. Om dette er jeg, og kanskje du, vitner.

Det handler ikke om å være naiv, ikke tenke sikkerhet og fremdrift. Jeg tror ikke Gud har skapt som som tenkende mennesker uten å gi oss muligheten til å vurdere våre valg, men i valgtakingen må Gud være fokuset. Jeg er ikke kalt til å være dumdristig, nei, men jeg er kalt til å vitne om hva Jesus har gjort for meg, og derfor må kanskje programmet legges til side for faktum er at våre programmer frelser ingen. M. Ramsden skriver følgende: ”Everything must be prayerfully considered, but to refuse God´s call to go because of hardship is to demand something that the first Apostles would struggle to recognize as genuine Christian obedience.”

Sann tjeneste for Gud vil nok føre til ulike prøvelser. Som vitner for Gud skal vi dele det vi har sett og hørt. Om noe virkelig får betydning i våre liv, vil vi dele det med andre, jeg er i alle fall slik. Det får meg til å spørre: Hva betyr nåden for deg? Hva betyr Guds nåde for meg? Verdt å tenke på. Er nåden verdt å dele med andre?

Sanne vitner vil prøves, og om jeg bygger min tjeneste på Jesus tror jeg prøven vil bestås. Ord og gjerninger går hånd i hånd i tjenesten med å formidle Jesus til andre. Kanskje har vi vært for dårlige til å formidle dette i vår tradisjon, og i tilfelle må vi snu trenden, men selv om vi går til arbeid som teltmaker, bygningsmann, vannborer eller prest vil vi nok i tjenesten erfare forfølgelse. Vi eller dem vi tjener sammen med. Jeg tror vi skal våge å forberede oss på forfølgelse, vi tjener tross alt en Herre som ble forfulgt, og vi er ikke lovet mindre forfølgelse enn vår Mester.

Å være korsfestet med Kristus vil få følger. Hva om vi innlemmer dette i vår forståelse av tjeneste, at vi ikke utelater dette når programmet settes opp.

Jeg vil be om nåde, visdom og tillit til å kunne leve ut det jeg forkynner. Personlig tror jeg det er en nøkkel for å kunne vinne mennesker. Det jeg tror på og deler må være synlig i mitt liv, ellers vil jeg bare presentere teorier og spekulasjoner. ”What the world is looking for is concrete transformation” M. Ramsden.

WWJD?

Mantap

Jeg sitter på første rad i bygget som har fått tilnavnet ”Jetro Convention Hall”. Ved siden av meg sitter kirkas biskop. Han er sønn av Jetro, kirkens grunnlegger. Biskopen hadde slag for noen år siden, så jeg har vanskelig med å få med meg alt han sier, men han uttrykker glede over at jeg kunne komme til Sihabonghabong, hvor kirkens hovedkontor ligger.

Det er leir og på benkene bak meg sitter det 200 ungdommer fra ulike GKLI menigheter på Sumatra. De er som vanlige ungdommer. Jeg ser det i øynene deres. De er ivrige og veldig interesert i hva som foregår fra den lille scenen. En av studentene ved kirkens teolgiske høyskole leder lovsangen. Han synger utrolig fint, men kunne hørtes bedre dersom lydtenknikkeren ikke var fullt så opptatt av stram diskant.

Jeg har aldri tidligere opplevd mer levende lovsang i GKLI. Det henger blant annet sammen med at jeg aldri før har opplevd at det har vært fullt band på kirkens tilstelninger. Før har det vært brukt el-piano og gitar, men nå sitter smilende GKLI-ungdommer med el-gitar, bass, klassisk gitar, el-piano og trommer foran seg, og de spiller klare toner. Dette løfter lovsangen. Det som likevel treffer meg hardest er de fine tonene fra de 200 ungdommene. De synger av full hals. De priser Gud.

Møtelederen avslutter sangen med noen visdomsord før han roper: ”GKLI” høyt i mikrofonen. Samtlige som er i ”Jetro Convention Hall” svarer med følgende ord: ”MANTAP!”, som betyr noe i retning av ”utsøkt”, eller ”strålende”. Dette har jeg heller aldri opplevd tidligere, at det oppfordres til å være stolt av kirken sin. I det hele kan jeg si at jeg får følelsen av å være i en sammenheng hvor deltakerne har tro på kirken sin. Slik fremstod det ikke da jeg for noen år siden var på kirkens synodemøte. Da var det kun fokus på pengeproblemer og kirker som manglet fliser til alteret.

Da vi i NLM bestemte at den økonomiske støtten til GKLI årlig skulle minskes til den var på null, var jeg redd at utfallet ville bli et mindre kirkesamfunn her i landet, men det har ikke skjedd. Tvert imot får jeg inntrykk av at kirken i dag står sterkere enn på lenge. Jeg tror oppriktig talt at våre penger, samt vår hyppige tilstedeværelse skapte et tilhørighetsforhold til en utenlandsk organisasjon som ikke var tjenlig på lang sikt. Det ødela nok mer enn det gjorde godt. Samtidig så må vi være så ærliget at vi takker GKLI for invitasjonen vi fikk for flere år siden til å tjene sammen med dem på Sumatra. Det er nemlig ikke sikkert vi hadde vært her, og kan gjøre den tjenesten vi gjør, om det ikke var for GKLI.

Derfor gleder det meg stort at jeg får lov til å prioritere turen til ”kirken i skogen”, som vi på kontoret kaller henne, for Sihabonghabong ligger langt inne i de Indonesiske skoger. Det er ikke få som har vært med inn hit som har spurt meg, underveis, om vi virkelig kan være på rett vei. Men når vi har kjørt omlag halvannen time fra nærmeste by, åpner terrenget seg og flere og flere hus strekker seg langs hovedveien.

GKLI har som motto under denne leiren at Gud skal lede deltakerne (Salme 73.24-25). Kirkens ledere ønsker så se ungdommer som lever sine liv i samsvar med Guds råd. Derfor fikk også jeg invitasjon til å tale over emnet ”Ungdommer i tjeneste for Gud”.

Det jeg deler her er det samme som jeg også deler på bedehus i Norge, men jeg sitter med det inntrykk at ungdommene, og kirkens prester og evangelister her forstår, og ønsker å ta på alvor det faktum at det er vi som er kalt til tjeneste. Ikke bare gjennom å gi av våre penger, men våre liv. Gi til andre det vi har fått av Gud. Frelsen. Nåden. Det evige liv som vi har i vente.

Jeg tror vi lever for godt i Norge til å ville innse at Gud ikke kun har kalt oss til å gi og til å be for arbeidet med å nå mennesker med evangeliet. Vi må ikke havne i den grøften at vi ikke reiser oss fra komfortsonen fordi vi er redd noen vil kalle det ”lovtrelldom” om vi løfter en finger for Jesus. Jesus kom inn i Jeriko og han stoppet opp under treet hvor overtolleren, synderen, Sakkeus satt. Jesus stoppet, så opp og bad Sakkeus om å komme ned, fordi Jesus ville besøke ham.

Sakkeus adlød. Han klatret ned, og selv om menneskene rundt fnyste og tenkte vonde tanker om Jesus, som faktisk gikk inn i huset til synderen, gjorde Jesus nettopp det – for han var kommet for å søke og frelse det som var fortapt. ”I dag er frelse blitt dette hus til del” sa Jesus til Sakkeus og tilhørerne. Ikke fordi det kun var noe som passet seg å si, nei, men fordi Sakkeus lyttet til kallet fra Jesus. Han klatret ned og han åpnet både seg selv og sitt hus for Jesus. Han fikk be om forlatelse, fikk gjøre opp for det vonde han hadde påført andre mennesker, og i gjengjeld fikk han en skatt i himmelen. Et evig liv i vente.

Mange mennesker sitter i på sine grener og venter på at noen skal be dem komme ned. De venter på at Jesus skal komme, men Jesus er ikke her. Jesus går ikke lenger rundt fra by til by og kaller mennesker ned fra trærne. Det betyr ikke at Gud ikke kaller på mennesker i dag, for det gjør han, men han gjør det i dag, eller snarere, vil gjøre det i dag gjennom deg. ”Gå derfor ut” sa Jesus. Vi er ikke kalt til å forholde oss i ro innen våre komfortable sone. Vi er kalt til å gå, til å kalle på syndere som venter på å få høre vårt vitnesbyrd om Jesus. De venter på å få høre Guds ord.

GKLI, som vi i mange tilfeller i NLM, venter at mennesker skal komme inn i våre kirker og bedehus, men svært få som ikke tror på Jesus setter sin fot innenfor dørstolpene i våre bygg. Heldigvis ønsker GKLI å være ei kirke som deler evangeliet med mennesker rundt seg. De ønsker at ungdommene i kirken skal være vitner i sin hverdag. De vil dele Jesus med andre. Utenfor kirken. Vi gjør det vi også, i NLM, men aller helst via misjonærer eller predikanter. Det virker legitimt å kalle seg en misjonsmann/kvinne ved å være ”medlem” av en yttremisjonsorganisasjon, men er vi kalt til å være ”medlemmer”, ”misjonsmenn” og ”kvinner”, eller er vi kalt til å gjøre som misjonens Herre sier, nemlig å gå og dele evangeliet?

Dette er personlig, jeg vet det, men det er rart, synes jeg, at så få mennesker tar imot Jesus når vi er så mange på våre bedehus, på UL og Generalforsamling. ”Høsten er moden, men arbeiderne få” sier Jesus. Høsten ER moden! Mennekset er skapt med en iboende trang etter å søke noe som gir livet dypere mening, Gud. Det jeg ikke forstår er at vi som er så rikt velsignet på bedehus, forkynnere og misjonærer ikke tar større ansvar for dem som befinner seg ”på grenene” utenfor vår stuedør.

Norge er et fritt land. Vi ser at stadig flere setter ord på sin tro. Politikere og andre ledere tillater stadig større frafall fra Guds ord, og hva gjør vi troende? Til nøds sender vi et leserbrev til DagenMagazinet eller Vårt Land, men hva godt gjør det i den store sammenhengen? Svært lite tror jeg. Det vi trenger å gjøre er å sette oss ned med Guds ord, be om Åndens visdom og ledelse når vi leser, og detter la Ånden drive oss til tjeneste for seg.

Du har ingen unnskyldning til ikke være med. Se på de menneskene som ble brukt av Gud i både det Gamle og det Nye Testamentet. Var det supermennesker, med overnaturlige krefter og en hinnsides tillit til Gud? Nei! Det var vanlige mennesker som deg og meg. Vanlige mennesker som fikk sine liv snudd opp ned av Jesus. De gikk fra døden til livet gjennom troen på Jesu soning for vår skyld, som endog til ble gitt oss uforskyldt, av bare nåde. Det virker selvsagt på trosheltene i Skriften at de ikke kunne holde dette for seg selv. De måtte bidra. De måtte gå på Guds ord. De måtte gå med Guds ord.

Og de gjorde det. De tjente i tillit til Gud. De levde sine vanlige liv i den overbevisning at Gud var med, at Gud gav dem ord i rette tid. Forskjellen mellom dengang og nå er at de faktisk gjorde noe. De gikk ut av sin komfortsone og handlet i samsvar med Guds kall. Har Gud frelst deg, har han gitt deg et kall. Du skal dele evngeliet med andre. Du kan ikke skjule deg bak ”åndelige” gjerninger som å gi og be. Du kan ikke bare være en støttespiller. Gud ber ikke om ”delvise” handlinger. Han ber om hele ditt liv. Han ber om hele din tid. Han ber om alt du har. Han forlanger at du går.

Er dette lovtrelldom? Nei. Det er kristendom. Det er slik kristne mennesker levde sine liv etter å ha blitt født på ny. Hvorfor skal det være annerledes for oss i dag? Mange vil nok bruke tradisjonen som skjulested, men det faller også på sin urimelighet. Om vi tror på en hel Bibel, noe jeg håper vi alltid vil gjøre, så tror vi at det Jesus sa til sine disipler, og til sine tilhørere, til Sakkeus, er for oss også.

Noen får et kall til å tjene i andre land, men flertallet kalles til å leve sine liv preget av Jesus der de er. I sin vanlige jobb. Gjør jobben din for Gud. Om sjefen din sier at du skal printe flere kopier av en artikkel, ja så gjør du det, ikke sant. Hvorfor ikke også gjøre det Sjefen ber oss om?

Bare i ditt lønnkammer kan du se hva Guds tanker er for deg. Der vil han vise deg sin vei. Han vil kanskje be deg om å bryte opp fra stedet du bor. Kanskje ikke. Kanskje vil han sende deg til naboen din som stadig handler og sier imot både deg og andre. Kanskje ikke. Om du blir kalt til å reise fra ditt nye hus, hva gjør du da? Om du fikk se at Gud ville bruke deg som teltmaker i et land hvor kristen tro er forbudt, hva ville du gjøre da?

Mange har fått store kall, ta Moses for eksempel. Han skulle gå tilbake til Egypt, hvor han hadde fått sin opplæring. Han skulle be Farao om å la Guds folk forlate Egypt, hvor de hadde vært holdt som slaver i flere hundre år. Hva svarte Moses? Han ville ikke, fordi han hadde så vondt for å tale. For meg personlig høres dette svært kjent ut. Det kunne like gjerne være meg som gav dette svaret, men Gud vet hva han gjør. Han kjenner deg. Alle dine tårer ser han, han vet hvor mange hår du har på hodet. Han vet om deg, hva som er lett for deg, og hva som er utfordrende. Likevel vil Gud bruke deg. Og meg. Han vil nemlig at alle skal få høre om Livet.

Det var ikke uten grunn at Jesus ble sendt til jord. Han ble sendt fordi jorden var i ferd med å gå under. Paulus sier om Jesus at han forlot alt for å gjøre Guds vilje. Jesus gav avkall på tronen i himmelen fordi han ville bringe frelse til vårt hus. Jeg er så glad for at Jesus, gjennom mine foreldre, stoppet ved det treet hvor jeg satt. Jeg er så glad for at jeg klatret ned når Jesus kalte på meg. Jeg er så glad for at jeg skal få kalle meg fri og frelst. Det er ikke av egne gjerninger, for ingen har noe rose seg av i seg selv, men ved Guds nåde, gratis, uforskyldt på grunn av Jesu kjærlighet til nettopp meg.

Derfor er det å følge Jesus personlig, for det handler om deg og ditt forhold til Gud. Gud ser den ene. ”Ikke en spurt vil jorden” synger vi, ”uten at Gud det vet.” Hvor meget mer verdt er ikke vi enn alle verdens spurver? Gud ønsker fellesskap med oss. Han ønsker at vi skal la oss tjene av Ham. Disiplene lurte på om Jesus var gått fra sans og samling da han ville vaske deres føtter, men Jesus var klar over deres tanker. ”Uten at jeg får gjøre dette har du ingen del med meg” sa Jesus til Peter. Gud vil tjene oss personlig. Han vil tale til oss, personlig. Han vil gi oss av sitt liv, slik at vi kan vinne Livet – nå målet, en evighet sammen med Jesus.

Hva så med GKLI? Jeg tror Gud har planer for denne kirken. Jeg tror en vekkelse har startet i kirken, og jeg er glad for at vi i NLM har fått være med å legge til rette for at dette skulle skje. Det er ikke vårt verk at det skjer, lang der i fra, men vi har gjennom mange års arbeid fått være med å spre evangeliet om Jesus til kirkens medlemmer.

Fremtiden ligger i Guds allmektige hender. Hva han vil gjøre i GKLI, i mitt liv, i NLM er jeg ikke sikker på, men jeg vet han har store planer og planen omhandler mennesker som enda ikke tror, som enda sitter på grener, i Norge, i Indonesia og alle verdens land og bare venter på en tjener, sendt fra Gud som vil be vedkommende om å komme ned.

”Søk Herrens mens han enda er å finne”

Ord

Det er ikke enkelt med ord.  Ord har en enorm kraft, og blir daglig brukt til å både såre, glede, lovprise og bygge ned.  Ord blir fort brukt feil.  Eller blir ord mistolket?

Personlig er jeg slik skrudd sammen at jeg ikke er god med ord.  Jeg kan ikke skrive, eller si mange setninger som inneholder ord som gjør at mennesker må slå opp i fremmedordboka for å forstå.  Mitt språk er enkelt, tror jeg, men samtidig vanskelig – for jeg har ikke lett for å forklare meg.  Jeg bruker forklaringer som igjen ofte må forklares.

Vi er mange mennesker på denne kloden og vi er ikke alle like flinke med ord.  Godt er det.  Jeg forstår noen fremmedord, men later ofte som om jeg forstår når jeg på styremøter, eller gjennom bøker og artikler hører ord brukt som sikkert har en korrekt, dyp og god mening.  Som du kanskje forstår blir jeg ikke særlig imponert over kule ord.  Jeg lar meg derimot begeistre av mennesker som kan tale slik at alle forstår, uten å bruke de vanskelige ordne.  Barnespråk er fint.

Når jeg sitter i bedehus og i kirker, får jeg ofte et inntrykk av at talere, møteldere og andre er svært opptatt av å bruke vanskelige ord.  Ikke nødvendigvis politisk korekte ord, som ofte brukes i nyhetene, men det som vi i bedehusland kaller for ”Kaanan-språket.”  Hva er egentlig dette språket?  Det er vel egentlig det språket som bibeloversettere bruker, tenker jeg, i alle all de som oversatte 88-utgaven, og i enda større grad de tidligere utgavene.  Dette bibelspråket er ok for meg, for jeg er oppvokst på bedehuset, og har gått på bibelskole, men jeg forstår at møtefremmede ikke forstår.

Hvor mye vil en ikketroende bedehus gjest forstå av ”renset ren i lammets blod?”  Om ikke gjesten har bakgrunn fra bedehusmiljøet, eller kommer fra en ”luthersk-roseniansk-protestantisk-tradisjons-tradisjon” skal det noe til å henge med i svingene.  Jeg har faktisk hørt mennesker komme ut av bedehus med spørsmål om hva som ble sagt.  De fattet ikke hva den godeste taleren ønsket å formidle.  Språket var ukjent.  Ordene var som gresk, og jeg kan skrive under på at gresk er uforståelig.

Hvorfor brukes Kaanan-språket så hyppig i våre bedehus?  Er det fordi det har blitt de ”innfødtes”  (bedehusfolkets) språk?

Som utsending er det svært viktig at jeg forsøker å lærer språket til folket jeg skal tjene blant.  Ikke bare språket, også kulturen, for språk og kultur henger sammen.  Det er sagt at mennesker som kommer til et nytt land, men som ikke vil lære seg det nye landets språk og skikker, fort vil miste respekt.  De har ikke mye der å gjøre, i mine øyne.  Det er på grensen til respektløst.  Dette er ikke direkte overførbart til bedehuset, for på bedehuset er jo hovedspråket norsk, selv om det i 30-50 minutter ofte skulle vært brukt tolk (under talen).  Likevel kan det anvendes, mener jeg, for vi har samme ønske på bedehuset som vi har her i landet, håper jeg – nemlig at mennesker skal møte Mesteren.  Derfor tror jeg at vi hjemme, på bedehuset må tenke over ordene våre, språket vårt, slik at vi respekterer dem som ikke kan vårt fremmede språk.  Det er de unådde som er målgruppen, er det ikke det?

Kanskje burde det i vår tid vært stilt større krav til dem som deler Guds ord, for Guds ord trenger ikke pakkes inn i Kaanan-språket, mener jeg.  Det kan deles i en enklere ordprakt, med like stor tyngde og alvor som før, men det krever at man som forkynner er villig til å lytte til seg selv.

Jesus brukte bilder i sine taler som mennesker kunne kjenne seg igjen i.  Blant sine disipler var det fra tid til annen noen som ikke forsto, men de skulle forstå senere.  Om vi har møter primært for den troende forsamling er det etter mine tanker helt greit at vi bruker ord og uttrykk som de utenfor ikke forstår, men kanskje også her bør ordvalget forklares, i tilfelle ikke alle er kommet like langt i ”Kaanan-språk-ordboka.”

Møter som derimot samler mennesker som ikke til vanlig går på bedehuset bør være klargjort for talerkrefter med evnen til å formilde Guds ord på en måte som er forståelig.  ”Ja men,” tenker du kanskje.  Ikke misforstå meg, det handler ikke om å umyndiggjøre Guds ord, men å bruke like gode ord for å forklare sannheten, men ord som er kjent utenfor vår lille bedehusklode.

Et eksempel på dette er en godt voksen barneforkynner i kretsen som jeg kommer fra.  Han formidlet på barneleir budskapet om Jesus som frelser og Herre på en måte som min sønn, på fem år forsto, og som han enda kan nevne.  Forkynneren brukte bilder fra Barne-TV.  Han bruke kjente figurer fra Walt Disney, som alle barna på leiren hadde sett, eller hørt om, og på barnas språk brukte han de ulike figurer til å dele Guds ord.  Det er fantastisk synes jeg.

Hvorfor kan ikke slike virkemidler brukes i møte med ungdommer, unge voksne og voksne som ikke er kjent med ordvalgene fra bedehuset?  Hvorfor tror vi at våre vanskelig ord og uttrykk forstås av alle, bare fordi tilhøreren er ”voksen.”

Jeg bladde gjennom et blad fra en krets/region tilhørende NLM nylig, og blikket mitt falt på valg av talere til ulike julemesser som skal avholdes i tiden frem mot jul.  Jeg skal være ærlig og si at jeg ristet på hode av mange av valgene som er tatt.

Gode talere er satt opp til å forkynne Guds ord på steder der mennesker ikke forstå ordene disse forkynnerne ofte bruker.  Jeg håper de har moderert seg, men jeg har ikke hørt rykter om det.  Derfor er jeg spent på hvor mange som kommer til å gå hjem etter årets julemesser med samme tanke som i fjor; ”dette gjør jeg ikke igjen.”

Julemessene samler tilhører som ikke til vanlig kommer på møte og muligheten er stor for å få delt verdens beste budskap.  Det bør talere og møteledere være seg bevisst.  Det bør lokale bedehusstyrer tenke gjennom, før de sender sin ønskeliste over talere.  Det er ikke primært den troendes behov som skal møtes på julemessen, i alle fall er det ikke slik jeg tenker om saken.  Vel skal det være åndelig føde også for dem som hører til på bedehuset, men fokuset burde være dem som ikke deler vår tro.

Høres det vanskelig ut?  Å formidle det beste budskapet, med vanlige ord, til mennesker som kommer på bedehuset?  Jeg synes det personlig, for jeg tror at jeg også er blitt for vant til å bruke ord som ikke burde vært brukt, og kanskje er jeg ofte også dårlig til å forklare hva jeg mente med et ord, eller uttrykk som sannsynligvis ikke ble forstått av tilhøreren.  Gamle vaner er vonde å vende, men det bør likevel strebes etter.  Et forslag for å få til en endring er å gå til innkjøp av nyere oversettelser av hele bibelen, eller det nye testamentet.  Det finnes oversettelser som bruker et vanlig språk, språk som flertallet forstår.  Jeg har selv, selv om jeg er oppvokst på bedehuset, lest avsnitt fra slike oversettelser som fikk meg til å løfte øyenbrynene i undring; ”aha, det er slik det er ja!”

Min oppfordring til alle som forkynner Guds ord er dermed denne: Skaff deg en nyere oversettelse av Guds ord og bruk den til hjelp i forberedelser og taler.  Det er ikke en ny bibel, det er Guds ord, akkurat som din forrige utgave, men på et språk som målgruppen vår forstår.  Kan man ønske mer?

Disippel

Dette begrepet er mye brukt i dag, noe jeg er glad for.  Kanskje har begrepet ”kristen” blitt brukt om en som tror på Jesus i for lang tid, slik at innholdet i begrepet kan ha mistet noe av sin mening?  Uansett synes jeg det er stort at begrepet ”disippel” igjen tas i bruk, og jeg håper ikke at noen reagerer på det, selv om man skal være obs på at ikke begrepet tillegges mer, eller mindre, en hva det bør.  Her er et utdrag av mine tanker om emnet.

Her i landet har jeg knapt hørt ordet ”disippel” brukt.  Ordet ”kristen” brukes derimot hyppig, men jeg er glad jeg er blitt oppfordret til å bruke begrepet ”nasrani”, som kort fortalt sier at jeg er en som tror på Jesus fra Nasaret.  Spesielt i møte med den folkegruppen som har flest tilhengere her i landet er det nyttig å bruke det sistnevnte begrepet.  Grunnen er at det ikke tillegges like mye vrangforestillinger som begrepet ”kristen”.

Men hva så med begrepet ”disippel”?  Wikipedia sier følgende: ”Disippel (fra latin: elev, lærling) ble i eldre tid brukt om en lærling eller elev.”  For meg er dette en fair betegnelse på begrepet.  Jeg ønsker å være en lærling eller elev.  Det som deretter er viktig å finne ut av er hvem en er lærling eller elev under, og jeg har et ønske om å være en Jesu lærling.  Jeg vil følge Jesus, og kanskje derfor tror jeg det er lurt å få med seg hva Capplex sier om begrepet.  De sier: ”disippel (av lat. discipulus, elev), læregutt, -pike, skoleelev; hengiven tilhenger.”

Mye er det samme, men jeg skulle ønske jeg var en disippel i betydning ”en hengiven tilhenger.”  Jeg vil gjerne være hengiven.  Jeg vil gjerne GJØRE som som Jesus, men hvordan kan jeg gjøre dette uten å bruke tid sammen med min læremester.

Jesu disipler fikk i oppdrag å reise ut for å gjøre disipler, jamfør misjonsbefalingen (Matt. 28, 18-20).  Før dette hadde disiplene fulgt Jesus, etter at Jesus først hadde kalt dem til å slippe alt de hadde i hendene for så og følge ham, fordi han ville gjøre dem til ”menneskefiskere” (Matt. 4, 19).  Jesus ville altså utruste dem han kalte, til menn som faktisk gjorde noe, og det de skulle gjøre, lærte de av Mesteren selv.

Når jeg skriver ”menn” gjør jeg det fordi det var menn som ble kalt av Jesus, men jeg nekter å begrense disippellivet til kun å gjelde menn.  Jeg kjenner meg nokså sikker på at Maria, som vi leser om i Lukas 10 ville kalt seg selv en disippel,  hun gjorde i alle fall det som for en disippel var rett.  Hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til hva han hadde å si.  Hun lyttet, som en elev lytter til sin lærer.

For meg handler derfor det å være en disippel om noen viktige ting.  For det første handler det om å være kalt av Jesus.  Kalt til å følge, og med å følge mener jeg at jeg skal leve nært til Jesus.  Bedehus og kirker kommer ikke inn her, etter mitt syn, for det viktigste er at jeg bruker tid sammen med Jesus, alene, der Jesus kan forklare for meg hva som er hans hensikt med mitt liv.  Hvorfor jeg ble kalt.

Jovisst ble jeg kalt til å følge ham, til å bekjenne mine synder og ta et oppgjør med mine feiltrinn og deretter bekjenne troen på Jesus, motta den fantastiske nåden og kunne bekjenne at jeg er fri, og klar for himmelen.  Dette er fundamentet.  Jeg må være frelst, berget og gjort klar for himmelen ved Jesu soning, men dette er en sak mellom Gud og meg.  Det fungerer ikke som et fellesopptakk til Jesu skole.  En blir ikke frelst av å være innenfor et bedehus eller en kirke fra tid til annen.  Ingen blir frelst av å drikke kaffi på kirketrappen, det blir vi først når vi innviterer Jesus inn i våre liv og ber ham om hjelp til å lære oss den rette veien vi skal gå, og følge denne veien.

Heller ikke vil et mindre fellesskap, ei huskirke eller cellegruppe, mannsforening eller ”strikkegruppe” berge noen for evigheten.  Dette er det kun Jesus som kan, derfor skal egenverdien til bedehus, kirker og mindre fellesskap bygges ned i så måte.  De blir aldri en erstatning for den personlige tiden sammen med Jesus.

For det andre er det for meg slik at ettersom jeg er en disippel, så er det ikke lenger overordnet hva jeg måtte mene eller tenke om det ene eller det andre, ei heller min menighetsleder, cellegruppeleder eller generalsekretær.  Det er hva Jesus sier som er rett.  Nå vet jeg godt at teologien roter det til og at vi lager en mengde ulike syn og tanker om ting som kanskje helst skulle vært visket bort, men det tror jeg handler om hva vi ser på som vår tilhørighet.

I min organisasjon, som jeg er veldig glad for å være med i, har det nok ofte vært slik, og er slik, at det for utenforstående virker som om vi setter håndbremsen på så snart det høres snakk om noe som er nytt, eller rettere – innebærer forandring fra det vi er vant med.  Dette ser jeg skjer, og misliker det.  Jeg er derimot glad at NLM ser det som sin oppgave å være utadrettet, at vi vil nå mennesker som ikke enda har hørt om Jesus, læreren som ønsker at alle mennesker skal bli hans disipler.  Det er tøft, synes jeg, at NLM våger å ha et så utfordrende motto som det vi har; ”Verden for Kristus”, men det gir oss naturligvis også utfordringer, spesielt på hjemmebane, i Norge.

Mange mennesker har fortalt meg hvor ille det er med holdninger som kommer fra NLM-hold når det gjelder fellesskap og bedehus.  Mange misliker det sterkt at NLM ikke vil gå god for en type arbeid som, i mine øyne, klart har en misjon, nemlig å vinne mennsker for Kristus.  Saken er at det mange steder blir problematisk fordi ord og uttrykk ikke er i samsvar med det vokabularet vi er vant med fra vi var små, på bedehuset, i NLM.

Samtidig som jeg nevner dette må jeg, som utsending, si at jeg er glad for at ikke alt omfavnes og iverksettes av det som måtte forekomme av nye tanker og idéer.  Grunnen er historien og det kallet NLM har tatt på seg.  Vi skulle være en utadrettet organisasjon med fokus på de unådde, og vi går i den retning på feltene – takk og pris.  Det er nødvendig å ha flere tanker i hode samtidig når man snakker om det å være disippel.  For man er kalt til å være etterfølger, lærling og elev der man er, men man er også kalt til å gå videre med budskapet.  Økte midler til hjemmearbeid i NLM ødelegger for disiplenes mulighet til å nå enda lenger ut med budskapet om verdens frelser.

Snur jeg det blir det slik.  Økte midler til utearbeidet reduserer givere i Norge, for jeg er overbevist om at vi står ovenfor en svært avgjørende tid for organsiasjoner, som den NLM er.  Årsaken er at jeg misliker at det ikke settes fokus på å nå ungdommer, som i senere tid, om man går klokt frem, vil være bærerne av arbeidet på feltene i årene fremover.  Når det sies ”nei” til visjonære ungdommer, og andre (som også er disipler) på grunn av at de driver eller ønsker å drive arbeid som ikke er ”stuerent” i type NLM, fordi de kanskje kaller gruppen sin for andre ting enn misjonsforening eller kvinne-/mannsgruppe, eller fordi de yngres vokabular inneholder begreper som f.eks ”pastor”, ”hyrde” etc – da blir jeg skremt.

Kanskje er jeg for krass, men jeg har opplevd noe av dette selv.  Opplevd å høre at ungdommer får ”nei” fordi de tenker for radikalt, for anerledes i forhold til ”høvdingen(ene)” på bedehuset og i de ulike kretser/regioner.  Jeg har også møtt mennesker som ikke vil bistå mer i det kristne fellesskapet fordi NLM-forsamlingen stadig vil holde seg for seg selv.  Vi må vokte oss.  Vokte oss for å tro at NLM er alt.  Vokte oss for å tro at det vi har ”pønsket” ut er det eneste rette og veien videre, og vokte oss for å bli selvgode.

For det tredje (som er svært nær punkt to) er mitt liv som disippel nødt til å være preget av læren.  Jeg er ikke kalt til å sitte i ro, ingen som tror på Jesus er kalt til å sitte og ”ruge” på nåden.  Nåden skal være drivkraften til å gå videre.  NLM ønsker å være en organisasjon som sender mennesker ut, og gjør det i en viss grad.  Kanskje skulle andre fått ta hånd om skoler og radiostasjoner.  Vi må se på hva Jesus sier, og gå tilbake til det kallet som også NLM snakker varmt om, nemlig å nå ”Verden for Kristus”.  Ja jeg vet at noen blir frelst gjennom skolearbeidet og radioarbeidet.  Jeg vet dette, og det vil forhåpentlivis også bli flere givere til arbeidet blant de unådde.  Håper det.

Det jeg aller helst skulle likt å se var levende fellesskap, det være i kirker, bedehus, i private hjem eller hvor det måtte være, der man møttes for å bli oppbygget av hva Jesus har gjort i den enkelte disippels liv, bli oppfylt av Jesus, men så gå ut igjen for å vinne flere disipler.  Dette tror jeg skjer, men ikke primært på bedehus og i kirker, men også der.  Mindre, levede fellesskap er nok en nøkkel, men samtidig ikke alt.

Å komme sammen som disippelflokk burde gi inspirasjon.  Vi er mange disipler og vi blir stadig flere.  Fellesskapet, i større sammenheng en i hjemmet skal bli oppmuntret og pris Gud for hver gang en ny disippel er lagt til flokken.  Det samme vil jo skje i det mindre fellesskapet, men i det mindre fellesskapet vil den nye frelste få tettere oppfølging, tror jeg, og vil kunne følges opp på en langt bedre måte enn i det store fellesskapet i kirken eller på bedehuset.  Begge fellesskap er til for hverandre, tenker jeg.

At Jesus valgte seg ut 12 disipler er spennende.  Det var ei lita gruppe, og disse fikk rikelig med oppfølging, og jeg skulle gjerne sett at vi la mer vekt på dette både her og der.  Oppfølging er en nøkkel til et langt disippelliv.

Møteuker er en motsetning til oppfølging.  Møteuker kan skape iver over en kort periode, men om noen blir frelst er jeg spent på hvordan de ville blitt fulgt opp i dagens store fellesskap.  Der jeg bodde før var det stort sett kun (satt noe på spissen) møteuker.  Etter hver møteuke/serie gikk det lang tid før det igjen var møte på det lokale bedehuset.  Sprøtt.  Hvem hadde tatt hånd om en nyfrelst etter møteukene?  Hvem hadde tatt oppgaven med å disippelgjøre den nye disippelen?  Hvem ville brukt tid sammen med vedkommende?  Faktisk tror jeg ikke det er så nøye gjennomtenkt.

Vi skulle i alle sammenhenger være opptatt av å bygge levende fellesskap sammensatt av disipler hvor også nye disipler kan legges til, uten at en må sette ned en ny komité.  Jeg skulle ønske vi virkelig fokuserte på å bli levende disipler, som virkelig følger Jesus.

Enhver kirke, organisasjon og fellesskap kan nok brytes ned etter nøye evaluering.  Ingenting av det vi mennesker bygger vil være feilfritt.  Likevel følger vi det vi selv har tro på.  Jeg håper at jeg som disippel raskere fokuserer på Jesus en på hva de andre tenker og mener.  Det viktigste for en disippel er tross alt forholdet til ”Sjefen”!