Disippelgjøring

Når jeg leser bøker, av annen sjanger en romaner, eventyr og noveller, vekkes ofte tanker til live.  En kamerat har pressisert for meg at jeg nok lider av temmelig sterk kort-tids hukommelse, og jeg tror han kan ha rett.  Ikke rart min gode lærer på barneskolen ba meg spørre meg selv etter hver leste side: ”Hva leste jeg nå?”  Derfor blir ofte tankene raskt satt på papiret, og derfor ikke alltid like godt bearbeidet, men likefult er det tanker.

Over en lengre periode har jeg lest i ei bok med den fengende tittelen: ”Truth that sticks – how to communicate velcro truth in a teflon world,” skrevet av Avery T. Willis JR. og Mark Snowden.  Boken handler om formidling av Bibelen.  Den tar ikke for seg prekenlærens punkter, slik jeg husker dem fra Fjellhaug, der en bibelteksts kontekst gjennomgås før en setter opp tre punkter for å pressisere tekstens innhold og viktighet, og deretter avslutter med dens aktualitet i dag (dog uten å legge for mange sterke føringer, generelt sett).  Denne boken handler ikke om direkte prekenlære, men om hvordan formidle bibelteksten, slik den står, til mennesker som ikke leser Bibelen fordi de ikke kan lese, eller fordi de ikke vil.  Faktum er jo, at stadig flere mennesker ikke lenger vil lese, og trenger ikke lese fordi det meste av litteratur etc kan skaffes via lydfiler og film.

Forfatterne av boken har erfaring fra ulik kristen tjeneste, i inn- og utland (for dem USA og andre steder i verden, blant annet Indonesia).  De har erfaring på formidling og de har mange gode poeng.  Jeg anbefaler alle å lese boken.  Den setter tanken i sving, og utfordrer til tjeneste.  Tjeneste både i lokal kirke og bedehus og i fremmede land.  Óg, den har veldig mange gode tips for bruk i smågrupper.

Naturlig blir det for meg å ta fatt i tanker omkring tjenesten i fremmede land, fordi jeg selv er i et ”fremmed” land, selv om jeg begynner å få et visst inntrykk av dette landet jeg tjener i.  Det første jeg tenker på er et utsagn jeg hørte for noen år siden; ”tar vi bort misjon fra Bibelen, sitter vi igjen med to tomme permer” (husker ikke hvem som sa dette).  Utsagnet har jeg nevnt for flere, og mottakelsen har vært varierende.  En ungdomsleder flirte og lurte på hva slags ”vas” dette var.  Andre har sagt seg enig.  Jeg tror utsagnet har mye sannhet i seg, for etter å ha lest litt i Bibelen ser jeg at Guds plan handler om menneskers frelse.  Han vil at alle skal bli frelst, noe som betyr at konger, profeter og prester i det Gamle Testamentet (GT) ledet folkene mot det mål at deres synd skulle slettes og deres vandring ende hos Gud i himmelen.  Det samme oppdraget hadde Jesus.  Det samme oppdraget har Den Hellige Ånd som fyller oss, Guds barn.  Som kristen skal jeg følge Jesus, være en disippel, bli lik min lærer og formidle Guds nåde til mennesker rundt meg, slik Jesus, min lærer gjorde.  Dette er oppdraget.

Noen vil nok si at jeg glemmer å ta i betraktning dem som går i kirke og bedehus hjemme, og som trenger opplæring.  Noen vil kanskje si at jeg ser svart – hvitt på situasjonen, at jeg tolker feil.  Vel.  Jeg er ikke så sikker, men åpner for muligheten.  Jeg tror Guds høyeste ønske er å formidle sin kjærlighet til menneskene.  Ikke slik å forstå om kjærligheten at den tillater alt, slik mange tror, men den kjærlighet vist av Gud gjennom sin sønn Jesus Kristus.  Da Gud ble menneske gav han oss et unikt eksempel på misjon.  Gud vil vi skal gjøre som ham, fornedre oss selv (ikke ta oss selv så høytidelig) og peke på Jesus, gjennom ord og gjerning.

Da Jesus gikk omkring på jorden hører vi gjennom evangeliene at han gjorde mye godt.  Han hadde fine taler, taler som vi enda verdsetter og ønsker å leve etter i dag, eller i alle fall burde forsøke å leve etter.  Jesus levde ut det han forkynte, noe som er svært naturlig i og med at han var Gud.  I dette tror jeg det finnes mye lærdom, om vi ser på Jesu fremgangsmåter.  Han gikk sammen med og talte til sine 12 utvalgte disipler, lærte dem nøye gjennom muntlig formidling av Guds ord, men han stoppet også opp og talte til store folkemengder.  Han nyttet ulike redskaper, som båter og bilder hentet fra virkeligheten, og han levde ut det han formidlet.  Han sa ikke at man ikke skulle kaste stein på noen, for så og gjøre det i neste øyeblikk.  Jesus levde det han formidlet, og det trenger vi i dag å tenke på.  Dette mener jeg vi skulle pratet om, og jeg tror det er et økende fokus på dette i enkelte menigheter i dag.  Å formidle hvordan Jesus levde, og ta lærdom av dette til bruk i egen tjeneste er svært viktig.  Desverre opplevde jeg i Norge at mange bedehus primært fungerte som ”rasteplasser.”

Med dette mener jeg å ha opplevd en møtekultur der man møttes for å høre de samme tekstene som tidligere var formidlet, og med samme konklusjon som før - at man er en synder, men samtidig kjøpt fri ved Jesu seier over døden.  Det er nåde, og selve grunnlaget for vår tro og det er utrolig viktig å glede seg i, men det er også ”melken” i våre liv som troende.  Jeg er ingen spesialist på ernæring, noe min lillesøster vil si seg hjertens enig i, men om jeg forsøker å tenke på min yngste datters hverdag gir bilde med melk mening, for hun, som kun er fire måneder lever kun av melk.  Hun vokser på denne melken, og hun vokser raskt.  Likvel må hun etterhvert få mer solid føde.  Hun må senere spise grøt, så potet og snart blir det grovbrød med leverpostei, om vi bare hadde fått tak i det siste her til lands.  Poenget er at etterhvert som vi vokser må vi ta til oss av mer føde enn bare melk, i alle fall om vi vil vokse – og jeg tror dette kan gjelde i våre liv som etterfølgere av Jesus også, som kristne.  Som disipler.

Jesu fortellinger, Guds ord, er føde for sjelen og det er grunlaget for vår åndelige vekst, og vekst som medmennesker.  Det er også føde for vår tjeneste for andre.  Vår misjon.

I boken ”Truth that sticks” samenligner forfatteren sin menighet med et business foretak, en bedrift.  (Ikke bland Gud og mammon tenker jeg fort, men det er ”melken” som slår inn.  Heldigvis tror jeg at jeg er på vei over i et annet stadium en bare å leve på melk).  I en bedrift vil man spørre etter resultater.  Man vil være opptatt av om bedriften gir klingende mynt i kassen.  Ekspansjon vil naturlignok også være noe å spørre etter.  Om målgruppen treffes i henhold til overordnet strategi er et annet moment.  Det er viktige spørsmål og danner grunnlag for en nærgående og nødvendig evaluering.  Hva med menigheten?

Er min forsamling, eller menighets fremdrift i henhold til de avtalte planer og strategier (om vi har noen slike i det hele tatt)?  Vinner vi mennesker, eller er vi fortsatt en god og trygg ”rasteplass” for de etablerte medlemmene?  Våger en forsamling stille spørsmålet til seg selv: ”Hvor mange nye har vi tatt imot i vår forsamling det siste året?” og dersom spørsmålet ikke kan besvares fordi at svaret er null, bør vi snarest stille et nytt spørsmål: ”Hvorfor har vi ikke vunnet noen nye dette året?”  Det brutale svaret er nok ikke at Den Hellige Ånd har glimret med sitt fravær og kall til mennesker, men at vi som forsamling ikke har kommet lengre en at vi koser oss med vår egen ”melk” og er mer opptatt av oss selv og vår komfort en å gjøre det Jesus ba oss om å gjøre, nemlig å ”gjøre disipler.”

I et Utsyn, for lenge siden, sto en artikkel der et ektepar på ferie hadde oppsøkt en NLM-forsamling på feriestedet.  De hadde gått inn i møtelokalet, helt sikkert møtt mange blikk, gått ut av møtelokalet og alt hadde skjedd uten at noen hadde tatt kontakt og vist interesse for de besøkende.  Dette er for meg en alvorlig indikator på at noe er galt, og det får meg til å stille spørsmålene: Kan vi forvente vekkelse når vi på bedehuset ikke er beredt til å ta imot nye mennsker?  Skal vi virkelig forvente at mennesker utenfor vår kristne ”bedehusboble” selv skal kontakte oss, og er det i tilfelle i samsvar med hva Jesus gjorde?  Joda, Jesus tok imot mennesker om natten, som kom til ham fordi de var redde for å bli sett i samtale med Jesus, men møtte ikke Jesus et flertall av mennesker om dagen, og tok han ikke selv kontakt med mennesker.  Og er vi Jesus?

Disippelskap handler for meg om å leve som Jesus og om å gjøre som Jesus har befalt.  Det står noe om forholdet mellom elev og lærer i Bibelen, i Lukas 6, 40.  ”Jesus vil at vi skal gjøre disipler, som han gjorde.  Det var hans tjeneste, og det er vår tjeneste.  Dersom vi følger Jesu eksempel vil vi naturlig drive disippelgjøring som Jesus gjorde” (fritt oversatt fra Truth that Sticks side 127).

En konsekvens av å leve sitt liv i troen på Jesus er å lære av Jesus og dermed også følge hans kall, og kallet er soleklart; Gjør disipler!  Ikke bare på bedehuset, i nærområdet eller i eget hjemland.  Gud er ikke særlig passiv.  Han sendte sin sønn fra himmel til jord, et godt stykke vei – tenker jeg, for å drive aktiv tjeneste – misjon, og Gud er ikke mindre radikal i sin befaling til deg og meg.  Han sier: ”Gå derfor ut og gjør ALLE folkeslag til mine disipler” Matteus 28, 19.  Det står ikke så mye her om å opprettholde ”koseklubben” på bedehuset eller i kirken.  Dette handler om direkte handling, beodret av Gud slik at enden kan komme (se Matteus 24, 14).

Hva tenker vi om tjenesten for Gud?  Tenker vi at tjenesten Jesus hadde var et engangsforetakende der Gud sendte og Jesus lystret ordren?  Tenker vi at det er godt å vite at vi selv fikk del i Jesu nåde som en følge av det oppdrag han gjorde for sin himmelske Far?  Jesus sier til sin Far, om sine disipler at ”likesom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden” (Johannes 17,18).  OK.  Det er sant, men det var om de tolv Jesus sa dette.  Er det rett?  Om det stemmer bør jeg komme hjem fra dette landet fordi det er ikke gitt meg i oppdrag fra Gud å dele Jesus med andre.  Jeg håper det høres like ”sprøtt” ut for deg som det gjør for meg.

Jesus sa at om vi elsker ham, så følger vi hans befaling, les Johannes 14, 21.  Elsker vi Jesus?  Gjør vi disipler?

Jeg skal går gjennom boken ”Truth that Sticks” igjen og håper jeg kan lære enda mer om hvordan jeg kan formidle Jesus med andre.  Jeg trenger det, og jeg er sikker på at Gud vil jeg skal lære mer, slik at jeg er klar når Gud sender noen til meg, eller jeg møter noen som Han vil møte gjennom meg.  Det gjelder å være forberedt.

”Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi hemmelighet.  For det er for dens skyld jeg er i lenker.  Be om at jeg kan åpenbare den ved å tale som jeg bør.  Omgås i visdom med dem som er utenfor.  Kjøp den laglige tid.  La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver” – Kolosserne 4, 3-6.

Identitet

Jeg er født og oppvokst i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) og kjenner at jeg blir mer og mer glad i organisasjonen.  Årsaken er at NLM har så sterkt nedskrevet fokus på å nå de unådde med evangeliet.  NLM har en klinkende klar visjon, Verden for Kristus, og jeg kjenner ikke til andre trosbaserte organisasjoner i Norge som er like radikale.  Visjonen til NLM skal si noe om hvem vi er, hva vi gjør og hva vi vil, men jeg synes det virker som om visjonen begynner å miste fotfeste i enkelte miljøer i Norge.  Kanskje også på feltene?

For, om vi på mindre steder i Norge blir mer opptatt av vår egen identitet enn at vi skal vinne nye for Kristus, tror jeg begynnelsen på slutten er iverksatt.  Om vi tror et arbeid, på et sted hvor også andre trosbaserte organisasjoner har sine samlinger på samme hus, kan sidestilles og drives alene – tror jeg vi gjør en grov feil.  Dette finnes det nok eksempler på, og kanskje finnes også eksempler mot mine tanker, og om så er tilfelle tar jeg av meg hatten for at visjon og identitet på slike steder fører til at mennesker kommer på møter, tar imot Guds nåde og at misjonærer sendes ut (fra bedehuset, ikke nødvendigvis til andre land, men klart en bonus).

På steder der forsamlingshuset er eid av flere organisasjoner, og hvor det fra flertallet ønskes samarbeid, kan jeg ikke forstå hvorfor vi i NLM skal stå på sidelinjen.  At vi på død og liv skal ha noe eget, noe som vi kan kalle NLM.  Årsaken er at jeg ikke ser noen fremtid for NLM på et slikt sted.  Jeg er ikke i tvil om at NLM på slike steder, om noen år, vil være uten arbeid i det hele tatt på forsamlingshuset.

Det gjelder å følge med i timen!  Jeg er veldig glad for at NLM har prinsipper og regler.  At vi er stolte av vår historie og visjon og at vi har identitet, men historien ønsker vi vel skal fortsette?  Det er lov å stille spørsmål til samarbeid på tvers av organisasjoner, og det er viktig med klare grenser i forhold til hva som er ønskelig og ikke i et samarbeid.  Dette går det an å prate om, og kanskje til og med diskutere, men det bør ikke være uprøvd.  Å bli invitert til et samarbeid er et ønske fra noen om at vi fra NLM skal bidra med noe, sannsynligvis vår identitet og visjon, for at det eksisterende arbeidet skal bli sterkere lokalt.  Jeg skulle ønske det fantes historier som forteller at det var vi fra NLM som noen steder inviterte andre til samarbeid, men dem har jeg ikke hørt.  Finnes de?

For noen år siden arbeidet jeg som ungdomsarbeider på et sted der NLMs lokale ledere hadde inngått et samarbeid med to andre forsamlinger (ei kirke og en annen trosbasert organisasjon).  Målet var å spre budskapet om Jesus som verdens frelser til ungdommene på stedet.  Det var et brennende ønske fra alle parters ledere om at tenåringsarbeidet og ungdomsarbeidet måtte styrkes, for ingen hadde et sterkt arbeid av denne typen.  Hva skjedde?  Ledere ble enige om hva som var målet, for alle ønsket det samme.  Sted for møter, ønsker for samlingene og enkle rapporteringsprinsipper ble vedtatt og så startet arbeidet.

For en periode var arbeidet svært fruktbart.  Vi møtte svært mange tenåringer og ungdommer.  Vi fikk veldig mange i tale og mange kom regelmessig på møter der fokuset var Jesus, i en ramme som var formet av tenåringene selv.  Jeg mener enda jeg var med på noe som kunne skapt ei tryggere fremtid for NLM, for arbeidet var preget av rauset slik at målet kunne nås.  At det til tider var flere tenåringer med bakgrunn fra andre organisasjoner og kirker spilte ikke så stor rolle, for målet var viktigere enn organisasjonens navn samt at vi var enige om at NLM, det var meg.  En av de lokale NLM lederne sa det slik: ”Det er du som er NLM for ungdommene!”  Klokt sagt, og det stemte.

Hva ville NLM fått bety for tenåringer og deres foreldre på dette stedet om NLM ikke hadde blitt med i samarbeidet?  Hva ville dette sagt om NLMs visjon?  Ville vi blitt sett på som en radikal misjonsorganisasjon med et brennende ønske om å nå Verden for Kristus?  Eller ville det blitt stilt mange spørsmål om vår reelle identitet?  Hva jeg mener tror jeg er åpenbart.  Man bygger ikke identitet og et bærekraftig arbeid av alltid å være seg selv nok.  Tvert imot tror jeg vi graver på vår egen grav om vi ikke tar imot invitasjoner der vi får være med å prege et stor, felles arbeid.  Jeg har ingen tro på at min NLM tilhørighet vil gi meg en fordel når jeg kommer til himmelen, men jeg får av og til følelsen av at noen tenker slik.

På lokale bedehus hvor flertallet av eierorganisasjonene har en indremisjonshistorie mener jeg vi må gjøre alt vi kan for å få inn vår visjon.  Det har blitt meg fortalt at det på enkelte steder er et ønske om at NLM skal bidra mer i fellesskapet på bedehuset fordi de andre ønsker mer av det som er NLMs styrke, nemlig ytremisjon.  Hvordan kan en si nei til slikt, og ustraffet?  NLMs regionale ledere bør komme på banen og oppfordre til samarbeid.  Det er på tide å se fremover, ikke hvile på en historie fra en tid der både ung og gammel hadde et sterkere forhold til sin organisasjon.  Nå må vi se på visjonen.  Vi må igjen våge å være radikale, for vi skal ikke vinne mennesker for NLM, men for himmelen.

På de ulike felter hvor NLM har sin tjeneste kan det kanskje noen ganger slå ut motsatt.  At det inngås samarbeid uten at en har tenkt grundig gjennom hvordan ens identitet, visjon og mål kan opprettholdes og nås.   Som ansatt ett eller annet sted vil det være smart å følge arbeidsgiverens instruks og regler.  Slik er det også for meg, i NLM.  Jeg kan ha mange tanker om ulike saker, og de kommer kanskje for klart frem her, men likevel ønsker jeg å være lojal mot min arbeidsgiver.  Så lenge det ikke plutselig skulle gå på bekostning av min tro, at jeg ble bedt om å tro på noe jeg ikke kunne.

Å samarbeide på tvers av denominasjoner er bra, så lenge vi har et kart å forholde oss til i forhold til enkelte teologiske emner – som jeg ikke frykter, men som kan føre til at fokuset i samarbeidet ikke lenger er i samsvar med det som var planen.  Om vi samarbeider med ulike organisasjoner må vi også være oss bevisst vår identitet, for det lurer mange utfordringer der ute.  Gode erfaringer og mange års rutine kan få for mye fokus i forhold til reelle fakta om arbeidets mål.  Kan jeg, for eksempel, som utsending for NLM gå god for et prosjekt der målet er nådd om levestandarden på prosjektstedet ble forbedret etter endt prosjektperiode?  Eller bør jeg si at prosjektet kun er halvgått, om ikke den åndelige situasjonen på prosjektstedet også var forandret?

Mitt svar er at det er svært mye enklere å lindre legemlig nød enn åndelig, for vi har ikke en kamp kun mot det synlige.  Den åndelige kampen vil merkes når vi ser på målet og fokuserer vår tjeneste på å nå verden for Kristus.  Vi vil kjenne kampen i oss selv og rundt oss.  Det er lettere å gå til et område hvor motstanden vil være mindre, men sjelden tror jeg det er Guds valg for oss, selv om vi også ser de mange gode argumentene for å gå til slike områder.

Identiteten vår skal være preget av et ønske om å gjøre det vi tror på.  Derfor må vi ikke bli navlebeskuende i hjemmearbeidet, og ei heller ukritiske i ytremisjonsarbeidet.  Er min tanke!

"Norske kristne er feige hjemme"

Fikk oversendt en artikkel hentet fra Vårt Land (VL), publisert 18. januar, som handler om hvor feige vi er som jobber som misjonærer og kristent bistandspersonell i utlandet.  Spesielt når vi kommer hjem til Norge.

Olav Øyhus er bistandsekspert og virker til å ha erfaring på det han prater om.  Selv kjenner jeg meg igjen i noen av beskrivelsene og er derfor glad at han tar opp emnet, for vi trenger en kraftig oppvekker.  Når det er sagt mener ikke jeg at vi som har tjenestegjort i utlandet selv skal være ansvarlig for avkristningen som skjer i Norge, noe må også tas på kirkens kappe, og kristnes som bor permanent i Norge.  Det er for lettvint å klandre misjonærer og bistandsarbeidere, men det er jo godt å ha noen å kaste skylden på.

Da vi kom hjem gledet vi oss til og bare kunne finne ”roen” i vår menighet hjemme.  Etter å ha gitt mye av seg selv og sine erfaringer og tanker var det godt med en etterlengtet pust i bakken på bedehuset – også der en slapp å gi, bare bli fylt opp.  Om Øyhus´ tjeneste for Kirkens Nødhjelp kan jeg ikke uttale meg for mye, men jeg har møtt personell fra den type organisasjoner som ikke akkurat verken gir mye av seg selv utad, eller bruker mye tid på kultur og spårkopplæring i sitt tjenesteland til å kunne bruke tid utenfor ”kontortiden” til tjeneste.  Disse vil jeg tro har mer overskudd ved hjemkomst, men uansett – det blir bare ett lite argument for å gi misjonærer og andre tid til å samle krefter etter hjemkomst, samt tid til å komme inn i samfunnsrytmen.

At bistandsfolk og misjonærer besitter store resurser tror jeg nok.  Også resurser som kan brukes i Norge, og jeg tror kirken, trosbaserte organisasjoner og staten kunne blitt flinkere til å utnytte denne type resurser, men jeg vet ikke hvordan.  Det jeg derimot har litt kjennskap til er viktigheten av å bygge relasjoner.  Øyhus sier hjemvendte misjonærer er feige fordi de ”lukker seg inne i ”den kristne boblen” de er vokst opp i.”  Dette kan fort stemme, men viktigheten av å bygge relasjoner etter å ha kommet hjem etter flere år i utlandet er viktig – men det rettferdiggjør ikke oppfatningen av at kallet til å nå mennesker som ikke er frelst blir lagt igjen på flysetet fra tjenestelandet i Asia, Afrika eller Sør-Amerika.

Jeg møtte en kirkeleder fra Nigeria for noen år siden og han gav meg noe å tenke på, som den gang var i ferd med å gjøre meg klar til første periode i utlandet.  Kirkelederens svar på om hans kirke hadde misjonærer var følgende: ”Vi har ikke nigerianske misjonærer, fordi vi ikke har økonomi til det, men utenlandske misjonærer som reiser hjem fra Nigeria sender vi hjem med historier fra vårt land, samt kallet til også å være misjonærer i sitt hjemland.”  Dette ble en tankevekker for meg, og jeg vil gjerne være en utsending fra Indonesiske kristne når jeg kommer tilbake til Norge.

Som kristen, enten en jobber direkte gjennom utviklingsprogrammer eller kirker, må man være bevisst på sin oppgave.  Programmer skisserer retningslinjer for et prosjekt, men endrer ikke den store oppdrag giverens (Gud) kall til tjeneste.  Samme hva prosjektet heter eller gjør skal kallet til å dele evangeliet ligge ved.  Derfor er jeg glad vi slipper å tenke på Norad her til lands, for Norad og til dels Bistandsnemda ønsker at vi ”legger oss på rygg” for sekulariseringen og politikkens ureligiøse fremdrift.  Et prosjekt kan ikke være eller bli religiøst nøytralt, mener jeg.  Jeg vil prege prosjektet, og dermed mine kristne verdier, like mye som en ”Noradprosjektarbeider,” eller liberal organisasjons personale vil fronte holdninger og verdier som like ofte kolliderer med lokal tradisjon og kultur i landet en tjener.

Dette ble mye, om mangt, men det er godt å dele tanker.  Jeg takker Olav Øyhus for innspill som trigget min refleksjon over emnet, og håper jeg som kristen tar kallet til å gjøre disipler på alvor samme hvor i verden jeg måtte befinne meg.  Tiden vi lever i krever tøffere påstander og solid ryggrad i møte med sekularisering av både kirke og stat.  Kanskje kan en misjonær eller kristen bistandsarbeider (om det er noe forskjell på disse) bistå i debatten med bakgrunn fra sin utenlandstjeneste, hvem vet – men det viktigste blir uansett å leve ut det en sier.  Alt annet er feigt!

WWJD?

For ikke lenge siden leste jeg ei bok om et ”hva ville Jesus gjort?” prosjekt. Det var ei tenåringsbok, men den var bra. Spørsmålet ”hva ville Jesus gjort?” er tankevekkende. Jeg husker at jeg gikk med et bånd på armen hvor bokstavene og spørretegnet ”WWJD?” var vevd inn. Tanken med å gå med dette på armen var at jeg skulle minnes på å spørre meg selv om det jeg gjorde var i tråd med Jesu ønsker og plan. Det skulle være med å holde meg fokusert. Jeg endte opp med å ta det av, for det ble for nærgående, for direkte.

Er det feigt? Eller ærlig? For, å reklamere for noe, eller proklamere noe en ikke lever ut – det er vel mer uærlig, eller feigt. Jeg tenker det i alle fall, selv om det er vanskelig å leve opp til noe i alle sammenhenger, men det er det man burde. Vel. I det siste har jeg igjen tenkt en del over WWJD? og spesielt etter at jeg for litt siden leste en artikkel som jeg fant på nettet, fra ”The Lausanne Global Conversation.”

Jeg har ofte hørt taler om misjon og tjeneste i Guds rike. Jeg er selv utsending og min jobb, eller tjeneste er å dele troen min, gjennom både ord og gjerninger. Jeg har mange tanker om hva som er effektiv misjon, gode strategier og programmer. Jeg har vært med å utforme noen slike programmer, misjonsstrategiske programmer, og de har vært og er gode, tror jeg, men hva ville Jesus gjort? I dag?

Artikkelen jeg leste, av M. Ramsden nevner et utsagn som jeg bet merke i: ”As the world is looking for better methods God is looking for better men,” (E.M. Bounds). Personlig er dette et utfordrende utsagn, og jeg tror det er svært nær sannheten. Tror!

Hebreerbrevet 11 vitner om troshelters mot, tillit og tro – i seier og i fall. Trosheltene levde ut sin tro. De gjorde hva Jesus ville gjort! De gjorde som Jesus gjorde. De lot ikke sine liv bety mer en Guds kjærlighet. De var klar over den mulige følgen av å leve som de gjorde, at det kunne koste dem livet, men fokuset deres var ikke her på jorden, den var rettet mot Gud i himmelen. Jeg må spørre meg selv: Er ikke jeg også kalt av Gud til å gjøre det samme? Er det ikke den samme kjærligheten som Gud også viser meg? Skulle ikke jeg, og du, gjøre som trosheltene i Hebreerbrevet? Sånn egentlig?!

Jeg tror, som kalt av Gud til tjeneste for ham, at vi i dag har samme kall, enten arbeidsstedet er i en bedrift i Norge eller i et unådd område et sted utenfor alfarvei. Forskjellen i dag er at vi først må ha en strategi klar, eller et program. Og aller helst et program som sikrer oss som tjenestemenn. Som sørger for at vi ikke vil, eller kan havne i spente og truende situasjoner fordi vi var for direkte, eller for ivrige etter å dele Jesus med andre. Farlig!

Ifølge forfatteren av artikkelen jeg leste stammer ordet ”martyr” fra ordet ”vitne” og det er spennende. Jesus sier at jeg som tror på ham er hans vitne. Med andre ord er det mulig at jeg vil utsettes for det trosheltene ble utsatt for. Men, om jeg tenker på martyrene som jeg leser om i Bibelen, og om mennesker i dag som faktisk gir sine liv for Jesus, snarere enn falsk trygghet, blir fort fokuset rettet mot dem som gjorde vitnene til martyrer. Det er også tankevekkende. Jeg gruer meg over det som skjer med troende brødre og søstre i verden i dag, men glemmer helt at de nok smilte i det de trakk sitt siste pust – for nå ventet møte med Jesus. De ventet på himmelen.

Jeg er ikke lovet en tjeneste uten hindringer. Tvert i mot. Dersom jeg, sannferdig og rett, deler budskapet om Jesus, så vil det mest sannsynlig føre til reaksjoner, og sannsynligvis sterke reaksjoner (Joh.15). Det er ganske så vilt, men hvorfor begrenser vi tjenesten? Jeg mener, vi lager programmer som ifølge oss selv er gode, men innerst inne er de nok først trygge og sikre før gode og målrettet. Det ser jeg hver dag, og jeg forstår hvorfor vi gjør som vi gjør, men det får meg også til å spørre om mitt fokus.

Noen missiologer og programlagere (jeg) vil nok si at vi som utenlandske misjonærer har lite å bidra med i enkelte områder, fordi områdene er ”tense” eller ”høyrisiko-områder,” områder med få, om noen troende. Derfor sender vi inn nasjonal stab i de ”vanskelige” områdene, og så tar vi oss av opplæringen (fra trygge steder langt borte) samt programmeringen. Personlig ser jeg av og til nytten av å gjøre som nevnt over, å sende nasjonal stab inn i ulike områder, men i mye mindre grad en mange. Personlig tror jeg frykt er det som begrenser oss, men frykt for hva? For mennesker? For Gud? Desverre tror jeg ikke det er det siste. Programmet vårt har bare blitt slik at fornuften må lyttes til først. Vår fornuft, så Guds plan.

Historien sier meg at de første utsendingene til dette landet fryktet Gud langt mer en mennesker. De ble nemlig kokt og spist. Likevel kom flere etter. Jeg hørte en historie om ei mor til to amerikanske utsendinger til den delen av landet som vi er i, at hun, på tross av nyheten om at to av hennes sønner var tatt av kanibaler skal ha uttalt at hadde hun hatt flere sønner ville hun også gledet seg om de reiste ut som Guds vitner.

Hvor er disse martyrene? Vitnene? I himmelen hos Gud! Hva ble resultatet av deres misjon? Et område preget av kirker og tro på Gud. Takk til dem for deres valg, om å gå der Gud kalte dem på tross av farene som ventet. Ville jeg ha valgt det samme?

Mens jeg leste artikkelen sang gruppen Selah sangen: ”I have decided to follow Jesus” i bakgrunnen. Helt tilfeldig! men også tankevekkende. Det er mitt valg å følge Jesus, fordi Jesus har satt meg fri. Han har kalt meg til å være hans bror. Du som deler troen på Jesus er også kalt til å være vitne, og du vil en gang kalles hjem til Gud. Det er den troendes livssyklus. Nå er du i tjeneste. Tjener du et program eller Jesus?

Trosheltene i Hebreerbrevet banet vei for de neste vitnene, oss. Vi skal tjene og tjenestens fokus skal og må være Jesus. Hebr.12, 1-2. Og hva var det Jesus gjorde? Han tjente. Ble menneske. Han er og blir det ypperste forbilde for sann tjeneste. Filipperne 2, 5-11 beskriver dette godt. Planen var klar. Mennesket måtte berges fra sin egen fordervelse, Gud måtte bli menneske for å leve opp til sin egen standard. Jesus ble mennske. Gjorde rett, levde rett og gav sitt liv som en løsepenge for menneskene. Han gav mennesket et mulighet til å bli frelst fra døden, den evige. Jesus ble en martyr for Guds kjærlighet. Men Gud kunne ikke drepes. Han sto opp, og lever i dag. Om dette er jeg, og kanskje du, vitner.

Det handler ikke om å være naiv, ikke tenke sikkerhet og fremdrift. Jeg tror ikke Gud har skapt som som tenkende mennesker uten å gi oss muligheten til å vurdere våre valg, men i valgtakingen må Gud være fokuset. Jeg er ikke kalt til å være dumdristig, nei, men jeg er kalt til å vitne om hva Jesus har gjort for meg, og derfor må kanskje programmet legges til side for faktum er at våre programmer frelser ingen. M. Ramsden skriver følgende: ”Everything must be prayerfully considered, but to refuse God´s call to go because of hardship is to demand something that the first Apostles would struggle to recognize as genuine Christian obedience.”

Sann tjeneste for Gud vil nok føre til ulike prøvelser. Som vitner for Gud skal vi dele det vi har sett og hørt. Om noe virkelig får betydning i våre liv, vil vi dele det med andre, jeg er i alle fall slik. Det får meg til å spørre: Hva betyr nåden for deg? Hva betyr Guds nåde for meg? Verdt å tenke på. Er nåden verdt å dele med andre?

Sanne vitner vil prøves, og om jeg bygger min tjeneste på Jesus tror jeg prøven vil bestås. Ord og gjerninger går hånd i hånd i tjenesten med å formidle Jesus til andre. Kanskje har vi vært for dårlige til å formidle dette i vår tradisjon, og i tilfelle må vi snu trenden, men selv om vi går til arbeid som teltmaker, bygningsmann, vannborer eller prest vil vi nok i tjenesten erfare forfølgelse. Vi eller dem vi tjener sammen med. Jeg tror vi skal våge å forberede oss på forfølgelse, vi tjener tross alt en Herre som ble forfulgt, og vi er ikke lovet mindre forfølgelse enn vår Mester.

Å være korsfestet med Kristus vil få følger. Hva om vi innlemmer dette i vår forståelse av tjeneste, at vi ikke utelater dette når programmet settes opp.

Jeg vil be om nåde, visdom og tillit til å kunne leve ut det jeg forkynner. Personlig tror jeg det er en nøkkel for å kunne vinne mennesker. Det jeg tror på og deler må være synlig i mitt liv, ellers vil jeg bare presentere teorier og spekulasjoner. ”What the world is looking for is concrete transformation” M. Ramsden.

WWJD?

Mantap

Jeg sitter på første rad i bygget som har fått tilnavnet ”Jetro Convention Hall”. Ved siden av meg sitter kirkas biskop. Han er sønn av Jetro, kirkens grunnlegger. Biskopen hadde slag for noen år siden, så jeg har vanskelig med å få med meg alt han sier, men han uttrykker glede over at jeg kunne komme til Sihabonghabong, hvor kirkens hovedkontor ligger.

Det er leir og på benkene bak meg sitter det 200 ungdommer fra ulike GKLI menigheter på Sumatra. De er som vanlige ungdommer. Jeg ser det i øynene deres. De er ivrige og veldig interesert i hva som foregår fra den lille scenen. En av studentene ved kirkens teolgiske høyskole leder lovsangen. Han synger utrolig fint, men kunne hørtes bedre dersom lydtenknikkeren ikke var fullt så opptatt av stram diskant.

Jeg har aldri tidligere opplevd mer levende lovsang i GKLI. Det henger blant annet sammen med at jeg aldri før har opplevd at det har vært fullt band på kirkens tilstelninger. Før har det vært brukt el-piano og gitar, men nå sitter smilende GKLI-ungdommer med el-gitar, bass, klassisk gitar, el-piano og trommer foran seg, og de spiller klare toner. Dette løfter lovsangen. Det som likevel treffer meg hardest er de fine tonene fra de 200 ungdommene. De synger av full hals. De priser Gud.

Møtelederen avslutter sangen med noen visdomsord før han roper: ”GKLI” høyt i mikrofonen. Samtlige som er i ”Jetro Convention Hall” svarer med følgende ord: ”MANTAP!”, som betyr noe i retning av ”utsøkt”, eller ”strålende”. Dette har jeg heller aldri opplevd tidligere, at det oppfordres til å være stolt av kirken sin. I det hele kan jeg si at jeg får følelsen av å være i en sammenheng hvor deltakerne har tro på kirken sin. Slik fremstod det ikke da jeg for noen år siden var på kirkens synodemøte. Da var det kun fokus på pengeproblemer og kirker som manglet fliser til alteret.

Da vi i NLM bestemte at den økonomiske støtten til GKLI årlig skulle minskes til den var på null, var jeg redd at utfallet ville bli et mindre kirkesamfunn her i landet, men det har ikke skjedd. Tvert imot får jeg inntrykk av at kirken i dag står sterkere enn på lenge. Jeg tror oppriktig talt at våre penger, samt vår hyppige tilstedeværelse skapte et tilhørighetsforhold til en utenlandsk organisasjon som ikke var tjenlig på lang sikt. Det ødela nok mer enn det gjorde godt. Samtidig så må vi være så ærliget at vi takker GKLI for invitasjonen vi fikk for flere år siden til å tjene sammen med dem på Sumatra. Det er nemlig ikke sikkert vi hadde vært her, og kan gjøre den tjenesten vi gjør, om det ikke var for GKLI.

Derfor gleder det meg stort at jeg får lov til å prioritere turen til ”kirken i skogen”, som vi på kontoret kaller henne, for Sihabonghabong ligger langt inne i de Indonesiske skoger. Det er ikke få som har vært med inn hit som har spurt meg, underveis, om vi virkelig kan være på rett vei. Men når vi har kjørt omlag halvannen time fra nærmeste by, åpner terrenget seg og flere og flere hus strekker seg langs hovedveien.

GKLI har som motto under denne leiren at Gud skal lede deltakerne (Salme 73.24-25). Kirkens ledere ønsker så se ungdommer som lever sine liv i samsvar med Guds råd. Derfor fikk også jeg invitasjon til å tale over emnet ”Ungdommer i tjeneste for Gud”.

Det jeg deler her er det samme som jeg også deler på bedehus i Norge, men jeg sitter med det inntrykk at ungdommene, og kirkens prester og evangelister her forstår, og ønsker å ta på alvor det faktum at det er vi som er kalt til tjeneste. Ikke bare gjennom å gi av våre penger, men våre liv. Gi til andre det vi har fått av Gud. Frelsen. Nåden. Det evige liv som vi har i vente.

Jeg tror vi lever for godt i Norge til å ville innse at Gud ikke kun har kalt oss til å gi og til å be for arbeidet med å nå mennesker med evangeliet. Vi må ikke havne i den grøften at vi ikke reiser oss fra komfortsonen fordi vi er redd noen vil kalle det ”lovtrelldom” om vi løfter en finger for Jesus. Jesus kom inn i Jeriko og han stoppet opp under treet hvor overtolleren, synderen, Sakkeus satt. Jesus stoppet, så opp og bad Sakkeus om å komme ned, fordi Jesus ville besøke ham.

Sakkeus adlød. Han klatret ned, og selv om menneskene rundt fnyste og tenkte vonde tanker om Jesus, som faktisk gikk inn i huset til synderen, gjorde Jesus nettopp det – for han var kommet for å søke og frelse det som var fortapt. ”I dag er frelse blitt dette hus til del” sa Jesus til Sakkeus og tilhørerne. Ikke fordi det kun var noe som passet seg å si, nei, men fordi Sakkeus lyttet til kallet fra Jesus. Han klatret ned og han åpnet både seg selv og sitt hus for Jesus. Han fikk be om forlatelse, fikk gjøre opp for det vonde han hadde påført andre mennesker, og i gjengjeld fikk han en skatt i himmelen. Et evig liv i vente.

Mange mennesker sitter i på sine grener og venter på at noen skal be dem komme ned. De venter på at Jesus skal komme, men Jesus er ikke her. Jesus går ikke lenger rundt fra by til by og kaller mennesker ned fra trærne. Det betyr ikke at Gud ikke kaller på mennesker i dag, for det gjør han, men han gjør det i dag, eller snarere, vil gjøre det i dag gjennom deg. ”Gå derfor ut” sa Jesus. Vi er ikke kalt til å forholde oss i ro innen våre komfortable sone. Vi er kalt til å gå, til å kalle på syndere som venter på å få høre vårt vitnesbyrd om Jesus. De venter på å få høre Guds ord.

GKLI, som vi i mange tilfeller i NLM, venter at mennesker skal komme inn i våre kirker og bedehus, men svært få som ikke tror på Jesus setter sin fot innenfor dørstolpene i våre bygg. Heldigvis ønsker GKLI å være ei kirke som deler evangeliet med mennesker rundt seg. De ønsker at ungdommene i kirken skal være vitner i sin hverdag. De vil dele Jesus med andre. Utenfor kirken. Vi gjør det vi også, i NLM, men aller helst via misjonærer eller predikanter. Det virker legitimt å kalle seg en misjonsmann/kvinne ved å være ”medlem” av en yttremisjonsorganisasjon, men er vi kalt til å være ”medlemmer”, ”misjonsmenn” og ”kvinner”, eller er vi kalt til å gjøre som misjonens Herre sier, nemlig å gå og dele evangeliet?

Dette er personlig, jeg vet det, men det er rart, synes jeg, at så få mennesker tar imot Jesus når vi er så mange på våre bedehus, på UL og Generalforsamling. ”Høsten er moden, men arbeiderne få” sier Jesus. Høsten ER moden! Mennekset er skapt med en iboende trang etter å søke noe som gir livet dypere mening, Gud. Det jeg ikke forstår er at vi som er så rikt velsignet på bedehus, forkynnere og misjonærer ikke tar større ansvar for dem som befinner seg ”på grenene” utenfor vår stuedør.

Norge er et fritt land. Vi ser at stadig flere setter ord på sin tro. Politikere og andre ledere tillater stadig større frafall fra Guds ord, og hva gjør vi troende? Til nøds sender vi et leserbrev til DagenMagazinet eller Vårt Land, men hva godt gjør det i den store sammenhengen? Svært lite tror jeg. Det vi trenger å gjøre er å sette oss ned med Guds ord, be om Åndens visdom og ledelse når vi leser, og detter la Ånden drive oss til tjeneste for seg.

Du har ingen unnskyldning til ikke være med. Se på de menneskene som ble brukt av Gud i både det Gamle og det Nye Testamentet. Var det supermennesker, med overnaturlige krefter og en hinnsides tillit til Gud? Nei! Det var vanlige mennesker som deg og meg. Vanlige mennesker som fikk sine liv snudd opp ned av Jesus. De gikk fra døden til livet gjennom troen på Jesu soning for vår skyld, som endog til ble gitt oss uforskyldt, av bare nåde. Det virker selvsagt på trosheltene i Skriften at de ikke kunne holde dette for seg selv. De måtte bidra. De måtte gå på Guds ord. De måtte gå med Guds ord.

Og de gjorde det. De tjente i tillit til Gud. De levde sine vanlige liv i den overbevisning at Gud var med, at Gud gav dem ord i rette tid. Forskjellen mellom dengang og nå er at de faktisk gjorde noe. De gikk ut av sin komfortsone og handlet i samsvar med Guds kall. Har Gud frelst deg, har han gitt deg et kall. Du skal dele evngeliet med andre. Du kan ikke skjule deg bak ”åndelige” gjerninger som å gi og be. Du kan ikke bare være en støttespiller. Gud ber ikke om ”delvise” handlinger. Han ber om hele ditt liv. Han ber om hele din tid. Han ber om alt du har. Han forlanger at du går.

Er dette lovtrelldom? Nei. Det er kristendom. Det er slik kristne mennesker levde sine liv etter å ha blitt født på ny. Hvorfor skal det være annerledes for oss i dag? Mange vil nok bruke tradisjonen som skjulested, men det faller også på sin urimelighet. Om vi tror på en hel Bibel, noe jeg håper vi alltid vil gjøre, så tror vi at det Jesus sa til sine disipler, og til sine tilhørere, til Sakkeus, er for oss også.

Noen får et kall til å tjene i andre land, men flertallet kalles til å leve sine liv preget av Jesus der de er. I sin vanlige jobb. Gjør jobben din for Gud. Om sjefen din sier at du skal printe flere kopier av en artikkel, ja så gjør du det, ikke sant. Hvorfor ikke også gjøre det Sjefen ber oss om?

Bare i ditt lønnkammer kan du se hva Guds tanker er for deg. Der vil han vise deg sin vei. Han vil kanskje be deg om å bryte opp fra stedet du bor. Kanskje ikke. Kanskje vil han sende deg til naboen din som stadig handler og sier imot både deg og andre. Kanskje ikke. Om du blir kalt til å reise fra ditt nye hus, hva gjør du da? Om du fikk se at Gud ville bruke deg som teltmaker i et land hvor kristen tro er forbudt, hva ville du gjøre da?

Mange har fått store kall, ta Moses for eksempel. Han skulle gå tilbake til Egypt, hvor han hadde fått sin opplæring. Han skulle be Farao om å la Guds folk forlate Egypt, hvor de hadde vært holdt som slaver i flere hundre år. Hva svarte Moses? Han ville ikke, fordi han hadde så vondt for å tale. For meg personlig høres dette svært kjent ut. Det kunne like gjerne være meg som gav dette svaret, men Gud vet hva han gjør. Han kjenner deg. Alle dine tårer ser han, han vet hvor mange hår du har på hodet. Han vet om deg, hva som er lett for deg, og hva som er utfordrende. Likevel vil Gud bruke deg. Og meg. Han vil nemlig at alle skal få høre om Livet.

Det var ikke uten grunn at Jesus ble sendt til jord. Han ble sendt fordi jorden var i ferd med å gå under. Paulus sier om Jesus at han forlot alt for å gjøre Guds vilje. Jesus gav avkall på tronen i himmelen fordi han ville bringe frelse til vårt hus. Jeg er så glad for at Jesus, gjennom mine foreldre, stoppet ved det treet hvor jeg satt. Jeg er så glad for at jeg klatret ned når Jesus kalte på meg. Jeg er så glad for at jeg skal få kalle meg fri og frelst. Det er ikke av egne gjerninger, for ingen har noe rose seg av i seg selv, men ved Guds nåde, gratis, uforskyldt på grunn av Jesu kjærlighet til nettopp meg.

Derfor er det å følge Jesus personlig, for det handler om deg og ditt forhold til Gud. Gud ser den ene. ”Ikke en spurt vil jorden” synger vi, ”uten at Gud det vet.” Hvor meget mer verdt er ikke vi enn alle verdens spurver? Gud ønsker fellesskap med oss. Han ønsker at vi skal la oss tjene av Ham. Disiplene lurte på om Jesus var gått fra sans og samling da han ville vaske deres føtter, men Jesus var klar over deres tanker. ”Uten at jeg får gjøre dette har du ingen del med meg” sa Jesus til Peter. Gud vil tjene oss personlig. Han vil tale til oss, personlig. Han vil gi oss av sitt liv, slik at vi kan vinne Livet – nå målet, en evighet sammen med Jesus.

Hva så med GKLI? Jeg tror Gud har planer for denne kirken. Jeg tror en vekkelse har startet i kirken, og jeg er glad for at vi i NLM har fått være med å legge til rette for at dette skulle skje. Det er ikke vårt verk at det skjer, lang der i fra, men vi har gjennom mange års arbeid fått være med å spre evangeliet om Jesus til kirkens medlemmer.

Fremtiden ligger i Guds allmektige hender. Hva han vil gjøre i GKLI, i mitt liv, i NLM er jeg ikke sikker på, men jeg vet han har store planer og planen omhandler mennesker som enda ikke tror, som enda sitter på grener, i Norge, i Indonesia og alle verdens land og bare venter på en tjener, sendt fra Gud som vil be vedkommende om å komme ned.

”Søk Herrens mens han enda er å finne”

Ord

Det er ikke enkelt med ord.  Ord har en enorm kraft, og blir daglig brukt til å både såre, glede, lovprise og bygge ned.  Ord blir fort brukt feil.  Eller blir ord mistolket?

Personlig er jeg slik skrudd sammen at jeg ikke er god med ord.  Jeg kan ikke skrive, eller si mange setninger som inneholder ord som gjør at mennesker må slå opp i fremmedordboka for å forstå.  Mitt språk er enkelt, tror jeg, men samtidig vanskelig – for jeg har ikke lett for å forklare meg.  Jeg bruker forklaringer som igjen ofte må forklares.

Vi er mange mennesker på denne kloden og vi er ikke alle like flinke med ord.  Godt er det.  Jeg forstår noen fremmedord, men later ofte som om jeg forstår når jeg på styremøter, eller gjennom bøker og artikler hører ord brukt som sikkert har en korrekt, dyp og god mening.  Som du kanskje forstår blir jeg ikke særlig imponert over kule ord.  Jeg lar meg derimot begeistre av mennesker som kan tale slik at alle forstår, uten å bruke de vanskelige ordne.  Barnespråk er fint.

Når jeg sitter i bedehus og i kirker, får jeg ofte et inntrykk av at talere, møteldere og andre er svært opptatt av å bruke vanskelige ord.  Ikke nødvendigvis politisk korekte ord, som ofte brukes i nyhetene, men det som vi i bedehusland kaller for ”Kaanan-språket.”  Hva er egentlig dette språket?  Det er vel egentlig det språket som bibeloversettere bruker, tenker jeg, i alle all de som oversatte 88-utgaven, og i enda større grad de tidligere utgavene.  Dette bibelspråket er ok for meg, for jeg er oppvokst på bedehuset, og har gått på bibelskole, men jeg forstår at møtefremmede ikke forstår.

Hvor mye vil en ikketroende bedehus gjest forstå av ”renset ren i lammets blod?”  Om ikke gjesten har bakgrunn fra bedehusmiljøet, eller kommer fra en ”luthersk-roseniansk-protestantisk-tradisjons-tradisjon” skal det noe til å henge med i svingene.  Jeg har faktisk hørt mennesker komme ut av bedehus med spørsmål om hva som ble sagt.  De fattet ikke hva den godeste taleren ønsket å formidle.  Språket var ukjent.  Ordene var som gresk, og jeg kan skrive under på at gresk er uforståelig.

Hvorfor brukes Kaanan-språket så hyppig i våre bedehus?  Er det fordi det har blitt de ”innfødtes”  (bedehusfolkets) språk?

Som utsending er det svært viktig at jeg forsøker å lærer språket til folket jeg skal tjene blant.  Ikke bare språket, også kulturen, for språk og kultur henger sammen.  Det er sagt at mennesker som kommer til et nytt land, men som ikke vil lære seg det nye landets språk og skikker, fort vil miste respekt.  De har ikke mye der å gjøre, i mine øyne.  Det er på grensen til respektløst.  Dette er ikke direkte overførbart til bedehuset, for på bedehuset er jo hovedspråket norsk, selv om det i 30-50 minutter ofte skulle vært brukt tolk (under talen).  Likevel kan det anvendes, mener jeg, for vi har samme ønske på bedehuset som vi har her i landet, håper jeg – nemlig at mennesker skal møte Mesteren.  Derfor tror jeg at vi hjemme, på bedehuset må tenke over ordene våre, språket vårt, slik at vi respekterer dem som ikke kan vårt fremmede språk.  Det er de unådde som er målgruppen, er det ikke det?

Kanskje burde det i vår tid vært stilt større krav til dem som deler Guds ord, for Guds ord trenger ikke pakkes inn i Kaanan-språket, mener jeg.  Det kan deles i en enklere ordprakt, med like stor tyngde og alvor som før, men det krever at man som forkynner er villig til å lytte til seg selv.

Jesus brukte bilder i sine taler som mennesker kunne kjenne seg igjen i.  Blant sine disipler var det fra tid til annen noen som ikke forsto, men de skulle forstå senere.  Om vi har møter primært for den troende forsamling er det etter mine tanker helt greit at vi bruker ord og uttrykk som de utenfor ikke forstår, men kanskje også her bør ordvalget forklares, i tilfelle ikke alle er kommet like langt i ”Kaanan-språk-ordboka.”

Møter som derimot samler mennesker som ikke til vanlig går på bedehuset bør være klargjort for talerkrefter med evnen til å formilde Guds ord på en måte som er forståelig.  ”Ja men,” tenker du kanskje.  Ikke misforstå meg, det handler ikke om å umyndiggjøre Guds ord, men å bruke like gode ord for å forklare sannheten, men ord som er kjent utenfor vår lille bedehusklode.

Et eksempel på dette er en godt voksen barneforkynner i kretsen som jeg kommer fra.  Han formidlet på barneleir budskapet om Jesus som frelser og Herre på en måte som min sønn, på fem år forsto, og som han enda kan nevne.  Forkynneren brukte bilder fra Barne-TV.  Han bruke kjente figurer fra Walt Disney, som alle barna på leiren hadde sett, eller hørt om, og på barnas språk brukte han de ulike figurer til å dele Guds ord.  Det er fantastisk synes jeg.

Hvorfor kan ikke slike virkemidler brukes i møte med ungdommer, unge voksne og voksne som ikke er kjent med ordvalgene fra bedehuset?  Hvorfor tror vi at våre vanskelig ord og uttrykk forstås av alle, bare fordi tilhøreren er ”voksen.”

Jeg bladde gjennom et blad fra en krets/region tilhørende NLM nylig, og blikket mitt falt på valg av talere til ulike julemesser som skal avholdes i tiden frem mot jul.  Jeg skal være ærlig og si at jeg ristet på hode av mange av valgene som er tatt.

Gode talere er satt opp til å forkynne Guds ord på steder der mennesker ikke forstå ordene disse forkynnerne ofte bruker.  Jeg håper de har moderert seg, men jeg har ikke hørt rykter om det.  Derfor er jeg spent på hvor mange som kommer til å gå hjem etter årets julemesser med samme tanke som i fjor; ”dette gjør jeg ikke igjen.”

Julemessene samler tilhører som ikke til vanlig kommer på møte og muligheten er stor for å få delt verdens beste budskap.  Det bør talere og møteledere være seg bevisst.  Det bør lokale bedehusstyrer tenke gjennom, før de sender sin ønskeliste over talere.  Det er ikke primært den troendes behov som skal møtes på julemessen, i alle fall er det ikke slik jeg tenker om saken.  Vel skal det være åndelig føde også for dem som hører til på bedehuset, men fokuset burde være dem som ikke deler vår tro.

Høres det vanskelig ut?  Å formidle det beste budskapet, med vanlige ord, til mennesker som kommer på bedehuset?  Jeg synes det personlig, for jeg tror at jeg også er blitt for vant til å bruke ord som ikke burde vært brukt, og kanskje er jeg ofte også dårlig til å forklare hva jeg mente med et ord, eller uttrykk som sannsynligvis ikke ble forstått av tilhøreren.  Gamle vaner er vonde å vende, men det bør likevel strebes etter.  Et forslag for å få til en endring er å gå til innkjøp av nyere oversettelser av hele bibelen, eller det nye testamentet.  Det finnes oversettelser som bruker et vanlig språk, språk som flertallet forstår.  Jeg har selv, selv om jeg er oppvokst på bedehuset, lest avsnitt fra slike oversettelser som fikk meg til å løfte øyenbrynene i undring; ”aha, det er slik det er ja!”

Min oppfordring til alle som forkynner Guds ord er dermed denne: Skaff deg en nyere oversettelse av Guds ord og bruk den til hjelp i forberedelser og taler.  Det er ikke en ny bibel, det er Guds ord, akkurat som din forrige utgave, men på et språk som målgruppen vår forstår.  Kan man ønske mer?